I korte trekk var året som gikk det store tanteåret. Året hvor jeg var i Oslo og lengtet etter å løfte en liten tass som strekte armene etter meg og som stadig vokste litt mellom hver gang jeg var hjemme. Eller til å bøye meg ned og ta imot ei løpende frøken som gledeshylende ropte tante før hun kastet seg i armene mine. Og i neste øyeblikk dro meg med inn til lekene sine. Å følge ett lite barn fra krabbende, til snakkende, til gående, til å være en nokså mye større jente er unikt og spennende. Man skal ikke undervurdere det å være tante. Hjertet mitt flømmer hvertfall over av kjærlighet til disse skapningene, som er litt mine. Tantekjærlighet er kanskje ikke like stor som morskjærlighet, men den er likevel en sterk, sterk kraft.  

2009 var året jeg begynte å spise sukker igjen etter diett i flere år. Det var også året jeg orket å begynne å sminke meg for å føle meg fin selv om jeg bare var hjemme.

I januar: Jeg startet året med å fortsatt date en mann jeg datet før jul og som jeg husker jeg tenkte på med mye håp og lengten på nyttårsaften. Usikkerhet først fra ene siden, så fra andre, gjorde sitt til at vi avsluttet datingen i midten av januar. Det ble felt noen tårer over at dette prosjektet skulle bli avsluttet. Vi beholdte riktignok vennskapet, og vi vokste til å bli gode venner. Januar var kald og full av snø. Jeg måtte måke meg ut av leiligheten, måke fram bilen, måke vekk brøytebilens kant hver dag, og kreftene gikk i grunn til det. En dag kom en nabo og hjalp meg å måke for meg. En koselig (og i mine øyne stor gest), som jeg ikke så lett glemmer. Minnes og huske at jeg lengtet etter våren.

Februar: Dette var måneden hvor tantunge nr 2 skulle bli født. Jeg ventet og ventet på fødsel, og på Valentinesdagen slo han til. Det ble en stor, herlig, kjærlighetsgutt som jeg straks falt pladask for. Å se søstern bli en god tenåringsmor var også sterkt. Jeg husker at jeg tok fra langrennskiene mine for første gang på 6 år og gikk 200 meter oppå Ekeberg. Opplevelsen var himmelsk. Jeg sklei, tok fraspark, sklei, skei mens sola skinte i ansiktet mitt. Det ble en kort men positiv tur.

Mars: I mars lærte jeg meg å hekle (igjen) og produserte sjal og andre søte ting, drev med ett og annet lite prosjekt i heimen.  Jeg var frisk nok til å være med i 80- års laget til bestemor (det føltes stort! ) og tok noen småturer hit og dit.

April: Snøen smeltet og det begynte å gå mot vår. Den første delen av påsken var det strålende sol og jeg tilbringte den i storbyen blant annet med å sole meg på operataket sammen med Eskil fra Rølerbloggen. Dagene ble til og med dokumentert i bloggens hans under intimtyrannen. Jeg tar bilder til ny header til bloggen.

Siste delen av påsken tilbringte jeg på fjellet med familie. Det ble stor badestamp-faktor, det årlige lammelåret ble stekt og familien vant konkuransen som var lagd sammen med naboene. Jeg står på Telemarkski for første gang på lenge på Gaustablikk. Ufattelig moro, ufattelig slitsomt. Jeg tar after-ski-øl etter et par turer opp. Jeg sliter desverre med å gå etter stuntet pga betennelser i bena. Med andre ord ett litt for tidlig prosjekt, men du så gøy!

Jeg kommer hjem og får enda flere sole- meg- dager ved sjøen. Dette er dager jeg elsker. Dra ned til fjorden og bare kikke ut, akkurat passe kledd og med stort smil i magen over at våren kommer atter på ny.

Mai: Lillemann ble døpt, og jeg fikk æren av å pynte opp med bordkort, invitasjoner og anna stæsj.

Den 14 mai dro jeg og date-mannen på ferietur til Praha. En fantastisk tur som jeg virkelig trengte. Masse flotte bygninger, god stemning, og vi begge kunne tenkt oss å bli der lenger. Vi ser Rybak og fela stikke av med seier i Grand Prix, fra hotelltv.

Vi feiret 17 mai der med å pynte oss med sløyfe, fant andre norske i en park, drakk øl og spiste god middag, var på klassisk konsert i en nydelig kirke.

Jeg smeller av en haug med bilder og henger alltid litt etter på turen, siden jeg ser motiver uberalles. Når jeg kommer hjem avsluttes mai med 30 i pinsen og årets første bad. Jeg begynner også så smått å søke tilbake til gamle røtter og finner meg en menighet som passer meg perfekt med unge folk og lite stivt opplegg.

Juni: Jeg ble ett år eldre, desverre, men har et trivelig rekelag. Fantastisk 30 graderperiode begynte i slutten av måneden og jeg tilbringte mye av tiden ute i båt eller ute på et svaberg. Det ble i perioder litt for varmt, selv for en solhungrig som meg. Jeg orket å være med på en fantastisk flott bårkortesje i Sandefjordsfjorden på St.hansaften,  med påfølgende grilling på en Ø,  mange år siden sist.

Juli: Late dager med båt i kystbyen jeg ferierer. Tantedager, sand mellom tærne dager. 

Jeg er med i møte med helseminister Bjarne Håkon Hansen i fh til den viktige me-saken. Måneden sluttet med et rørende øyeblikk å se bror gifte seg med sin kjære. Talen ble skrevet og gitt, men aldri turt å leses opp. Så er fortsatt det å dø og holde tale på topplista over hva jeg er mest redd for. Kanskje noe å endre på neste år? Jeg drar på ferietur til ålesund og Geiranger og har noen flotte, flotte dager. Litt synd vi regner bort i Geiranger, men har fine dager for det. Jeg blir godt kjent i Ålebyen siden jeg har bil til å svinse rundt med.

August: Fortsatt litt feriemodus, men starter opp igjen etterhvert uti august i Oslo.  For meg er alltid august og skolestart min nyttårsaften, hvor mål, visjoner og veien videre skal stakes opp.Jeg treffer endel gode venner, noe jeg merker er etterlengta etter så mye tid alene siste årene.  Høsten ble desverre litt preget av bekymring for om min kropp kom til å takle svineinfluensa. Sånn i ettertid så kan man si det var bortkastet redsel, men det var en reel frykt, siden jeg var i risikosonen. Jeg tenkte dag og natt på om jeg skulle vaksineres, tross at vaksinen for 6 år siden dro meg inn i en langavrig sykdom. Jeg kom ikke til noe beslutning.

September:  Jeg skal få være med på et prosjekt samme med ei venninne som åpner bakgårdsbutikk og begynner å samle energi og materiell til å starte med litt kreative aktiviteter igjen. Jeg syr og fikser, det meste inspirert av vintagestil. Jeg starter min egne blogg hvor jeg legger ut det jeg lager, og kaller tingene mine for “TorneroseDesign”. Jeg starter også en blogg nr 3 men lar den ligge brakk.

Oktober: Jeg fortsetter å sy og hviler mellom slagene. Jeg plukker epler hos naboen og lager deilig syltetøy. Jeg tar minimalt med høstbilder, ulikt meg i grunn. Jeg blir offesielt Tiaraprinsesse.

November: Det jobbes i full fart mot julegrantenning i galleriet, og tiden går med til å lage juleprodukter, blant anna vintage julestrømper. Salget går bra, men gleden over å ha prestert noe er enda større etter år i dvale.  Det tar på, for jeg føler meg desverre dårligere enn på en stund, men samtidig så føler jeg det er verdt det. Jeg bestemmer meg for ikke å ta vaksinen for svineinfluensa og er mye isolert når det raser som værst. Jeg avslutter måneden hos venninne på Hamar, og feirer 1 søndag i advent med familien deres mens det snør nydelig ute.

Desember: Jeg baker, pynter og koser meg med dvder, mens røkelsen svirrer i rommet. Jeg hviler meg mye, og ligger på lading til en høytid jeg vet vil kreve sitt. Dette er den første desember i mitt liv som jeg har vært ferdig med alle julegavene før måneden har begynt!!  Jeg begynner å skrive på blogg nr 3 som viser seg å bli en interiør og hobbyblogg, og ender med å skrive en god del innlegg i desember. Kjenner at det er godt med en blogg fullt av bilder og kreative ting.  Jeg drar hjem og feirer juledagene med familien. Jeg rekker å være masse tante, jeg rekker å være masse i juleselskap, og jeg rekker såvidt å trekke pusten før idag. Nyttår feires med foreldre og søstra, ikke helt slik jeg hadde tenkt det, men siden jeg gjorde så mye i julen så ble det ikke mulig å reise noen plass til nyttår. Men jeg pynter meg nå så får kvelden bli best mulig. (Og dagen derpå kan jeg si at dagen ble absolutt flott! )

Gjennom året har jeg fått nye bekjente, utviklet gode vennskap, men også bekjente og venner som har forsvunnet uten at man helt vet hvorfor. Kanskje slik livet er, at noen kommer og noen går. Jeg er evig takknemlig for de vennskapene som har blitt sterkere, og de små jentegjengene som selv om vi ikke treffes så ofte, har hatt det storartet sammen. Jeg har blitt kjent med mange mennesker som løfter opp i stedet for å bryte ned. Året 2009 er året hvor jeg virkelig følte jeg fikk en bestevenn til, og det er jeg svært takknemlig for.

Jeg har ikke så mange klare tanker om året som kommer. Jeg tenker bare at det som skjer det skjer, og at jeg skal forsøke å takle det som kommer på best måte. Jeg håper det blir ett år hvor mange gode ting vil fortsette å skje. Jeg skal gjøre mitt til at det blir fint og flott, jeg skal gjøre mitt til at jeg skal utvide horisonten. Hvem vet, kanskje dukker det opp en kjæreste også? Det jeg vet er at tantunge nr 3 kommer hvert øyeblikk. Jeg håper selvfølgelig at behandling for ME står rett for døren slik at jeg kan leve det livet jeg lengter etter. Ellers tror jeg året blir ett år for felleskap. Ett år og være sterke sammen, når det skjer gode ting og når det skjer vanskelige ting. Med støtte fra dem man er glad i, kan man klare nesten hva som helst. La dette året bli ett år der vi kan være gode for andre.

Jeg ønsker alle leserne mine et godt nytt år!!

Det var mange gode kandidater på listen i år.

Rita Eriksen som Frelsesarmeens julecd. Mange flotte sanger, også endel nye og med Eriksens countrytouch. Kanskje derfor valgte jeg den bort, siden grensen for hva som er for mye og lite country er syltynn.

Strålende jul av Sissel og Odd er også en folkefavoritt. Jeg har valgt å kun ha den på Spotify og ikke kjøpt cd-en selv om den er aldri så nydelig. Denne har også et snev av country synes jeg.

Søstrene Ingelin og Hildegunn Garness får også toppkarakter for sin plate “Barnet i krybben”.  Den skal vist inneholde endel tradisjonelle julesanger, bare med litt ny vri. Men denne har jeg ikke hørt, men har veldig lyst!

Jeg endte med disse to cd-ene i år og jeg gir dem høy karakter for nydelige stemmer og nydelige sanger! Det eneste som både kan være positivt og negativt er at det er endel ny sanger, men kanskje vi trenger det i tillegg til tradisjonssangene? Sanger som “Himlen i min favn” og “En stjerne skinner i natt” har jo blitt adopert av folket og godt mottat som julesanger i årene som var, så kanskje er vi åpne for fler?  Men er du en som kun hører på rene julesanger, så er det nok flere sanger som ikke faller i smak her.

Helene Bøksle med “Det hev ei rose sprunge”.

“I julens lys” av Stephen Brandt-Hansen.

Hvilken juleplate har du falt for i år?

Tornerose: Hei mamma! Jeg kan ikke snakke så lenge nå for jeg har så skallebank og ligger og slumrer i sengen.
Mamma: Jeg er også i dårlig form og vondt i huet jeg og. Har ligget på soffan lang tid jeg nå, og er såååå gåen.  Ja, jeg har gjort altfor mye, og blir nok liggende i morgen. Jeg klarer nesten ikke reise meg for ryggen har gått helt i vranglås. Måtte til fysioterapi tre ganger denne uken, og da jeg skulle reise meg opp den ene gangen så skjedde det at.. bla, bla… osv

Tornerose: “mhm”, “jaha” og “uff det hørtes ikke noe godt ut” der jeg får slippet til.

Tornerose: Jeg hadde så koselig i går jeg! (med ny entusiasme)
Mamma før jeg rekker å fortsette: Å, jeg også hadde det koselig i går. Jeg var på julekonsert i kirken i bygda, og traff Knut, Anne og Lisbeth. Og vet du hvem som var i koret? Det var Alice som du kjenner vettu. Hun sang solo. De var jammen flinke nå, ja mye bedre enn de var før og de sang noen nyyyyyydelige julesanger. Jeg tror det er fordi de har en så flink dirigent. Ja, hun har gått i jentekoret som du gikk i. Du kjenner jo mamman, ordentlige folk altså. Ikke rart de er flinke, hun kommer fra en svært musikalsk familie bla, bla, bla ..

Tornerose: “Mhm”, “jaha” og “så koselig det hørtes ut” de plassene jeg slipper til.
Tornerose: Jeg lurer på om jeg skal bake havrekjeks en av dagene jeg.
Mamma: Det skal jeg også. Jeg har en oppskrift her som jeg lurer på om jeg skal bruke. Ja, også skal jeg jo bake kransekake og rosinkakene mine. Men lurer kanskje på om jeg ikke skal det i morgen. Får se altså. Kanskje jeg skal vaske? Eller kjøpe julegaver? Jeg har så mye å gjøre, så vet ikke hvor jeg skal begynne nesten. Jeg er redd jeg aldri rekker det bla, bla, bla til jul…
Tornerose:  “mhm”, men man MÅ vel ikke ha alle kakeslagene?

Mamma: Jo, det MÅ man. Fordi hvis jeg ikke har de og de kakeslagene så vil ikke Nils og Martin få kakene de liker. Dessuten er det mye sunnere med kransekake enn hvitt mel, derfor kan jeg ikke bake de andre kakene bare. Også må jeg bake så ikke moren min synes jeg er en dårlig husmor. Ja, du vet åssen hun alltid sjekker vinduskarmene for støv.. bla bla bla

Tornerose: “mhm”

Tornerose: Jeg må seriøst legge på jeg hvis det skal bli middag her i dag, og ikke huet skal være brukt opp på prat.
Mamma: Ja, jeg skal lage middag nå jeg også. Jeg lagde så stor middag i går og skal ha restene i dag. Ja vettu, lagde noe skikkelig godt. Du vet den kyllinggryten som jeg lagde en gang da tante Silje var på besøk? Jeg lagde den, men byttet ut kyllingen med kjøtt bla, bla, bla..
Tornerose: Mamma, jeg mener det, jeg må nesten legge på jeg.
Mamma: Du er rar, du forteller jo ikke noe om deg?

________________
Jeg tenker i mitt stille sinn at lot du meg virkelig få en sjans? Du er så flink til å avspise meg mamma, du skravler så det er umulig å slippe til. Og har jeg vondt en plass har du vondt samme plassene, men bare enda vondere og enda flere steder også.  Skal jeg gjøre noe, så skal du gjøre det samme, bare med enda større glede og med lange utgreiinger og forklaringer. Har jeg hatt det fint, så har du hatt det enda finere. Som om det er en konkurranse å ha det best eller verst. Dine ting er alltid viktigere. Du svarer alltid med: Ja, det har jeg også, og fortsetter samtalen uten at den andre får fortsette.

________________

Kan du ikke for en gangs skyld legge bort ditt eget og  kan jeg ikke for en gangs skyld være like viktig som deg?

Jeg elsker sko, og jeg elsker tanken på at jeg skal trippe rundt i disse superlekre, juleaktige, herlige, adventslilla dokkeskoene.

Se og nyt!

I ukesvis har stuebordet mitt sett slik ut. Det har vært stoff og utstyr i alle rom, det har blitt klippet, strøket, sydd, malt og scrappa og bare jeg har visst hvor ting har vært i kaoset. Jeg har levd i min lille bule uten spesielt mye kontakt med omverdnen. Jeg har hatt tusen ideer, noen har blitt satt ut i live, andre har det blitt med ideen foreløpig.  Sykdommen gjør at det blir lengre pauser mellom slagene, men på gode dager har maskina gått varm i tredje gir her. Jeg har sydd veldig mye kult i vintagestil, med herlige blonder mot røff lin, og det meste med flotte strykemerker. Jeg har startet en ny blogg hvor produktene er foreviget, og kan bestilles. (Faste lesere kan godt få den navngitte bloggen om dere vil).

Jeg har lekt meg med blonder og herlige stoffer. Puter, sminkepunger, julehjerter, julestrømper, pynt og stæsj. Skal du ha slike stoffer billig så er det bare å ta seg en tur på Grønland. Selv om ikke akkurat alle disse butikkene er så fancy og heller lukter av møllkuler, så kan man hvertfall få gjort noen varp til feks 20 kr metern.

Arbeidsplassen min rotete og fæl, men likevel en god plass. En mestringsplass, en øvingsplass, for jeg har jammen mye å lære. En plass for meg og kaffekoppen. Og nåler som knekkes og knekkes.

Slike puter har jeg lagd endel av blant annet. Jeg har vært så heldig å få ha puter og andre produkter i en bakgårdsbutikk hos ei venninne. Jeg har vel ikke ord for hvor deilig det er å orke og bruke evnene sine igjen. Eller bare føle at man har prestert noe, utrettet noe i løpet av en dag. I høst har jeg innimellom hatt sømmen å vise til. Jeg har noe å si til dem som ringer. Dette har jeg klart, dette har jeg prestert. Og det føles så godt.

Jeg er nok ikke så altfor glad i rødt i store doser. Ja, jeg vet at jul er rødt, men for meg så handler det om mye mer enn nisser og en haug med røde ting.  Jeg faller stadig tilbake til glitrende gull og sølv, og hvitt i kontrast til det røde. For å balansere, for man vil jo ikke få overdose. Jeg tror at jeg får mer og mer behov for å ha vakre ting å hvile øynene på, og er blitt selektiv i hva slags pynt som kommer inn i huset. Det er ganske koselig å tenke på at det henger slike julestrømper i endel hjem som jeg har sydd.  

Svak for vintage ja. Og om jeg skal si det selv, har jeg blitt god på glidlåser. Men ikke uten hodebry og klamme fingre.

Oppi all produksjon så har jeg begynt å hekle oldemorsruter. Jeg fikk inspirasjonen fra en venninne og av å lese i boken ” Hekling- gammel teknikk i ny design”. Synes fargekombinasjonen ble lekker, men om jeg klarer så  mange som til teppe gjenstår å se. Foreløpig har det blitt med to stykk…For før dette teppet kan gjøres ferdig må jeg gjøre klart babyteppet jeg hekler til mitt nye tantebarn i januar.

Og innimellom slagene har jeg forelsket meg i serien Dr Quinn. Om to så ufattelig ulike personer som likevel elsker hverandre så høyt, dog ikke uten å ha endel uenigheter på veien. Om å våge å håpe på det umulige og våge å stå opp for de svake. Om en kvinnelig lege på attenhundretallet som går på tvers av alt som blir sett på som normalt på den tiden. Er det rart jeg elsker denne serien. Jeg har kommet til sesong 3, og grini og ledd. Og det er en fullstendig jenteserie. Det gjør meg heller ikke noe at en av hovedpersonene er en herlig skapning du helst vil drømme om om natta, og som har skjeggstubber. Dere vet jo hvor skjeleven jeg blir av skjeggstubber.

Her er litt av produktene jeg solgte i helgen. Jeg hadde endel ting på en bod utenfor butikken, i tillegg til ting jeg hadde inne.

Jeg har aldri før glemt å ordne med adventstaken første søndag i advent, men iår har jeg bortprioritert hjem og meg selv og alt har blitt forsinket. Jeg hadde riktignok den beste feiringen av første søndag i advent på lenge i helgen, jeg feiret den i et hjem med mye kjærlighet og lys. At det i tillegg begynte å snø gjorde sitt til at jeg fikk en kriblende følelse i magen.

Vel hjemme, en dag forsinket har jeg knabbet en grønn grein av naboen og funnet fram adventspynten. Ikke så lett å se, men er elementer av lilla i pynten, ellers det som falt meg inn der og da. Litt sølvkuler, kanelstenger, vintagebilder og hvite lys. Så får de andre lysestakene mine får lilla.

Så tenner jeg det første lyset ikveld. Og i bilen hjem så hørte en julesang hvor teksten var; “der hvor lyset er, der er det jul”. Så da kan vi vel offesielt si at jula har kommet til bula mi også. Og freden, roen, og hvilen skal senke seg over meg. Og symaskina er glad til, for all hvilen den kan få-

Men mest av alt er jeg så ”langt ned i magen”- glad. Så glad for menneskene jeg er glad i og så glad for at det kommer nok en jul som sprer lys og varme, og mange fine øyeblikk som kan deles, på tross at man er syk, singel eller har en har tanker om julefeiringer som ikke var så bra. Julen er uansett tiden for å senke pulsen, nyte lukten, og kanskje være litt ekstra raus og romslig. Kanskje er det også en tid hvor håpet fylles på ny. Og jeg gleder meg barnslig mye!

Det ble hvertfall mange bilder med kontraster og ulikt lys og fargetoner, slik jeg elsker det. Bli med på en sightseeing da vel?

HDR-bilde

HDR-bilde

Vanlig eksponering

HDRbilde

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering. Gjetter dere hva dette er?

HDR-bilde

HDR fra toppen av PLAZA retning nord.

HDR-bilde

HDR-bilde, dog litt uskarpt, men likte spøkelseslooken 

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering

HDR-bilde

HDR-bilde

Vanlig eksponering

Frøkna i action! Fryktelig vanlig

Alle bildene er tatt med Nikon D80 og Sigma 30 mm f:1/4

Mitt forhold til NAV har i perioder vært ambivalent etter å ha fått avslag på avslag, eller aldri fått den hjelpen eller oppfølgingen jeg har trengt når jeg har ringt, sendt brev eller besøkt dem. Jeg har dessverre ikke tillit til dem lenger enda jeg møtte dem med åpent sinn. Samtidig bruker jeg ikke tid på verken å være bitter eller sur over behandlingen jeg har fått, eller mangel på den som sådan. Det fører ingensteds hen. Men jeg ser nødvendigheten av at det taes noen viktige grep innenfor denne sektoren. Det har vært fremme ett utall av saker i media siste årene som har tatt opp at NAV som system rett og slett ikke fungerer, og klagestormen fra brukerne er stor. Mange mennesker har måtte leve på sosialen og ikke fått penger inn på flere år, dette i rikeste Norge. Jeg er dog ikke sikker på om det er tiden for en ny reform, fremfor å sterkt forbedre det som allerede finnes. Dette vil sikkert ha en rimelig høy prislapp, og pengene kunne trolig vært utnyttet bedre. Og fallhøyden er stor tenker jeg når dette skal iverksettes ett sted med allerede komplett kaos.

La oss ta en titt på hva dette faktisk er for noe:

Det er absolutt noen positive ting med denne ordningen. Det ene momentet er at man slipper like mange søknadspapirer når man går fra rehabilitering og til tidsbegrenset ufør som fra sykemelding til rehabilitering. Man trenger bare å gå gjennom prosessen en gang sies det. For staten vil det trolig være pengebesparende, og for de sykes del en lettelse å slippe å skrive lange søknader, samt slipper man å stresse til spesialister som skal skrive de rette attestene osv. Med ny ordning vil det trolig blir det mindre byråkrati og litt færre folk hver sak må innom.  Alle slags støtteordninger vil også være på ett og samme stedet.

MEN. Det er en del flere men her dessverre. Ordningen er slik at man i motsetting til i dag som man får innvilget Tidsbegrenset Ufør for 2-3 år av gangen, nå må levere inn meldekort hver fjortende dag. Selv om man har en dokumentert varig og kronisk sykdom må man altså stå til rette for og vurderes om man er frisk nok til å jobbe hver 14 dag. Ikke bare er dette stressende for en som er syk både å holde styr på og huske når dette skal gjøres og leveres, men ordningen fører til at man får halv lønn 2 ganger i måneden. For meg som for eksempel har 7000 kr bare til husleie fordi jeg bor i hovedstaden, så vil jeg ha et stort problem når dette er betalt hvis jeg overhode har nok til å betale alt på en gang. Hva skal jeg leve av da, hvor skal jeg ta pengen fra? Jo, da må man vente fjorten dager på nye kontanter i kassa mens man spiser havregrøt eller låner av foreldre?  Vil ikke si det er de beste forutsetninger for å bli frisk. (Når det er sagt så vil det jo komme like mange penger totalt inn og med litt planlegging vil dette fungere. Det er i overgangsperioden dette vil svi mest. Jeg lurer på hvor behjelpelige sosialkontoret vil være i denne tiden? )

Et annet moment som jeg synes er viktig for den sykes velvære og livskvalitet er dette med at man stadig skal måtte rippe opp i det faktum at man faktisk er ufør og syk. Med TU har jeg endelig klart å slappe av, endelig klart å tenke fremover, tenke på alt annet enn sykdom. Nå skal man da hver 14 dag skrive under på at: ja, jeg er syk enda og trenger penger. Det blir så tydelig at man er nederst på rangstigen i samfunnet og man skal minnes på dette ofte. Det blir så tydelig at man er avhengig av staten. Det blir så tydelig at man er syk.  Med TU så tenkte jeg ikke på det slik, det føltes for tungt og nedverdigende når man er 31 år. Jeg kunne faktisk slippe å bruke tiden på å bekymre meg for hva man skulle leve av (hvertfall til en viss grad), og ikke minst, få RO og TID til å bli frisk, slik det er anbefalt av spesialister for vår sykdom. Det fører til stor livskvalitet på tross av at man har mistet arbeidsevnen og helsen sin og det meste i livet.

I forhold til diagnosen ME hvor ett av symptomene er kognitiv svikt, synes jeg systemet med meldekort er en dårlig løsning. Glemmer man dette, slik man fort glemmer alle slags ting når man er dårlig, vil man ikke få penger og det vil ikke gå rundt. Det er slettes ikke alle som er friske nok til å komme seg til en postkasse eller har hjelpere hos deg. Når det er sagt så skal det kunne gå an å søke om rett til å slippe dette med meldekortene, men kriteriene for hvem som skal få lov til dette er ennå ikke fastsatt fra statlig hold. Jeg venter i spenning.

Jeg er så slem at jeg tenker at politikerne har ett mål med dette. Det er at man skal bli så drittlei av å sende disse skjemaene at de håper at man etter en stund vil finne ut at man vil jobbe likevel. Hadde bare politikerne og de som styrer landet skjønt at det ikke handler om å ville. For me-syke er jeg heller redd for at vi kommer til å bli sykere av å holde styr på dette, ikke vite om vi klarer oss økonomisk resten av måneden eller om vi blir presset for tidlig ut i arbeid. Jeg mener helt klart at jobben med å få ned antall uføre begynner ett helt annet sted enn å krølle til tjenestene til de syke. Eller ved å gi de mindre penger.

Ordningen heter som kjent “arbeidsavklaringspenger”. Usikkerheten i forhold til hva NAVs neste trekk blir, er stor. Tanken er at flest mulig skal i arbeid, og disse pengene får man mens venter på arbeid. Jeg er redd at NAV slik de har vist før, ikke vil klare å skille mellom de som faktisk er alvorlig syke og de som ikke “vil” jobbe og dermed presse folk ut i arbeid for fort, slik vi har eksempler på har skjedd så mange ganger i me-historien til nå. Jeg er redd det blir nye slåsskamper fordi NAV overprøver selv legens attester og anbefalinger i forhold til funksjonsnivå og diagnose. Jeg er redd den ånden som sier “det er bare å ta seg sammen” skal råde enda litt mer. Som om det ikke var nok straff å bli syk?

En ting er sikkert. Jeg er ikke villig til å presses ut i en jobb som kanskje kommer til å ødelegge 6 ny år eller for alt jeg vet resten av livet. Dette er mitt liv det handler om. Mitt dyrebare liv. Jeg vil beholde muligheten til å kunne se ett par venner i måneden, kunne orke å ha kontakt med familie og klare å lage middag innimellom fremfor å bruke alle kreftene på de prosentene NAV ville måtte presse meg til, som kanskje ville føre til ett nytt tilbakefall eller gjøre meg syk resten av livet. Det er det ikke verdt.

Man tjener ikke fett som ufør, det skal jeg love deg selv om mange synsere der ute glatt påstår det. Man er heldig om man har råd til å spise ute eller gjøre noe utenom de hverdagslige utgiftene. Noen måneder må man låne siden utgiftene er for store. Tannlege og ting som er forbyggende må man bare kutte ut. Ved den nye ordningen vil vi ikke lenger bli skattebelagt som uføre, men som arbeidstakere. Med andre ord får man enda mindre penger å rutte med. Ikke nok med det. Har du barn vil man i året miste 20 000 i året. Det er ganske mye penger!

* Mange stønadsmottakere med barn å forsørge får mindre å rutte med hvis regjeringens forslag går igjennom. I dag kan forsørgere på tidsbegrenset uførestønad få et behovsprøvd barnetillegg på opptil 26 700 kroner i året for hvert barn. Med den nye bjarnetrygden blir dette erstattet av et standardisert barnetillegg på drøyt 7 000 kroner. *

Det er litt utydelig i regelverket hvorvidt vi får beholde honnørkortet som gir oss billigere reise for eksempel. Det samme gjelder med utenlandsturer om vi får lov å bevege oss ut av Norge. Jeg vet nemlig ikke hva som menes med “overgangsreglene”, men det høres ut som dette bare blir en kort periode.

Det står:
**Har du honnørkort, kan du beholde dette så lenge overgangsreglene gjelder.
Du kan oppholde deg i utlandet så lenge overgangsreglene gjelder. Forutsetningen er at dette ikke er til hinder for avtalt aktivitet. **

Ja, jeg vet at det finnes et lite antall folk som er snyltere her i landet, ja jeg vet at det finnes noen som er late, men flertallet av mennesker med uføreytelse har faktisk behov for det og er mennesker som overhode ikke vil lure norsk stat. At uføre faktisk skal få det verre er et paradoks synes jeg når man tenker på den sosialistiske regjeringen, hvor likhetstanken er sterk og fokus på de fattigste skal være gjeldende. Jeg tror ikke denne ordningen er et skritt i riktig retning for å få oss friske, og det er jo det som er målet er det ikke? Heller ikke i retning av å gi syke mennesker ett verdig liv. Men det gjenstår å se. Jeg håper bekymringen var unødvendig.

Serendipitycat skriver også om NAV og arbeidsavklaringspenger

Nå er det min tur til å spre mitt budskap til verden!

Kanskje har jeg tatt noen gode steg i å stoppe spiralen, arven eller ”forbannelsen” jeg er født inn i slik at ikke barna mine skal draes med ned i dragsuget. Jeg har alltid elsket å være med barn, være noe for barn, og for alt jeg vet så er det fordi jeg som barn aldri ble vist gjennom handling at jeg var elsket selv. Jeg har alltid følt en kriblende glad tilfredstillelse ved å snakke med dem, leke. De har likt meg, og jeg dem, vi har liksom bare forstått hverandre vi. Kanskje fordi jeg tidlig bestemte meg for ikke å bli som mamma, jeg ville ikke hyle og skrike, psyke ned eller slå. Jeg ville la barn få være barn og møte dem på deres nivå. Jeg fikk ett ekstra øye for dem som slet ekstra. Det sies at jeg har en spesiell tone med barn, og en egen evne til å kommunisere med dem. Har visst alltid vært sånn. Jeg har vært favoritttante hjemme og i barnehagesammenheng. Det har vært så indelig godt å gjøre godt mot barna, være en betydningsfull omsorgsgiver, når jeg selv vokste opp i et hjem med omsorgssvikt.

Så kanskje har jeg allerede lagt ned en grunnsten i forhold til å endre fortiden. Jeg er bevisst på hva jeg ikke skal gjøre, hva jeg nekter skal skje med egne barn. Aldri, aldri om de skal oppleve det samme.   

Når det kommer til evne til å være i relasjoner, så er jeg nok fortsatt litt “skadet”. Jeg tar meg i det å ikke alltid tro på folk når de sier de er glad i meg. Og fordi jeg ikke alltid tror på det, så trenger jeg oftere å få en påminnelse om at den andre er glad i meg. Jeg tar meg i det å ikke tørre å nærme meg folk fordi jeg er redd for å bli forlatt eller dårlig behandlet slik som jeg har blitt så mye før. Jeg får høy puls og blir småkvalm når en konflikt topper seg. Og å konfrontere den andre er veldig vanskelig. Jeg får mest lyst til å rømme, bort, vekk. Det føles ikke godt å ønske det når jeg vet at mamma selv brukte den strategien når det var kjipt, å rømme eller stikke av i sinne.

Når man har vokst opp med unormaliteter rundt seg daglig tror jeg det er en umulighet og ha ett hundreprosent friskmeldt selvbilde eller selvtillit. Mange av “oss” vil nok slite med å aldri føle oss bra nok, eller at selv om man kan se bra ut på utsiden så vil man tvile på om man er god nok på innsiden.

Jeg gruer meg på en måte til å skulle inn i en tett relasjon igjen. Det er så mye som må forklares, skjønnes av andre part og jeg blir redd for å virke vanskelig, for komplisert. Vanskelig pga noe ikke selvforskyldt. Jeg skammer meg fortsatt over å si at min familie var unormal, og er redd folk skal dømme meg på grunn av det.  

Jeg er klar over at for meg var det normalt at noen stadig påpekte negative ting og plukket på en. Det meste var ikke bra nok. Jeg er redd for å falle i samme fellen å gjøre det samme mot min kjæreste enda så destruktivt og ødeleggende det er. Men det var det normale. Men jeg sier til meg selv, jeg er bevisst på disse tingene, da må det vel gå bra? Det går bra da sant?  

Tiden vil vise hva fremtiden vil bringe og hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vet at selv med uforskyldt ballast så er det ingen unnskylding å gå i samme fellen selv ( dog lettere for oss enn andre).  Men vi har alle mulighet for å snu tilværelsen, la fortid være fortid og komme oss videre. Vi har alle ansvar for våre handlinger selv om vi har en skade fra levd liv. Men jeg tror vi som er vokst opp dysfunksjonelt må jobbe mye mye mer for å  oppnå samme trygghet på omgivelsene og oss selv enn ”normale”. Vi må jobbe mye mer i et forhold eller i en tett relasjon enn normale. Vi bruker kanskje lenger tid på å komme over sorger og skuffelser enn vanlig folk. Vi må si til oss selv en million ganger at vi er bra nok, i motsetning til friske som sier det 100 000. Kanskje gråter vi litt mer enn andre. Vi har ikke fått spesielt mye gratis i livet og ble ikke født på en heldig stjerne. Det kan man være sint for, men det vil ikke nytte å gå slik i lengden, ei heller være evig lei seg. Man har til syvende og sist ikke noe annet valg enn å brette opp armene og jobbe, jobbe, jobbe.

Jeg takker for at venninnene mine oppimellom har gitt meg innblikk i hva som er normalt og ikke. Det har vært vondt å se hvor ute å kjøre vår familie har vært, å sammeligne og se andre heldige leve tilsynelatende enkle liv. Men også godt å se at det finnes gode forbilder der ute. Det er en fin motvekt til min absurde fortid. Og det største håpet av dem alle er at jeg skal kunne ha et normalt eller tilnærmet familieliv selv en dag.