Publisert av: tornerose | september 8, 2008

Et liv fullt av dårlig samvittighet? Nei, takk!

Jeg har de siste dagene vært hjemme hos min mamma og det er en utfordring på alle plan. Hun vi gjerne ha en finger med i spillet på alt jeg gjør, ikke gjør eller bør gjøre. Det føles alltid klamt å være 30-åringen som blir kontrollert eller holdt i stramme tøyler når man er vant til å tenke selv og leve et selvstendig liv. Mye som blir sagt er i en bebreidende tone…. og inneholder ordet burde. Jeg begynner alltid med friskt mot når jeg kommer, for så å sakte men sikkert bli mer og mer irritert og oppgitt ettersom dagene går. Dvs, jeg klarer bare et par dager der av gangen. Sminker jeg meg lenge så stilles det spørsmålstegn ved det, spiser jeg sjelden så er det feil i forhold til normen og det ødelegger hele hennes dag og spising. Bruker jeg den stasjonære, så kan man vedde for at hun skal bruke den akkurat i samme minutt for å vanne hagen sin på Facebook. Jeg må legge meg når hun legger seg, for bare ved å vite at jeg er oppe, så får hun ikke sove. Hun går etter meg og rydder bort alt med en gang jeg såvidt har lagt det fra meg, så jeg får aldri sjansen til å rydde selv. Hun er flink til å gi meg skylden for det meste, ikke med mening sikkert, men indirekte.

 

Det samme skjer hver gang; jeg sier fra, og det går aldri bra. Hun synes ikke jeg forstår henne, hun forstår ikke meg. Jeg får tårer i øynene, hun er nummeret fra å knekke sammen. Og gjør hun det, så VET jeg at jeg får skylden for at hun blir langt langt nede psykisk. I verste fall får jeg på samvittigheten at hun blir innlagt på psykiatrisk. Det blir alltid litt leit og teit når jeg sier fra, og jeg skjønner alltid hvorfor det ikke er meningen at man skal bo hjemme så lenge. Jeg lengter meg vekk, og all godstemning er borte.

 

Likevel føles det riktig å si fra når noe virkelig går inn på meg følelsesmessig. Når jeg er i ferd med å knekkes litt etter litt. Alt inni meg roper; «jeg skal ikke la noen få tråkke på meg slik eller bryte meg ned». Det er ikke 50- tallet lengre. Mødrene har ikke alltid rett, og vi må ikke gjøre alt på deres måte heller.

 

Men da jeg ligger alene på kvelden eller når jeg drar derfra så kommer den dårlige samvittigheten. Snikende som en tyv i natten. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg følte meg sint og irritert på henne. At jeg sa fra om egne grenser og mine ønsker. Dårlig samvittighet over alle de dårlige tankene jeg tenkte som ikke hun vet, for ikke å snakke om det ugne klumpen i magen. Dårlig samvitttighet for at jeg skriver om det her. Dårlig samvittighet for at jeg ikke bare har varme og gode følelser for mamma. Det blir et voldsomt tankekjør hver gang og den ugne ubestemte klumpen i magen som jeg så inderlig gjerne vil bli kvitt. Fort, fort.  

 

Slik har det alltid vært, men jeg forstår ikke hvorfor. Er det hun som har slik makt over meg at hun gir meg dårlig samvittighet? Eller er det rett og slett min last at jeg alltid får denne følelsen etterpå? At jeg er svak som lar det gå inn på meg? At jeg er for følelsesmenneske? At det gjennom livet er skjedd så mye i hvert samspill som har vært ødeleggende, at slike følelser naturlig kommer? Tror det handler mye om at man så gjerne vil at ting skal være perfekt i familien, og når det ikke blir det, så rokker det med det meste i oss. Det positive er kanskje at jeg er klar over problemet, sånn kan jeg kanskje jobbe mer med å skyve slike tanker vekk. En annen ting er at jeg faktisk har blitt bedre på dette. Tenker at det er greit og forståelig å tenke slik og få denne følelsen. Ufarliggjør den dårlige samvittigheten. Når jeg aksepterer at den kommer så er det lettere å putte den i skuff i kommoden, og lukke den igjen etterpå.

 

Men finnes den en måte å forhindre at den dårlig samvittigheten i det hele tatt kommer?

Tar gjerne imot tanker fra dere om lignende situasjoner..

Advertisements

Responses

  1. Du hører fra meg… 🙂 I mens sender jeg bare en liten klem. 🙂

    Takk Ulme for kjempe koselig email.. på rett sted til rett tid 😉 Takk!

  2. Vet du hva prinsessa?
    Det hjelper neppe, men jeg sier det likevel.
    Jeg har også en slik mor, og flere av mine venninner som har mødre i samme alder hevder at det er akkurat det samme med deres mødre.
    Vi har jevnlige samtaler om det, prøver å støtte hverandre, sliter med akkurat de samme greiene som du beskriver.
    Kanskje vi skal ta oss en prat om akkurat det der 🙂

    Oi, det hjalp mye å høre.. Har alltid lurt på om vårt forhold er veldig annerledes enn alle andres, men da er dte ikke unikt. Godt å høre at andre er i samme situasjon, selv om jeg ikke unner noen å være i den situasjonen. Jeg tror jammen jeg takker ja til en prat med lenemor 🙂 Så flott at dere støtter og backer hverandre opp, det er dte mye hjelp i..

  3. Jeg får alltid litt vondt når jeg leser sånt. For det er en ufattelig ekkel, uggen, destruktiv følelse og den gjør vondt!

    Uten å gå for mye inn på det så gir min far meg mange av de samme følelsene. Det er nok andre opplevelser, men «makten» og «manipulereingen» er den samme. Jeg skriver i anførselstegn for jeg er ikke alltid like sikker på at mennesker alltid mener det, men det er likefullt det utfallet det får og den følelsen man sitter igjen med.

    Den sterke relasjonen er sikkert litt av grunnen til at følelsene blir så sterke. Uansett hvor mye man har lyst til å prelle av, ikke tenke på det, eller i det hele tatt kanskje stenge personen ut fra livet sitt så blir det så veldig, veldig vanskelig. Samfunnets ideer om kjærnefamilien har muligens litt av skylden for det, men jeg tror også det er sammensatt og individuellt.

    Når det gjelder spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med den dårlige samvitttigheten så har jeg rett og slett ikke noe godt svar. Jeg tror man må gi sakte slipp på den, kjenne på den, som du sier. Men den er og blir en stor del av mitt liv også, og jeg har brukt mange år på å kvitte meg med en følelse som gir såpass destruktive utslag, men noe noe godt svar har jeg likevel ikke. Du skal i så fall bli blandt de første som får vite hvis jeg en gang finner ut av det!

    Og en ting til – fin post, viktig post! Lykke til:)

    Du skrev så masse fornuftig og viktig at jeg leser igjen og igjen her. Du skrev: din far gir deg samme følelsene. Her er vi kanskje ved kjernen- at det er noe andre gir oss, noe vi ikke har bedt om eller egentlig har skyld i. Enig, tror heller ikke de mener og virke manipulerende eller kontrollende, men det er sånn de virker på andre. Å stenge en person ut av livet er jammen ikke lett, for bindingen er sterk selv om den ikke er alltid like god eller sunn. Et slags usunt avhengighetsforhold, siden det tross alt er familie. Det rare med meg og mamma er at vi er bestiser på tlf.. og i kriser. Men når vi er sammen blir det fortere klynsj. Og dermed dårlig samvittighet.

    Det er nok ikke så enkel løsning på dette nei, annet enn å gi mer f***, men det vet jeg ikke om jeg er skapt til å gjøre. Men en gyllen middelvei kan jeg kanskje klare. Jeg kan også bli flinkere til ikke å la alt gå slik inn på meg.. Kanskje la ting prelle av litt mer..

    Takk for en kjempe flott og tankevekkende kommentar Metern 🙂

  4. Jeg nøyer meg med å si at det var veldig kjent.

    Så er vi ikke alene 🙂

  5. jeg tror rett og slett det er nødt for å være sånn. Det ligger i mor-datter-genene. Jeg mener det ikke så flåsete som det kan se ut, men som andre skriver over her så er det mange som har det akkurat likedan.
    Jeg har ingen gode eksempler eller råd å komme med for hvordan dere kan få det til å fungere bedre, av den enkle(men kjipe) grunn, at jeg rett og slett kuttet kontakten med mitt moderlige opphav for ganske lenge siden.

    Takk for kommentar Lindis, jeg tror du og de andre har ganske rett her.. Det viser seg at mange er i samme situasjon. Det rare er at jeg sjelden snakker med venninnene mine om dette, så jeg har ikke visst at det har vært vanlig. Mor og datter kan fort blit hat-elsk forhold..
    Kjipt å høre om «bruddet», men det høres ut som det var til det beste for dere..
    Klem

  6. Kjenner igjen deler av dette i hvert fall. Det er nok mange som opplever dette, men likevel er det lov å si fra, lov å protestere – og du trenger ikke ta til deg den dårlige samvittigheten hun ubevisst prøver å dytte over på deg. Det er HENNES – ikke ditt. Hun har lagt seg til en slags martyrrolle høres det ut som og det er ikke noe hun trenger gjøre. Det er tøft og vanskelig og vondt å skulle gjøre noe med det, jeg vet ikke om noe bedre enn å holde den avstanden som er nødvendig.

    Lykke til, Tornerose! *klem*

    Du har helt rett angående martyrrolle! Den rollen har hun alltid gått inn i så lenge jeg har kjent henne. slitsomt, men sant. Jeg skal huske de ordene dine Lothiane, som var så kloke: Det er hennes, ikke ditt!! De setningene der har jeg brukt mye ellers i livet, for ofte tar man på seg ting som ikke er sitt… Takk for kjempe fin kommentar!
    klem

  7. Klemme på Tornerose! Husk at det er IKKE du, det er HUN!

    Takk Sissel, det er en viktig forskjell som jeg ofte glemmer litt….

  8. Takk sissel, klemmer er jeg alltid glad i 🙂 Jeg skal forsøke å huske på det du sier…. 😉

    Men må bare til alle at hun har virkelig mange fine egenskaper også, fikk grulig dårlig samvittighet for om jeg fremstille henne som en heks og av å skrive dette innlegget så mulig jeg passordbeskytter det eller sletter det. Hvis hun hadde funnet denne bloggen hadde hun nok blitt knust. Det hjelper ikke akkurat stort på den dårlige samvittigheten at hun kom med kake på døra nå…

  9. Hei Tornerose 🙂

    Du er sikkert ferdig med denne posten nå, men av en eller annen merkelig grunn begynte jeg å tenke på den gresk-mytologiske fortellingen som handler om Demeter og Persefone mens jeg leste innlegget ditt.

    Persefone blir dratt ned under jorda av underverdenens gud, og da Demeter oppdager at hun er borte, så setter hun bokstavelig talt himmel og jord nesten øde for å få datteren tilbake.

    For å korte ned på fortellingen, så kommer jo datteren tilbake, og Demeter blir fornøyd og glad igjen selv om hun ikke får beholde datteren for seg selv for alltid.

    Men jeg kom til å tenke på ordet «kontroll» da jeg leste innlegget ditt. At din mor hele tiden vil ha en viss oversikt over hva du gjør, tenker og sier, tilogmed når du ikke er tilstede der hvor hun er.

    Høres visst stygt ut, og det er sikkert mødre som ikke er sånn, men hun har visst ikke greid å gi slipp på tanken om at du har ditt eget liv, og når hun i tillegg dukker opp med kake til deg, så er det sikkert for å «sjekke» at du ikke driver med noe hun ville mislikt.

    Dette var mine tanker, og jeg er glad for at du tok opp dette temaet, for det vekker sikkert mange tanker og reaksjoner hos folk når det gjelder innlegget ditt, både gode og mindre gode.

    Takk, og en god klem til deg

  10. Mamma er vel den personen jeg har kranglet og diskutert mest med oppigjennom årene, samtidig som mamma er den personen jeg aller minst vil bli uvenner med 🙂
    Skikkelig sint og irritert over dem, men så fryktelig glad i dem!

  11. Det er sånn det er. Det er styrke i å kunne dele det og få vite at andre også har det sånn, og det legger en viss demper på den verste frustrasjonen.
    Min mor sier til meg: «Man er ikke nødt til å elske sin mor», og hun mener det nok, men mekanismene er omtrent de samme mellom henne og meg som det du beskriver. Jeg er over 50, og jeg både elsker og ikke-elsker henne. Tror det vil bli sånn «alltid». Så lenge jeg har henne, omtrent, tenker jeg.

    Det er viktig å øve seg på å ikke ha dårlig samvittighet. Mødre er ikke engler. De er voksne mennesker med gode OG dårlig sider man kan like og mislike fritt og uhemmet. Dårlig samvittighet er så innmari lite produktivt.

    😀

  12. Jeg tror det er temmelig vanlig. Man er glad i sine foreldre, men i virkeligheten har de masse makt over deg, ufrivillig eller ikke. Jeg får makk av å være ‘hjemme’ over flere dager.

  13. Foreldre skal ikke – skal aldri – ha makt over sine barn. Foreldre skal aldri få ungene sine til å få dårlig samvittighet. Det er heller foreldre som bør ha dårlig samvittighet overfor sine barn, dersom det skal være noe dårlig samvittighet overhode. Gjør som Britt Åse sier: øv deg på å IKKE ha dårlig samvittighet. Det er sikkert kjempevanskelig, men det er deg det er snakk om her. Voksne mennsker som oppfører seg nesten som martyrer trenger man ikke å gå rundt å ha dårlig samvittighet for. Det burde heller vært omvendt. Lothiane sier det samme her ovenfor. Hun har helt rett.
    Jeg kjenner selv at jeg er heldig. En mor som aldri maser, som aldri legger seg oppi ting, som er der, som er til stede, som man kan ha en god relasjon til i voksen alder, som aldri klager, som har et godt liv selv om hun har vært enke siden hun var 50. Jeg setter pris på det, og bør vel være flinkere til å takke for at hun er sånn.

  14. Jeg tror at å drasse på den dårlige samvittigheten fordi man reagrerer med sinne og frustrasjon når en blir kontrollert som voksen er det verste lasten.
    Ikke det at du blir kontrollert, men den dårlige samvittigheten for hvordan du reagerer på det.
    Og da særlig for at din reaksjon på det får moren din til å «tilte».

    Det er hennes problem og ikke ditt.
    Hun har sitt reakjsonsmønster, du har ditt.
    At hun ikke tåler at du ikke gjør som det passer henne er hennes problem.
    For å få slutt på dette problemet er det sikkert lurt at du gjør som hun sier når du er der, ELLER ikke vær der lenger enn ett kort dagsbesøk.
    Fortell henne gjerne at du har tatt den avgjørelsen. Men ikke i sinne, bare sånn helt enkelt.
    Eller bare styr unna å ligge over uten si noe om hvorfor.

    Hun har også kanskje dårlig samvittighet når du drar, p.g.a sitt eget merkelig reaksjonsmønster? Kanskje derfor kake på døra neste dag?
    Da letter du på hennes problem også ved å ikke ligge over eller å være der mer en i noen få timer.
    Være sosiale på tlf. i stedet for.

    Det var mitt råd 🙂

  15. Jeg slet såpass etter denne posten så jeg har ikke klart å kommentere før nå jeg, men dere skal vite jeg satt kjempe stor pris på kjempe flotte og lærerike kommentarer fra dere alle da jeg leste dem! Dere sier virkelig mye fornuftig som jeg skal ta til meg!

    Karolina: Takk for en kjempe fin kommentar og en fin sammenligningshistorie.. Japp, kontroll er nok et ord som hun kanskje ubevisst er eier av. Tror nok mange mammaer sliter litt med det samme, særlig i fh til dattera… Har du egen blogg du? kunne vært artig og lest hos deg 🙂

    Eugenie: Det har du helt rett i, nesten hat-elsk forhold.. Men man ville ikke vært dem foruten heller.. Takk for kommentar 🙂

  16. Britt Åse: Takk for tankevekkende ord!! Du har helt rett, kom til å tenke på dette med » du kan ikke velge din familie».. Ergo er det sånn at man liker og misliker ting som de nærmeste gjør, fordi man har ikke valgt dem slik man velger venner. Mødre er ikke engler, det har du rett i. Man tenker jo gjerne at de gjør rett og man idylliserer forholdet man har til de nærmeste enormt. Samt har høye og urealistiske forventinger til relasjonen. Nesten litt «mormor og de åtte ungene»- illusjon, der alle er venner, har det fint og sitter sammen og koser seg. Sånn er desverre ikke virkeligheten bestandig. Er noe med å innse at livet er gode og dårlige dager, gode og dårlige relasjoner, så blir ikke skuffelsen eller gapet mellom virkeligheten og illusjonen så stor. Kanskje normalisere dette litt… alt som er normalt er mindre «skummelt» også.. Enig, dårlig samvittighet er en veldig veldig lite produktiv følelse.

    Joakuka: Godt å høre at det er flere som får makk av å være hjemme ver flere dager, så er jeg kanskje ikke så sær lell 😉

  17. Vibeke: Helt enig med deg, foreldre har ikke «lov» å utøve denne type makt, selv om jeg tror mange nærmest gjør det ubevisst, derfor kanskje vanskeligere å gjøre noe med? Ordet martyr stemmer faktisk veldig med sånn jeg av og til føler henne.. og det er ikke meningen man skal tåle og tåle. Jeg lover å jobbe med å øve meg, samtidig som jeg kommer til å gjøre visse andre grep også.

    så herlig med en sånn mamma vibeke- det er godt å høre at det går ann, det gir håp til den gangen jeg selv blir mor….
    Takk for flott kommentar!! 😀

  18. Tordenlill: Du har nok rett i at jeg bør svelge noen flere kameler når jeg er der, og heller korte ned besøkstiden slik at ikke for mange situasjoner oppstår. Også er det noe med å bare innse at vi kanskej aldri får ett normalt forhold og heller verdsette at vi overhode har såpas kontakt, det kunne vært virkelig mye verre…

    du har nok rett i at hun muligens føler på dette selv etterpå. Sånn sett skåner jeg henne også ved å ikke overnatte så mange dager av gangen. Jeg pleier forsåvidt ikke å ligge der mer enn et døgn, men denne gangen hadde ikke pappa rom for meg i «herberget» 😉 Å ha litt mer kontakt på telefon i stdet er en god løsning, for på tlf fungerer vi så mye bedre. Jeg irritererer meg sjelden over noe som helst, og vi kan faktisk være skikkelig støttende tl hverdandre.

    Tror at det skal gå seg til med denne dårlige samvittigheten, om ikke den forsvinner så avta noe. Og at den dukker opp er sånn sett normalt, jeg tror jeg på et sett på godta at den kommer for å slippe å bli så skuffet over meg selv etterpå..
    Takk for flott kommentar og gode råd 😀


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: