Jeg har alltid vært ei type jente som liker å fikse og ordne og gjerne tilbyr meg å hjelpe om jeg er i form til det. Ja, en typisk Martha. I disse bursdagsdager har det vært sammenkomst med familien igjen, og en ting undrer meg med dette å hjelpe og fikse. Det er liksom uansett gitt at oss damene skal ordne med mat, dekke på, vaske opp, rydde opp osv og ingen takker for at vi gjør dette. Det bare er sånn. Men når brodern letter på kroppen og bærer ut tre asjetter på kjøkkenet får han skryt. Masse skryt! Særlig av mormor.. Typsisk! “Så flott at du (som mann) hjelper, helt fantastisk altså“, sier hun og klapper han på skuldra. Mens vi som har planlagt og styret i flere dager ikke får et eneste ord. Til og med Jesus foretrakk Maria som satte seg ned ved føttene hans for å vaske dem, fremfor Martha som gikk for å fikse mat. Er ikke det litt urettferdig da?