Publisert av: tornerose | september 30, 2008

Servicebarn og curlingforeldre- en utfordring i vestkantbarnehager

Jeg har jobbet i en barnehage på Oslos beste vestkant. En barnehage hvor foreldrene er ressurssterke og velutdannet, og barna har alt de trenger og gjerne mer enn de trenger. En skulle tro at i en slik barnehage vil hverdagen være mye enklere enn i en typisk østkantbarnehage hvor 50% av barna har minoritetsbakgrunn, og problemstillinger som språkforvirring og kulturforskjeller er gjeldende. Men det er en del utfordringer som har vokst seg større de siste 5-10 årene i en barnehage som vår. Dette er utfordringer knyttet til den økonomiske veksten som har vært i samfunnet og derav mangel på tid. Dessuten har oppdragelsen forandret seg en god del, noen vil kanskje si til det bedre, men jeg mener at det har begynt å gå nedover igjen. Et begrep som kom for noen år siden er “servicebarn” og “curlingforeldre”, to begreper som er som skapt for de problemstillingene jeg under kommer til å skrive om. Jeg mener at oppdragelsen er i ferd med å gå mot fri oppdragelse igjen, og i mange familier sitter barna som øverstkommanderende og foreldrene som vaktmestere som gjør alt for at barna skal være fornøyde. Og de gjør det av kjærlighet, dessverre misforstått kjærlighet. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke har forståelse for at disse rollene kan oppstå, ei heller for å belære eller virke ovenpå i forhold til hva som er rett eller galt. Men jeg vil forsøke å skrive litt om hvilke mekanismer disse rollene fører med seg.
 
Mange barn av i dag (nå generaliserer jeg, men mener barn som kommer fra svært ressurssterke familier) har blitt oppdratt med stor servicefaktor. Det er ikke lenger en stor barneflokk, men gjerne 1, 2 eller 3 barn per husholdning og mye lettere å bli hørt og sett. Ofte handler det om foreldre som har dårlig samvittighet fordi de ofte jobber mye og har lite tid med barna sine. Dermed benyttes mange metoder for å “gjøre det godt igjen” ovenfor ungene i den tiden de tilbringer sammen. Barna får leker og ting i store kvantum, og i de fleste tilfeller det de ønsker seg. Foreldrene gjør alt for å slippe konflikter og vil lage “kvalitetstid” når de først er sammen. For å redde situasjoner som er i ferd med å gå i stå brukes gjerne lovnader om ting, mat eller opplevelser, “om de bare er snille og greie.” Det er ikke få barn som blir levert med vafler eller godis i barnehagen fordi pappan har måtte bruke dette som bestikkelse for å unngå bråk eller konflikter. Eller mødre som lokker barna med hjem fra barnehagen med at de skal få velge seg en leke i lekebutikken. Disse barna har hele sitt liv fått veldig mye oppmerksomhet. Man kan jo lure på om vi snakker om for mye oppmerksomhet. De blir sett, hørt og servert 24/ 7. Når disse barna roper hjelp, så løper hjelpen til og barna får aldri sjans til verken å løse konflikten selv eller bli selvstendig i forhold til å prøve selv.
 
Ofte er det også slik at når barnet sier noe til foreldrene, avbrytes straks samtalene som pågår, barnet blir satt først og andre blir satt som nummer to. Barna lærer seg ikke at det er noe som heter å “vente på tur”. Men de lærer at de er så viktige at alt annet kan legges til side for dem. Det er flott at barn får følelse av egenverdi, men ikke bra om de får følelsen av at deres verdi er høyere enn andre. Mange foreldrene har for lengst gitt opp at det er noe som heter “voksentid” og at de faktisk har lov til å ha det, for de har dårlig samvittighet for at de ikke tilbringer all tiden sin med barna. Jeg tror vi gjør en bommert. For ved å gi oss selv pusterom, vil vi vise at vi er ansvarlige voksne som tar ansvar for egen helse og signaliserer at “jeg også er viktig”. Når dette ikke skjer vil derimot barna lære at foreldrene skal være tilgjengelig hele tiden for deres disposisjon og at foreldrene ikke er like viktige som dem. At barna av og til må bruke fantasien til å finne på noe å leke uten voksen innblanding eller hjelp er kjempe sunt og utviklende på alle måter. I stedet får vi barn som er kravstore, gjerne grinete når de ikke får viljen sin og generelt utilpasse uten at de ikke engang selv vet hva som er galt.
 
Når man får en barnegruppe med 18 slike barn skal jeg love dere at det er krevende. Det er hele tiden noen som roper på oss eller sitter på sidelinjen og gjentar navnet vårt helt til vi svarer når vi prater med et annet barn. Vi må alltid avbryte med beskjeden “nå må du vente, jeg snakker med *****”. Det er JEG, JEG, JEG, og null forståelse for at det er flere barn som trenger oss. Men disse barna er ikke vant til å vente og blir straks rasende og lar det gå ut over andre barn eller leker. Og på en negativ måte får de vår oppmerksomhet, og samtalen vi hadde med det andre barnet blir avsluttet.
 
Mange er vant til å få noe nytt hver gang noe går sundt, og de er derfor ikke spesielt ansvarsfulle med inventar, leker og interiør, enten det er i barnehagen eller eget utstyr. Vi har funnet barn sittende å klippe i tøyet sitt, hvorpå de sier: “mamma kjøper bare nytt”. Noen forsøker også å kjøpe seg venner om de ikke har så gode sosiale evner i seg selv, dvs at de forteller at de har ulike populære (og dyre) leketøy hjemme for å få noen til å leke med seg.  

 

Curlingforeldrene sørger for at alt skal gå smooth for barnet. Det sies at foreldrene går foran og koster for barnet så veien de går er helt fri for problemer. Det meste blir lagt til rette for at barna skal smile, le og ikke føle seg lei seg. Jeg har hatt foreldre som har vært så opptatt av at barnet deres aldri skal føle seg trist eller lei seg, hvor jeg har måttet forklare at det er NATURLIG å ha ulike følelser og at man ikke er lykkelig hele tiden. Dette har vært familien hvor de ikke har møtt noe særlig motgang før i livet.

 

Jeg har hatt foreldre som ringer og sier: “hva skal jeg gjøre? Ungen min sier hun ikke vil legge seg, skal hun da få la vær?” . Disse foreldrene har dessverre misforstått dette med å sette grenser og barns medbestemmelse. De mener at grenser er en motsetning til å vise kjærlighet, og at det er svært autoritært å utføre. Noe de gjorde i deres oppvekst, noe de hvertfall ikke skal gjøre selv. Men jeg mener at grenser er en kjærlig handling, fordi man vil det beste for barnet og vil rettlede det på best mulig måte. Barn søker intuitivt rammer og struktur, og føler seg tryggere av å vite hvor «lista er lagt» og dermed er fri til å utfolde seg og være nysgjerrig innenfor grensene. Dette tror jeg er særlig viktig i et samfunn som det finnes tusen valg å ta, et lite barn har ikke forutsetninger til å ta gode beslutninger på alle valg i livet sev. Når grensene mangler aner ikke barna hva som er forventet av dem og barna blir ofte fryktelig umulig å ha med å gjøre siden de gjerne prøver ut og prøver ut. De blir ofte prinser og prinsesser som vil bestemme alt i familien eller barnehagen. Og foreldrene skjønner ikke hvorfor de er slik, de ahr jo gjort ALT for dem. De ser ikke selv at de av og til skulle gjøre litt mindre for dem…Da tror jeg barna hadde blitt litt mer spiselige rett og slett…

 

Jeg sier ikke at barn ikke skal bestemme selv, for det synes jeg er kjempe viktig og en del av det å vokse seg større og bli enkeltindivid. Det er godt for barna å kjenne etter hva de vil, føler, hva slags behov de har osv. Men av og til trengs det voksne som faktisk vet bedre enn dem selv hva som er hensiktsmessig i forhold til feks spising, soving, påkledning osv. Jeg har hatt foreldre som er så redd for å ta en kamp med barna eller at barna skal gråte når foreldrene vil at alt skal gå bra, at de for en hver pris beholder husfreden eller lar barnet bestemme. Et barn hadde sagt hjemme at det ikke ville ha klær på seg, og barnet ble hørt og anerkjent for dette, og levert uten klær. Mange føler seg nemlig slemme om de sier, “jo, du skal faktisk ha på deg klær”. Jeg synes ikke det er riktig at barna skal få valg de ikke er i stand til å vite sitt eget beste i forhold til. Det er nå tross alt de voksne som er de som myndige og ansvarlige i en familie. Og barn trenger ikke innblandes i alt. Det er fortsatt lov å skille mellom barnets arenaer og de voksnes arenaer uten at man er noen dårlig mor eller pedagog av den grunn.

 

Jeg synes heller ikke at alle skal ha likt hele tiden. Har eldstesøster bursdag trenger ikke minstegutten få akkurat like mye gaver, når han ikke har bursdag en gang. Han trenger ikke få en egen kake til seg. Foreldrene trenger ikke fokusere på hvor lei seg den som ikke har bursdag blir. Kan ikke huske at jeg synes det var noe problem at broren min hadde sin bursdag og var i fokus i barndommen? Jeg tok iallefall ikke spesielt skade av å ikke få like mye gaver og oppmerksomhet som han akkurat denne dagen. Jeg synes det er viktig læring for barna at de skjønner at noen ganger er det andre barn i sentrum, andre ganger er det dem. Men de kan ikke være i fokus hele tiden. Hvordan skal barnet vite at det er deres dag, at akkurat DE er skal settes fokus, når dagen alltid skl deles for at foreldrene skal forhindre konflikter?

 

Heldigvis får jeg si, lærer disse barna masse av å gå i barnehagen. Er redd en del av barna ville blitt ganske ufordragelige og kravstore om de ikke fikk brynet seg på dette med å dele, vente på tur, løse konflikter, aldri fikk kjenne på vanskelige følelser. Jeg er nemlig redd disse barna vil få store problemer siden i forhold til å takle problemer og utfordringer om de hele tiden har blitt “kostet” veien til. Barn som voksne trenger å erfare selv på godt og vondt, for å lære og mestre tilværelsen. For å lære om livet rett og slett. Vi er hele mennesker med gode dager og dårlige dager, gleder og problemer. Tar vi bort halvparten av dette er det klart det gjør noe med oss. Jeg slår derfor et slag for at foreldre av i dag går noen år tilbake i tid, tar med seg det beste fra foreldregenerasjonen i forhold til å kunne sette grenser og gi barna ansvar, men også tar til seg den nye kunnskapen vi har om barn, barn i samspill med andre og barns medvirkning. Men ønsker ikke at noen av områdene skal være så sterkt overdrevet som det er idag, iallefall i det barnehagemiljøet jeg kjenner til.

 

Jeg tror også det er lurt at en del foreldre legger lista litt lavere. Alt trenger ikke være 110% hver eneste dag, hver eneste time. Vi er ikke supermennesker, selv om media kanskje legger opp til at vi er det. Man trenger ikke ha barn som går på ballett, fotball og dansing i en alder av 5 år. Det enkle er ofte det beste. Det er et poeng å skru ned forventningene til hvordan dagene og livet skal være, så får man som forelder ikke realitetssjokk i møte med hverdagen. Det er nok lurt å tenke; det er helt normalt med konflikter, det er helt normalt med trassende unger, helt normalt at barnet først ikke setter pris på den grensen du forsøker å sette. Men etter hvert vil tingene gå mer av seg selv. Grensesetting gjort på riktig måte bør være lystbetont, fordi man vet at det målet man har for grensesettingen, nemlig at barnet skal bli et høflig, respektfullt og raust tilskudd til samfunnet, er i ferd med å oppnåes.  

 

Jeg tror vi gjør klokt i å la barna leve livene sine selv, for vi kan ikke leve det for dem. Det går bare ikke, ikke i lengden.

 

 

 

(Eksemplene er omskrevet fra virkeligheten for ikke å bryte med taushetsplikten og alle tingene er ikke egenopplevde men typiske situasjoner kollegaer i andre barnehager har fortalt)

 

Advertisements

Responses

  1. wow….jeg satt som et fjell og leste. 🙂 Spennende lesning, og ikke minst endel spennende retningslinjer. Jeg tror på mye av det du sier med regler og grensesetting. Jobber selv med unger i rideskolesammenheng, og ser hver eneste dag, de som ikke fatter at det er fler enn dem å ta hensyn til. Noen ganger får en lyst til å filleriste foreldre, som bare sitter på sidelinjen og ser på, mens ungene maser, til alle andre unger er satt til siden.

    Jeg tror ikke det var sånn da jeg var liten. Jeg kan ikke huske at jeg noengang har syns det var greit å avbryte noen andres samtale, fordi jeg var viktigst….

  2. Dette var veldig godt skrevet, Tornerose. Har jobbet en del med saker hvor barn har vært satt på pidestall hele livet, og hvor det har gått temmelig galt etter hvert. Grenser gir trygge unger. Og trygge og tillitsfulle unger som tåler livet, er jo det vi vil ha. Eller?

  3. Bra skrevet, kunne nesten føle at du var irritert når du skrev dette 🙂 Jobber selv i skolen og ser litt av dette selv, men vil tro at det er mer i barnehagene da ungene da er «ny» for slike situasjoner.

    Er også enig med deg om at barn trenger grenser, det er foreldrene som skal være «sjef» i huset. Dessverre er det ikke slik i alle hjem, synes det er utrolig at enkelte kan diskutere med ungene sine i 20 minutter før de er villige til å bli med hjem. Selvfølgelig etter at de har blitt lovet noe godt når de kommer hjem.

  4. Jupp, valgfrihet innafor grenser. Ikke spør: «Vil du ha genser på?» når det er 3 plussgrader ute, da spør man heller: «Vil du ha den grønne eller den blå genseren?»

  5. Godt og viktig innlegg, Tornerose, selv om jeg merker at jeg nesten går i forsvarsposisjon som travel, fulltarbeidende tobarnsmor fordi jeg må gå i meg selv for å tenke etter om jeg benytter meg av metodene du nevner. Av og til bruker jeg lørdagsgodtet for det det er verd og får dem til å være snille hele lørdag formiddag… Men, jeg er enig i alt det du skriver, bortsett fra det om at 3 unger ikke er en stor barneflokk… Tre unger er en flokk, synes jeg…

  6. Majann: Hei og velkommen til siden min. Takk for fin kommentar, og «artig» at du har hatt noen av de samme opplevelsene. Jeg registrerer at på noen av disse programmene om «de beste familier» så er dette en gjenganger, men tror nok at noen er verre enn andre. Jeg husker fra bardommen at jeg måtte vente. Det var skikkelig kjedelig, men samtidig forstod jeg at det broren min sa var like viktig.

    Ståle: Å bli satt på pidestall er ordet faktisk, det er nettopp slik det noen ganger føles. Dessverre kan det gå skikkelig dårlig med noen av dem om de aldri lærer seg ansvarsfølelse eller det å ta hensyn til andre. Har et par nære familiemedlemmer som har vokst opp på denne måten og begge ungene sliter enormt med å kunne tilpasse seg skole, andre, jobbe osv. De er rett ogslett noen ganger ufyselige og blærete og troen på seg selv er overdevent god. Trygg og tillitsfulle barn er det vi ønsker- barn som er godt rustet for de ulike utfordringene som livet gir. Barn som virkelig er elsket, men ikke elsket i hjel..

    Tronds: Uff da, hehe- hørtes jeg sinna ut, tror ikke jeg er et altså, bare veldig ivrig. Velkommen hit forresten 😉 Dette er noe jeghar tenkt på endel år og som jeg har forsøkt å snu i barnehagen. Det har blitt mange gode resultater etterhvert så det lønner seg å ikke gi opp…Det artige er at jeg ser foreldrene begynner å tenke på hvordan de opptrer og forsøker å endre dårlig innlærte mønstre. Men ofte har ungene blitt en villstyring først, så de har måttet gjøre noe med det.

    Barnehage har nok mye mindre kustus en skolen, det er mer dagligdagse situasjoner slik som i hjemmet og dermed lettere å se disse tingene tror jeg. Jeg også skjønner ikke at foreldrene orker å diskutere all ting, ville det ikke være en bedre gevist å få mer ettermiddag hjemme tro? I bhg har vi foreldre som bruker en time på å komme seg ut av gangen. Fordi barna skal gjøre alt i deres tempo, de skal få lov å avslutte leken (noe de aldri gjør), og de får spm om de har lyst å dra.. unger misliker ofte å skifte arenaer og avslutte ting, så klart de ikke har «lyst». Nei, foreldre må ikke bli redd for å lede barna bittelitt i den retningen de ønsker..
    Takk for fin kommentar!

  7. Tiram: «Jupp, valgfrihet innafor grenser. Ikke spør: “Vil du ha genser på?” når det er 3 plussgrader ute, da spør man heller: “Vil du ha den grønne eller den blå genseren?”

    Dette er jeg helt enig i!! 😉 Noen ganger ligger hjelpen i hvordan vi formulerer oss, da slipper vi unna endel konflikter og problemstillinger. Takk for innspill og velkommen til bloggen min 🙂

    Maerris: Hei og velkommen hit til bloggen 🙂
    Ikke meningen du skal få dårlig samvittighet altså, nå fikk jeg nesten dårlig samvittighet selv;) . Disse eksemplene er fra familier som lever ganske på kanten og bruker bestikkelser for å unngå bråk for enhver pris. Jeg er slettes ikke uenig i at man av og til kan bruke en gode som en gevinst ved god oppførsel. Eller at de mister en gode hvis de gang på gang ikke oppfører seg. Er noe med at barna lærer konsekvens også.. Tror også de fleste foreldre bruker eller har brukt lørdagsgod som virkemiddel, helt ok synes jeg. Er vel heller de som blir lokket med leker og andre ting for å komme seg ut av bhg jeg reagerer på. Der hvor ungene elegant driller foreldrene rundt lillefingern..

    Dessuten så har jeg full forståelse for at ting fort kan utvikle seg slik i denne tidsklemma. Er vel tidsklemmas bakside. Jeg synes ikke foreldrene er dårlige foreldre av den grunn, for de gjør de de tror og mener er barnas beste. Og disse foreldrene er gjerne de mest elskverdige og skjønner personene. De har bare fryktelig lite tid og jeg kjenner jeg får vondt av dem som har så mye å holde på med. Men ofte er det slik at lyset går litt opp for de mest stressede og de begynner med noen endringsprosesser selv. Da kan vi som bhg støtte og backe opp…

    Enig med at 3 er mange, det føles som en flokk!! En er rolig, to er som ti.. og hva er vel 3 da? 30? 😉

  8. Er det virkelig sånn at de barna som ikke har fødselsdag må bestikkes med kake og gaver, ellers blir det uro? Kan aldri huske noe annet enn at det var en selvfølge at den som fyllte år skulle være i sentrum. Stakkars barn, de kommer til å slite når de skal ut i det kjipe voksenlivet.

  9. Nessie: Desverre får jeg vel si ja på den. Min erfaringer er at det skjer i endel tilfeller… Jeg har selv vært i slike bursdager hjemme hos barna hvor fødselsbarnet ikke er i sentrum, hvor besteforeldrne og foreldre gir alle barna like mange gaver. Og begrunnelsen for at småsøskna ikke får gaver er «de ikke forstår hvorfor de ikke får, derfor må de også få ellers blir de lei seg» .

    Jeg tenker også på akkurat disse som skal fungere i et voksenliv.. et liv hvor det på ingen måte kostes foran dem :s

  10. Håper forresten at det ikke er en gjenganger hos alle småbarnsforeldre dette med bursdager 😉

  11. Gud bedre.. Finner ikke ord, og jeg som synes vi som vokste opp på 80-tallet kunne være bortskjemte. Utbrente foreldre kommer vel til å bli samfunnsproblem nr. 1. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de med de minste barna 😉

  12. Dette du skriver her er utrolig skremmende og trist! Jeg kan egentlig ikke skjønne foreldre som gjør barna sine en slik bjørnetjeneste ved å gi dem all oppmerksomhet og la grensene flyte slik du forteller om i disse eksemplene. Men jeg er ikke overrasket over å høre at du har opplevd dette i barnehagen, og selv om jeg ikke jobber i barnehage kan jeg nok si at det også gjelder andre steder enn bare på Oslo Vest ut fra det jeg har sett i nær og fjern bekjentskapskrets.
    Det er trist, det er unødvendig og det gir bekymringer for hvordan disse barna skal takle livet når de blir større. For ikke å snakke om at det må være en utrolig slitsom hverdag for foreldrene nå!!

  13. […] Oct.02, 2008 in this blog. Jeg synes Tornerose har flere viktige poenger i dette innlegget: “Servicebarn og curlingforeldre” Ofte er det også slik at når barnet sier noe til foreldrene, avbrytes straks samtalene som […]

  14. Dette har jeg tenkt om noen av mine medforeldre og – barn i barnehagen vår også. Du treffer spikeren midt på hodet! Selv har jeg hatt og har barn i en vestkantbarnehage der de fleste av oss foreldre jobber begge to, og noen av mine barns venner har absolutt de samme symptomene. For eksempel når vi har med noen hjem til middag og vennen høylytt uttaler: «jeg liker ikke den middagen!». Neivel – og hva skal jeg liksom gjøre med det? Noen flytter, skifter omgangskrets osv osv for at barna skal få en lettere hverdag. Heldigvis gjelder dette et fåtall, men de barna som blir behandlet sånn og påvirket av det, oppleves som å ta ekstremt stor plass og dermed virker det nok kanskje som et større problem enn det faktisk er.

    Jeg innser at det er lettvint noen ganger, og går nok i den fella selv noen ganger også (ingen er perfekte), men det er jo ris til egen bak å ile til ved det minste knyst, så jeg innbiller meg i hvert fall at vi har klart å styre unna de store fellene. En liten digresjon, men i hvert fall det største komplimentet sønnen min har gitt oss som foreldre: «Urettferdig! Dere er alltid enige mot meg» — furte, furte, furte 🙂

  15. Jeg blir oppgitt. Er det virkelig slik? Det er ikke lenge siden jeg selv var barn (okei, det er vel kanskje 25 år siden jeg gikk i barnehage), men jeg kan da virkelig ikke huske at det var særlig mange barn som ikke hadde evne til å forholde seg til regler og vanlig høflighet.

    Jeg skjønner litt mer av hvorfor jeg ikke kan fordra unger 😉

    Hadde det vært min unge som nektet å forlate barnehagen, så hadde det først vært «kom igjen, vi skal hjem», og så «nå kommer du med en gang», og så hadde jeg plukket opp ungen og tatt den under armen, samme hvor mye h*n skrek. Det får da være grenser.

    Jeg er av den oppfatning at gammeldags barneoppdragelse sjelden har skadet unger – nå tenker jeg også på dette med fysisk avstraffelse når ting går for langt – setter ungen fyr på nabokatta er det lov å gi dem ris på stumpen, for å si det sånn.

    Jeg er ganske drittlei bortskjemte drittunger som tror de er verdens sentrum, og ikke skjønner bæret når man ikke bærer dem på gullstol, faktisk ignorerer dem.

    Jeg kunne nok aldri blitt lærer eller pedagog… 🙂

  16. Bra innlegg! Det er søren ikke lett å være forelder heller, men det er vi som har ansvaret for å lære ungene hva som er greit og ikke greit. Og unger som oppfører seg sånn som du beskriver er lett å mislike, men det er jaggu ikke deres feil at de blir sånn…

    Godt de har mulighet til å komme i en barnehage og lære seg å dele på oppmerksomhet og leker.

  17. Fantastisk skrevet. Og jeg er så enig!

  18. Kjente igjen alt du skreiv, og jeg jobber i ungdomsskolen. Skrivelsen din burde vært pensum i ped. Flott levert. Dessuten er jeg helt enig med deg, og det er bra, så slapp jeg å skrive sjøl 🙂

  19. Off, ja, jeg vet hva du snakker om. Særlig når jeg ser resultatet av den type oppdragelse hos 14-åringer… De er hverken glade eller velfungerende unge mennesker, men kravstore egoister uten evne til empati eller innsikt i andre menneskers livssituasjon. Gi den generasjonen 5-10 år, da de skal inn på arbeidslivsarenaen for alvor, det kommer IKKE til å bli morsomt for noen av oss.

  20. Heia, prinsesse! 🙂

    Dette gleder jeg meg til å lese. 🙂 Men jeg må ha litt god tid så jeg kan ta det i ro og mak. Og det har jeg litt lite av for tiden; det går stort sett i ett. Men kommer tilbake for å nyte et nytt innlegg fra deg. 🙂

    Hej då, så lenge! 😀

  21. […] vi barn for lenge? Innsendt den 6. oktober, 2008 av Carl Henrik Grøndahl Hun har jobbet i en barnehave på vestkanten: Det er ikke få barn som blir levert med vafler eller […]

  22. Takk for flotte kommentarer, brennende engasjement for saken og at dere forteller om lignende erfaringer 😀 Dette er en sak jeg brenner for, eller dvs brenner for å snu..
    Jeg er spent på den generasjonen vokse opp!!! Men tar vi tak nå, så er jeg sikker på at vi får barn som er ansvarsfulle, omsorgsfulle og ikke så selvopptatte- det er ennå håp 😀

  23. Hyggelig at du likte bloggen min og tusen takk for at du tipset meg om dette innlegget. Jeg syns det var utrolig interessant å lese om dine erfaringer på dette område. Din måte å ta opp temaet er mye mer konkret enn måten jeg har gjort det på og det er alltid spennende å se en sak fra flere sider.

    Curligforeldre var virkelig en god og treffende beskrivelse av mange av dagens foreldre. Jeg har full forståelse for at det kan være vanskelig å være foreldre og alltid skulle vite hva som er riktig. Men det hjelper absolutt ikke barnet om du er feig og prøver å unngå konfrontasjoner. det gangner ingen av partene.

  24. Flott skrevet tornerose, og dere andre, bortsett fra det med ris på stumpen. Når man blir slått blir man lydig (kanskje?) på grunn av redsel, ikke av respekt eller forståelse! Og det er to vidt forskjellige ting.

    Blir så glad når jeg ser at vi er flere som mener at grenser og regler gir trygge og velfungerende barn. Vår yngste sønn går i en klasse hvor det tydeligvis er mange som er sjefer hjemme. Når voksne griper inn i situasjoner, er gjengangeren at «det bestemmer ikke du!». Mange voksne viser også lite respekt for andre, gjerne mens «småtten» hører på. Da må jo resultatet bli som det blir.

    Vi har lest boken «Servicebarn og curlingforeldre» av Bent Hougaard. Den anbefales, også under juletreet 🙂

  25. Veldig bra inlegg, Tornerose. Jeg bor ikke i Norge, og jobber ikke i barnehage, men jeg ser akkurat det samme fenomenet i Sveits. Noen barn skal aldri være frustrerte… Og har ingen grenser overhodet. Det jeg har mest problemer med å forstå, er hvordan i alle dager tror foreldrene at barna deres skal skjønne at de faktisk må forholde seg til lover når de blir voksne? hvis de aldri har hatt grenser når de var barn?

    Ganske skummelt egentlig. Like skummelt som foreldre som først sier nei, men lar det blir ja allikevel. Det er farlig hvis barn tror at nei kan bety ja. Det blir ikke mye respekt for andre mennesker av det.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: