Publisert av: tornerose | februar 12, 2008

Mister man retten til å tenke og ta egne valg når en er syk?

Som me-syk så er det ikke bare lett å vite hvordan en skal møte omverdnen. Særlig siste året har ME vært gjenstand for mange diskusjoner, det har vært oppslag i media og det kan nesten virke som «hvermansen» vet mer om sykdommen enn meg selv. I den forbindelse er det alltid meninger og råd om hvilke «kurer» eller behandlinger man bør hoppe på. Jeg vet at alle forslagene kommer pga omsorg og kjærlighet, derfor blir jeg sjelden irritert eller sint når noen kontakter meg. Allikvel gjør det noe med meg. Det kan virke som mange mener en ikke «evner å tenke sjøl», at man ikke ser hva som er best for en selv og sine symtptomer.

I en lang stund er jeg blitt bombandert med mailer, smser, ja uansett om jeg treffer en venn, familiemedlem, bekjent eller frisøren på hjørnet, så har alle gode råd å komme med om «hva jeg bør gjøre». Jeg merker at jeg vegrer meg mer og mer for dette. Jeg bruker mye tid på å begrunne, forsvare og forklare egne valg, men allikevel får jeg ett blikk tilbake som sier at «mitt valg ikke er det lureste».

Så er det alle generelle råd hele tiden; du hadde trengt å komme deg mer ut! Det er viktig å være positiv! Du burde ikke gå så lenge uten å trene! Du burde tenke på andre ting! Du burde se venner! Du burde ikke hvile så mye! Du burde presse deg!

Det er vondt og vanskelig å bli fortalt hva som er best for en, når man så smertelig har erfart at disse rådene ikke virker på en. Gang på gang må man forklare hvorfor man gjør som man gjør. Enda så når det ikke inn. Enda så kan de nærmeste i sin uforstand si ting som sårer mer enn det er til hjelp, og man sitter igjen tårevåt. For tror de ikke jeg ville vært med vennene mine om jeg var frisk nok til det? Tror de virkelig at man frivillig ønsker å ligge i sengen og være bak lås og slå, år ut og år inn? I en alder av 29?

Er det sånn at syke mister retten til evne valg? At man er «fritt villt» hva meninger om sykdommen angår? At man ikke er i stand til å ta fornuftige valg som påvirker eget liv? Jeg har i dårlige perioder bedt andre om at «nå må dere ta ansvar for livet mitt», bedt de nærmeste om hjelp da jeg ikke selv klarte å tenke en klar tanke. Forskjellen er at da bad jeg om det. Nå er jeg bedre og jeg ønsker i større grad å få velge og leve mitt liv. Det er nå tross alt jeg som skal gå denne veien, leve dette livet. Det er jeg som må ha god magefølelse eller lyst til noe. Hvis ikke er det dødfødt.

Allikevel får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker disse tankene. For jeg burde vite at menneskene rundt meg mener det godt. Jeg burde ta imot alt med et smil, nikk og takk. Men allikevel rører de ved noenting i meg så jeg får lyst å være trassig. Lyst å si; nei, takk jeg trenger ingens råd, eller jeg klarer meg. Jeg vil være min egen herre. Men jeg får meg ikke til det. For kanskje betyr det at jeg ikke får hjelp når jeg trenger eller ber om det? Istedenfor blir jeg sittende igjen etterpå å tenke; burde jeg vært mer imøtekommende? Burde jeg ordlagt meg annerledes? Håper ikke noen oppfattet meg som sur når jeg ikke følger rådet hennes?

Mitt poeng er bare at når det meste i livet har blit tatt fra en, så må man få føle at man likevel er herre over eget liv. Iallfall på den lille «resten» som er igjen.  At man likevel har en stemme som er verdig å bli lyttet til. At jeg fortsatt er et menneske med evne til kritisk sans og evne til å ta egne valg. Jeg ønsker også respekt for at jeg kjenner min egen sykdom og kropp bedre enn noen annen.

Advertisements

Responses

  1. Veldig godt skrevet.
    Stol på din egen magefølelse. Det er nok det beste.

  2. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, heter det. Det er sant på mye. Folk mener godt, men de ser ikke grensene for når de maser for mye, og de vet sannsynligvis alt for lite om ME til å forstå hva det er. Dessuten er det jo noe som fremstilles som mirakelkurer i mediene, som har et stort ansvar når de ikke overhode er kritiske.

  3. Takk for kommentaren:)
    Bra uttrykk det der Iskwew..
    Heldigvis mener de meste det godt, jeg holder fast ved det og prøver å tenke på det når irritasjonen kommer. Men mediene er nok med på å gjøre situasjonen som syk ganske presset ja… enig, de har et ansvar i å fremstille kurer og behandlinger på en litt mer kritisk og få med alle sider av en sak.. Dessverre har nok det glimtet med sitt fravær siste tiden. Men vi får bare stå på vi som er «herre» over denne sykdommen, og være flinke til å fortelle hvordan vi har det og øsnker det..


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: