Publisert av: tornerose | mai 9, 2008

Tomas sitt dikt til Tornerose

Tomas skrev et vakkert dikt til meg i et kommentarfelt, som synes skulle få sin egen post.

 

Visdom

Gir henne arbeidshender,
bruker trygge og tålmodige fingre
som fanger hudens fluktforsøk
i et ømt motstandpunkt.

Gir kvinnen friheter
og gåtefulle forventninger.
Leker med henne i morgensolen
og ser henne med alvorlig måneblikk.
Lar kvinnen fylle øreganger og nesevinger
med indianerens flotteste fjærpryd.

Tornerose danser klinedans
med faresignaler i hvert åndedrett.
Trykker sin svimle kropp mot gulvet
og dyrker øyeepler i taket.

Finner ord når tausheten
overmanner henne, hun blir
setninger i en maskin, et sår.

Noen tar imot henne,
noen tar imot henne,
noen tar imot henne,
når hun faller.

Advertisements

Responses

  1. artig å se at kommoden på bildet er flyttet bittelitt mot venstre, og står mer på midten, mellom sengene, hehehehe!
    kult bilde, som også headingen er! 🙂

  2. Så snilt av deg å gi det en egen post! Takk!

    Veldig fint bilde! Får nesten inntrykk av at det er et spøkelsesrom …

    TOMROM

    Hun går igjen,
    i det samme rommet,
    den samme fillerya, gulvet
    like kaldt, lyset fra vinduet.

    Sengene står fengslende
    og venter på søvnen hennes,
    et barn, et merkelig fravær,
    hun var ikke der.

    Kvinnen har
    ingen skygge,
    intet lys.

    Ingen.

    .


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: