Visste dere at det kan komme til å koste deg 4 kr pr melding når du er i utlandet? Skriver man da en melding på 5 sider så blir det 20 kr! Det visste iallefall ikke jeg, og sendte små oppdatering til venninner og familie der hjemme. Har strengt tatt aldri vært i utlandet etter jeg fikk Chess abonnement, og fikk rett og slett sjokk da jeg så fakturaen. Kostnaden på meldingene i Hellas kom på over 800 kr!!!??? Så vær obs og sjekk prisen på forhånd, DET skal jeg gjøre neste gang! For det hjelper lite å komme etterpå å klage… :(  Chess er dermed bare billig her i landet, men tar så til de grader igjen om man forflytter seg ut av Norge. Da jeg var i Nambia var meldingsprisen halvparten av det de er i Norge, skjønn det den som kan?

Jeg ligger på magen på den blå solsengen med øynene oppe for å nyte synet av stedet. Bølgene lager hvitt skum og dekorative mønster i sanden. Det er vakkert og så annerledes enn min utsikt de siste årene. Et par joggende grekere smetter forbi, smilende til meg der jeg ligger på den blå solsengen. Jeg kjenner kroppen begynner å slappe av. Hjernen kopler ut. Jeg ligger med et smil om munnen. For jeg vet at jeg klarte det. En reise som jeg bare kunne drømt om for 6 måneder siden. I blant feller jeg en tåre der jeg ligger i hvilende solestilling. Jeg våget, jeg dro og jeg mestret. Og det rører meg til tårer.

.

I leiligheten er ikke mye forandret. Det er jeg og interiøret, interiøret og jeg. På onsdag ble den shinet av hjemmehjelpen. Hverdagen har begynt igjen og påminnelsene om at man fortsatt er “en som trenger hjelp” overmanner meg. Jeg gråt da jeg dro fra familien, for det virket så uoverkommelig å skulle være i Oslo alene dag ut og dag inn etter å ha skravlet som en foss i flere måneder og hele tiden hatt mennesker rundt meg. Jeg vet at jeg klarer det, men jeg kjenner et snev av angst over den planløse fremtiden, og usikkerhet over hva som kommer til å skje fremover. Vil det bli gode dager eller dårlige?

 .

Jeg setter tennene i en lammekotelett full av de rette krydrene, tilbredt slik bare grekerne klarer å få til. Tilbehøret er en deilig gresk salat med tomater så saftige som man skulle tro nesten bare forekom på film eller i drømme. Jeg lukker øynene, klyper meg selv i armen. Jo, jeg er faktisk i Hellas enda. Jeg bruker dagene til å sole meg. Bade og flyte lett i vannet, føle meg vektløs, bekymringsløs. Norge er langt vekk. Det samme er tanker om sykdom, prinser og problemer som må løses. Endelig skal jeg få oppreisning for en tøff vår. Kroppen føles god. Hodet verker ikke, svimmelheten har forduftet og smertene i musklene har tatt ferie de også. Det er nesten ikke til å tro. Jeg åpner boka “Drageløpern” og begynner å lese. Den første boken på mange, mange år. Det føles helt fantastisk at jeg klarer å konsentrere meg, at hodet ikke vil sprenges, at jeg husker det som blir lest. Boken er nydelig. Jeg ler og griner om hverandre. Før jeg tar meg ett nytt bad igjen. Livet er godt. Såre godt.

.

Jeg hadde ikke mer landet før kroppen begynte å stritte imot. Hodet, muskler og ansikt sa kjapt i fra at de ikke liker det kalde været. Formen var tilbake til den samme som før avreise, med andre ord ikke veldig mye å skryte av. Jeg kjenner frustrasjonen komme når jeg merker hva som skjer. Jeg blir mer og mer sliten, og sprudlingen blir mindre og mindre. Tornerose begynner å miste seg selv igjen. Jeg prøver og hvile, men har for vondt til å hvile. Jeg går på et ekstra gir nå. Helt til jeg detter sammen igjen. Helt til musklene og hjernen sløves så mye at jeg føler tilfredstillelse bare ved å ligge å glo i taket. Men jeg kan ikke slappe av helt ennå. Det kreves for mye av meg fortiden til at jeg kan stenge hele verden ute.

.

Jeg rusler langs gata. Grekerne kan ikke få sett nok på oss lyshårede jentene. Jeg må innrømme at det føles helt greit. Jeg føler meg attraktiv, og selvtilliten får en oppsving av alle komplimentene. Det hagler meldinger fra forbipasserende mopedister; “i like your legs” “i like your boobs”. Nestenulykker forkommer også, herlighet. Grekere er noe for seg selv. Men jammen kan de det med å få folk til å føle deg flotte! På resturantene får vi full service og gratisdrikke, blir møtt av smilende servitører som yter det lille ekstra. Vi blir bedt med på utesteder og får gratis drinker i fleng om vi vil. Backpackere kommer forbi balkongen og roper til oss, og fortvekk har vi mange bekjente som er interresert i være med oss. Vi nyter, søstern og jeg. Nyter. Og Norge er langt, langt vekk. Sykdommen likeså.

.

Her er ingen som roper etter meg på gaten. Jeg blir usynlig i folkemengden, i det høye innbyggertallet i byen. Ingen kommenterer pupper eller bein. Prinsen har gått tilbake til eksen og følelsene mine har vært mange og turbulente. Sommerflørten er i et annet land, og jeg ser han neppe igjen. Konfliktene hagler i internetverdnen og jeg føler meg bare tom innvendig. Kroppen tåler bare en kort stund sammen med venner før den skriker etter smertestillende.

********

Men om jeg tilllater meg å stoppe opp, og reise noen uker tilbake i tid, så begynner jeg å smile igjen. Jeg har noen minner å leve på når høststormene truer med å drukne meg i regnvannet. Aldri har jeg vært så glad for et valg. Å reise hadde ikke bare verdi for meg da jeg var der. Men jeg skal varme meg på opplevelsene, latteren og sanseinntrykkene uttover hele høsten. Så mye at pledd blir unødvendig!

Sommer 2008 var sommeren jeg følte jeg levde for første gang på lang, lang tid. Og det rører meg til tårer…

 
Da er reisedagen her!  Hvem hadde trodd dette i våres da jeg var i klørne til skatteetaten, svindyre bilmekanikere og utspekulerte huseiere, og generelt ikke var i veldig god form? Hva kan man lære av dette? Jo, at det meste går seg til, det meste ordner seg på en eller annen måte. Ikke fordi jeg er snill jente som “ordtaket” sier, men fordi jeg jobbet beinhardt med pengebesparende tiltak. Selv om det jeg ønsket var å hvile, så måtte jeg fortsette med “jobben”. Pluss at no har dalt ned fra oven. Ellers er det herlig å erfare at formen kan snu. At det finnes noe som heter oppadgående kurve også i Torneroses verden, for til nå i sykdommen har det gått opp og ned hele tiden.

Å forlate et regnfullt Norge gjør ikke noe, jeg hadde nemlig litt problemer med å dra fra ‘fjorden’ i 31 grader. Alt er pakket og klart. Jeg har lånt klær av Ulme så jeg slipper å sprade i evas drakt Thanks man! Ikke best form pga allergi (?) eller no, blir noen smertestillende for å komme seg ned må jeg innrømme. Flying er også det verste jeg gjør, så blir endel klyping i låret til sidemann og kanskje litt vin så jeg sovner? Helst ville jeg blitt dopet ned og vips var jeg framme. Så her utfordrer jeg meg selv på alle måter idag, men jammen blir det digg å mestre. For ned skal jeg. Så får jeg heller ligge langflat i Greece;)

Jeg som er mer eller mindre nettavhengig skal få kjenne på kroppen hvordan det er uten data. Skal ikke se bortifra noen abstinenser. Men jeg tror egentlig data er mer energityv enn jeg har villet innrømme, så en pause gjør nok godt for kropp og sjel (Selv om jeg liker å få med meg det som skjer, enten det er på forumet jeg administrerer, på FB, MSN eller her. For er Tornerose nysgjerrig? Japp, ikke no tvil ;) ).

Jeg må få beklage at jeg ikke har klart å følge opp mange av dere som har Blogspot eller egne domener i sommer, men til høsten lover jeg å komme fast innom. Er jammen lettere å følge med på de som har WP, både i forhold til kommentarer og innlegg. Men dere har så fine blogger at det er en skam å ikke være oppdatert. Så Ståle, Geir, Buster, Sander, Randi, Mirakel, Eugenie og Rosa- I’ll be back

Benytter også anledningen til å takke for alle mine trofaste lesere og bloggvenner. Dere lyser jammen opp dagene Takk! (Skulle tro jeg tar takkerunde fordi flyet skal styrte, men så panisk er jeg ikke altså )

Pass for all del godt på fortet mitt mens jeg er vekk. Skrem bort dem som skriver sluskete kommentarer og eventuelle innleggstyver. Jeg kommer til å skrive noen ord nedenfra tipper jeg…:D

So long! Og nyt sommerdagene her hjemme!

Hilsen tante reisende Tornerose

Søstern og jeg har hatt huset for oss selv endel dager nå. Vi roter, vi sløver, vi ligger på hver vår sofa og lever et bedagelig liv og HUN prater på inn og utpust. Jeg må si at jeg som alltid har hatt god simultankapasitet sliter med å få med meg ting om jeg gjør noe samtidig. Jeg må lytte intenst, for har aldri møtt noen som prater så mye på kort tid som henne. Jeg trenger ikke si en dritt, bare nikke og si “ja og ha” av og til.  Hun sier mye rart som jeg ikke har skrevet ned, hun må bare oppleves rett og slett;) Men synes denne var litt søt:

Frøkna satt og fiklet med kameraet sitt og var stille en (liten!) stund mens hun tydelig tenkte så det knaket..

- Du Tornerose, kan man fange hetebølgene i Hellas med kameraet?  (Spurt i den dypeste alvor)

Eller:

- Markbalkong? Herregud, er det sånn balkong som er skikkelig full av mark og andre insekter?? Må vi ha sånn insektsspray da? Da vil ikke jeg være der altså. Kan vi ikke finne et annet hotell??

Ellers tenker hun visst på de merkeligste problemstillinger her. Hun spør: Tornerose, hva hadde du gjort om han der blå fyren fra byggmaker satt under bordet ditt når du kom hjem en kveld?  (Hehe, nei si det du. Jeg hadde muligens fått ett lite hjerteinfarkt med påfølgende latterkrampe eller no)

Eller: hva hadde du gjort om hele crewet til Sesam Stasjon stod klart til middagsselskap når du kom hjem?  (hvor tar hun det fra?)

5-åringer sier i grunn mye rart, men jammen er 17 åringer litt rare og fulle av fantasi også. Og jeg kan ikke annet enn å le. Og hun ler med. Sier jeg noe dumt, så sier hun jeg er en dust. Tror jeg jammen skal kalle henne litt dust også, for jammen sier hun mye dumt hun også :D

Dessuten har vi funnet et passende kallenavn på oss; Timon og Pumba. Fordi vi i rette “Timon og pumba-ånd” med like stor entusiasme sier akkurat det samme med to sekunders mellomrom til hverandre, fordi ingen av oss hører etter.

Timon: Jeg tror ikke vi trenger bærepose, vi kan putte det i den posen vi har i bilen.

3 sekunder etter:

Pumba: Nå har jeg en god ideeee! Vi trenger ikke bærepose, vi kan bare putte det vi har i posen i bilen..

Og mannen i kassen rister på hodet og flirer. Og 17 åringen ler seg skakk. Det er umulig å ikke begynne selv.

Alt som blir sagt sies selvsagt med et snodig tonefall hun har lagt seg til, hun er bare rar. Morsomt rar.

Tårene har rennt mye siste dagene. Men det er fordi jeg har ledd så mye at tårene har sprutet og jeg har ligget og vridd meg på soffan. Herlig!

Tornerose er jammen stressa her, for jeg våknet med sår hals, rennenese, kokt hue, smerter og annet snadder. Er det Me’n, forkjørelse eller allergi tro (så vidt meg er bekjent så er det både gress og burot nå)? Hmm, kan jo ikke bli verre nå , har vært stabil en lang stund også rett før tur snur det?? Uuuæææ… Må forte meg å bli bedre. På sånn ca 3 dager. Fort fort. Jeg skal, vil og må på tur vettu. Dette skulle jo bli min sommer. Kryss fingrene alle mann og kvinner og send mange virituelle antihistaminer, c-vitaminer eller anti-me-sykdomsvibber. Det trengs!

Igår hadde jeg et dypdukk i klesskapet mitt i Oslo i stedet for sjøen. Veeel, sjøen er litt kjøligere må jeg innrømme

TIl min store fortvilelse er de fleste Hellasvennlige klærne en størrelse for store. Jeg har krympet! Alt henger og slenger, det er ikke så fint. Så derfor;

Pent brukt gardrobe i str 38 byttes herved bort med pent brukt gardrobe i str 36. Anyone? Sånn kjapt? Levert innen lørdag liksom? Kan jo ikke ha noe av at Tornerose rusle rundt naken. Det ville tatt seg ut

Jeg har en last.

Jeg er et listemenneske.

Jeg har lister på ting jeg skal huske langt frem i tid, ting som skal skrives, ting som skal kjøpes, ting jeg må huske dagen etter og ikke minst lister når jeg skal på tur. Ikke bare en, men tre?!? Jeg bruker almanakken, notatbok, post-it lapper og tavle. Enten har jeg skikkelig dårlig husk ellers er jeg kontrollfreak. Vet ikke hva som er best av de to ondene? Men egentlig handler det om at jeg frigjør energi når jeg skriver det ned, for da slipper jeg å gå å huske på det. Man må jo spare energi der man kan

Jeg må innrømme at jeg faktisk har lagd handlelister hvor varene er skrevet i samme rekkefølgen som varene kommer i butikken, samt under riktig kategori selvsagt. Hehe, har jo levd med en mann, og fant fort ut at handlerunden hans gikk fortere da. Ja, for ellers kunne det ta timesvis. Er jo litt lur også, så ble det mer tid på meg.

En ting er sikkert, har jeg ikke handleliste så husker jeg ikke en dritt av det jeg skal ha med en gang jeg stikker foten innenfor rema-døra. Akkurat som hjernen blokkerer eller slutter å fungere.

Det beste med listene mine er den gode følelsen når man streker ut alt man har gjort. For en tilfredstillelse!

Japp, sånn går nu dagan. Jeg ligger og skriver lister. Pakkeliste. Huske å kjøpe før turen- liste, og huske å fikse/gjøre før turen-lister. Musikklister, adresselister osv.

Eller lister over hvilke lister jeg skal skrive, hehe

For er det ikke slik at listen er halve eller hele jobben?

Som nevnt i forrige post skal jeg reise på ferie. Men her jeg sitter så kommer jeg ikke på nesten noen sanger som jeg kan laste ned og overføre til ipoden min. Så derfor-kan dere finne noen fine låter til meg i kommentarfeltet? Trenger deres hjelp

Japp, så er uroen snudd. (Takk for nydelige hilsninger på forrige tråd!! Love you!) Jeg har gode dager igjen. Og late dager, noe annet er umulig i denne varmen. Tanker og den verste frustrasjonen er gitt seg, og jeg smiler her jeg ligger. Menn får være menn, og sykdom være sykdom. Jeg vil bare kose meg nå, og ha gode dager. Dette skal bli min sommer. Her har det vært 31 grader idag, og sikkert like mye inne, så jeg har ligget og vaket i vannkanten. Sjøen viser 22 grader midt på dagen- er det rart uroen stikker eller?? Og jeg som elsker og bade!! Det er så ufattelig vakkert her i Vestfold nå. Sitte og kikke utover holmene med de søte, rød hyttene, båtene og den vakre skjærgården. Jeg blir helt matt.. og undrer meg over hvorfor jeg bor i Oslo…

Apropo menn.. Er ikke i tvil, jeg vil ha en som vil ha meg. Så nå sitter jeg her, så får mennene komme til meg har jeg bestemt Hvis ting ikke kan være litt enkle, så kan det være. Jeg vet at jeg er et kupp (haha) så det er deres tap… Jeg har fått fram litt sinne i det siste og det er jammen konstruktivt. For jeg gidder seriøst ikke å la meg dukke under eller føle meg dårlig, når jeg heller kan tro på meg selv og holde huet rakt.

Jeg skrev at jeg ikke kunne stikke av fra tingene. Vet dere, det kan jeg!! Jeg pakker kofferten og drar jeg Jeg har grublet og grublet om det er mulig for meg å dra på tur økonomisk, og om jeg blir veldig mye dårligere etterpå/underveis av Me’n. Det har jeg ikke noe garanti for, men jeg vet også at jeg er mye bedre enn på lenge, så jeg fant ut at jeg var villig til å ta sjansen. Skulle jeg bli liggende uttover høsten så har jeg ikke så himla mange planer egentlig. Annet at dere kommer på sykebesøk Reisen er verst, ellers kan det meste tilpasset form og lyst.

Det er ikke bare bare å stikke når man “lever på staten” fant jeg ut. Jeg må søke om å få lov av NAV og trenger legeerklæring på om det er forsvarlig. Jeg må ha dokumentasjon på piller jeg må ha med ut av landet og eget helsekort. Vel, jeg kommer faktisk til å stikke før jeg har fått svar på søknaden, men jeg regner med at det bare er en formalitet (noe navdama sa), at jeg uansett får ja-stempel. (Hvis det ikke er tilfelle har jeg ett problem….)

Er jo nesten synd å stikke i dette været, men er mest for å få noen nye impulser, oppleve noe, skape noe hyggelig å tenke tilbake på. Drar om en uke! Jeg har funnet min perfekte reisevenn som kjenner meg godt, vet om sykdommen og de hensyn jeg må ta underveis (blant annet når jeg har ørepropper og ikke )Vi drar til Kreta, en rolig liten plass, men med mulighet for å komme oss til større byer. Kanskje blir det scooter eller leiebil en stund så vi kan hilse på greske landsbydamer? Hellas er iallefall trygt, har nydelig mat og herlig atmosfære. Jeg gleder meg som en unge til å spise lammekoteletter og gresk salat hele ferien!!! Nam!! Noen fler som vil være med el? Når sant skal sies er jeg ganske nervøs for hele opplegget, men også kjempe positivt spent. Jeg må bare fokusere på at dette skal gå bra, at jeg ikke vil bli dårligere. Må det, siden den er bestilt…

For første gang på tja.. 5 år (?) var jeg på konsert/show i Tønsberg i går. Det var en hyllest til queen og Freddy og het The show must go on”. Jeg har hørt endel på Queen i ungdommen, men ble veldig positivt overrasket av oppvisningen som jeg kanskje var en smule skeptisk til på forhånd. Noen fremføringer fikk fram tårer i øynene mine og grøsninger på ryggen. Det var Wig Wam fyren som sang endel av nummerene, i tillegg til en gjeng andre dyktige sangere og dansere. Musikken var ekstremt høy(iallefall i mine ører) så et par ørepropper var tingene. Da ble lyden helt perfekt Dette er en av de fineste synes jeg: eller denne

Alt i alt.. mye tanker i hodet fortsatt, men av det positive slaget stort sett. Klart prinsen er jo der. Men jeg skal sette meg selv i høysetet igjen. Jeg har fokus på at JEG skal ha det bra. Skikkelig egoist med andre ord (Takket være mine herlige venninner som dunket meg i huet- takk )

Av og til får jeg en uro som brer seg rundt i kroppen og gjør meg rastløs. Gir meg en følelse av å ikke være helt fornøyd eller gir meg kvaler om valg og veien videre. Nå er uroen på besøk og sluker meg nesten helt. Men jeg tillater den ikke helt å spise meg. Jeg vet at uroen kommer som følge av at ting ikke er helt optimale i livet mitt, og jeg vet at uroen forsvinner fortere enn jeg aner ofte. Så jeg lar den få bli, den er en del av livet den også. Plutselig får jeg den gode lykkefølelsen tilbake og uroen er ute av døren før jeg får sukket for meg.

Men disse dagene går litt sakte. Jeg lengter til plasser jeg ikke kan komme. Jeg vil bort, reise, oppleve. Men jeg er fastlåst her. Tenker at om jeg bare dro ville alt føles bedre. Men vet at det er en naiv tanke. Jeg må heller jobbe med å snu uroen til ro. Den jobben er det bare jeg som kan gjøre. Men samtidig er det lite jeg kan gjøre med årsaken til uroen, nemlig min livssituasjon.

Når uroen er på besøk hjelper det ikke om jeg “flykter” til stranden, forsøker og kjøre en tur eller spiller musikk på full guffe. Tankene ligger der tykke og dekker hodet fra pannen til nakken, og ber pent om de kan tenkes igjennom. De overdøver musikken og strandkosen. Jeg blir litt sur på meg selv som ikke er fornøyd, jeg er jo tross alt bedre, jeg har tross alt mye å smile for i livet mitt. Har jo det. Men noen dager kan jeg ikke bli fort nok frisk. Jeg ville helst vært frisk i går. Det er så ufattelig å tenke på at jeg har brukt nesten 5 av mine beste år på dette tullet. Fra 25 til 30. Rundt meg på stranden ser jeg jevngamle sitte sammen med mannen sin og et par herlige barn kravlende rundt bena deres. Og jeg vet at det er dette uroen handler om. En lengsel og en sorg. At jeg må gå alle skrittene mine mutters alene og jeg mest sannsynlig aldri får kjæreste før jeg frisk. Redselen for at jeg aldri skal få oppleve å få barn, redselen for at sykdommen ikke kommer til å slippe taket. At dette skal være ALT. Det ville ikke vært til å tåle.

Jeg lengter så inderlig til å jobbe igjen, ha et normalt liv, treffe alle jeg vil, reise, elske- være Tornerose med valgmuligheter!

Uro over hva jeg skal velge av behandling. Endel av meg er i ferd med å kapitulere i forhold til skepsis, en annen del stritter imot. Jeg har lyst å gå fra behandling til behandling og ikke gi meg før jeg er bedre. Men jeg gir ikke kroppen den roen den trenger nå, jeg bare kaver og kaver i tankene. Må bli frisk, MÅ det.. før jeg blir for gammel, men hvordan?

Jeg tenker med uro på prinsen. Kanskje er jeg allerede glemt. Tenker på uro på hvor lite jeg fikk vist hvem jeg er. På ting jeg ikke sa, eller ikke gjorde. Og jeg blir bare lei meg. Tenker på alle prinsene i mitt liv. På alt som gikk galt og hvorfor. På hvorfor kjærlighetslivet går på skinner for noen, mens andre stadig opplever nedturer. Er det tilfeldig eller resultat av dårlige valg? Og jeg bruker dagene på selvransakelse. Hva kunne jeg gjort annerledes? Vil jeg noensinne kunne være akkurat slik jeg ønsker å være?

Kanksje er det en liten uro over at eksprinsen har forlovet seg på nytt. Jeg var forberedt, men støkket i magen kjentes likevel. De ser så lykkelig ut. Nå har han fridd igjen, men til en annen. Hva sa han denne gangen? Jeg unner han å ha det fint. Men skulle ønske jeg selv opplevde bittelitt av det han nå opplever. Da ville ikke livet føltes så urettferdig, og uroen ville ikke fylle kroppen på denne måte. Uro over alt som ikke ble. Uroen over ting som burde vært ordnet oppi, kastet eller solgt. Ting som burde vært skrevet, søkt på og sendt. Men hjernen har ikke ro til noe konstruktivt kjenner jeg.

Denne uro er en vind
Som river i seilet
Et sting i søvnig sinn
Denne uro er en sti
mot ukjente landskap
Mot alt som kan gå meg forbi
Så min uro må bli

Denne uro er en gnist
som tenner opp bålet
Og blir en brann til sist
Denne uro er en del av livet jeg har levd i
For den som setter alt på spill
Har en uro i sjel

Jeg vet at jeg må finne meg et sted å hvile når jeg er på disse vandringene. Et sted jeg kan trives på med kropp og sjel. Et sted der roen er ekte ro, og har fravær av tanker, uro og usikkerhet. Et sted hvor jeg kan la stillheten senke seg og la freden fylle meg innvendig.

Jeg må skyve alle disse stressende tankene på dør. For jeg vil ha en sommer hvor jeg nyter, ikke spises opp innvendig av alle tankene som kverner. Eller en utilfredshet, for jegvil jo være fornøyd.

Snart, snart fylles jeg av ro igjen.

Kanskje er det alt som skal til å skrive det ut. Sette ord på.
Måtte roen og gleden fylle meg imorgen den dag…

Jeg trenger det nå etter urolige dager.