Begravelsesdagen…

Noen tanker i fortsettelsen av blogginnlegget «Døden kom og banket på i morges». Håper ikke jeg gjentar meg selv, men mange følelser skal visst ned på «papiret» idag.

Det slår meg gang på gang, dette motsetningsfulle og kontrastfulle livet. På nytt i dag.

På spaserturen ned til begravelsen kom jeg på at jeg både hadde vært i denne kirken som en markering av livets begynnelse, bryllup og nå livets slutt. Dager med så vidt forskjellig stemninger. Lykkens dager og sorgens dager. Jeg røres ved idet jeg kommer inn i kirken, de dype tonene fra orgelet i det jeg øyner kisten med alle blomstene, blir voldsomt og overveldende. Øynene fylles med tårer, samtidig fylles hjertet med glede over at så mange ønsker å ta farvel med et menneske. Hvite blomster i hjerteform, hilsener så rørende vakre på bannerne. Mange jobber med å svelge sine hulk.

Begravelser er som livet, motsetningsfullt. Noen skal leve videre, noen avslutter reisen her. Blandingen av sorg, savn og håp fyller alle som er møtt opp. Et håp om at den døde har det trygt og godt. Men for de nærmeste, et savn som skal gå gjennom marg og bein i tiden som kommer.

Ingen kan vel skrive under på klisjeen «livet er en dans på roser»?

Nei livet er komplekst, kanskje derfor det blir så spennende å leve. Det er roser så vakre, men torner som fort kan stikke deg til blods. Sommerne som får oss til å nyte og føle oss unge, men i skumringen kommer også plagsomme mygg som forstyrrer idyllen. Prangende hager, men aldri uten ugrass.

Gjennom hele livet flytter vi oss fra motpol til motpol, eller en plass midt i mellom. Kanskje som en pendel?

Livet er en blanding av lyse dager og mørke dager.

Noen dager vekst, andre dager tilbakesteg.

Noen dager sår vi, andre røsker vi opp med rota.

Vi danser av glede, andre dager er vi stille av motløshet og tomhet.

Noen dager med sterk storm, andre dager solgangsbris.

En dag kropp, en dag støv.

Livets pendel er ustanselig.

Jeg er glad jeg fortsatt eier livet. At min pendel kan fortsette, et stykke til.

Reklame