Jeg skal på date…

… og jeg kjenner at jeg stresser meg selv opp. Ordet DATE er bare skummelt og det ligger altfor mye forventning i luften føler jeg. Så stemmer det kanskje at alt var mye bedre før? Da traff jeg gutter gjennom venner og kjente. Nå derimot er alle på disse arenane gift eller opptatt. Bli- kjent-fasen finner derfor sted på nett, helt fram til første ordentlige date. Da har man ikke tryggheten med en dataskjerm der lenger. Og det er da alle tankene romsterer i huet mitt. Gjengangern er ; tenk om han ikke liker meg, eller blir skuffa? Eller: Tenk om vi ikke har noe å snakke om? Men så slår det meg at det blir helt feil å tenke sånn. Jeg burde heller fokusere på om jeg liker han eller ikke. Tross alt like mange ting jeg skal finne ut av som han. Er han en jeg kan tenke meg å bli kjent med? Er han en mann som passer til mine behov, ønsker og verdier for livet? Dessuten bør jeg være så røff i kantene at jeg tenker at liker han meg ikke og vi ikke er helt på nett, så er det ikke mannen for meg. Så er det kanskje greit vi fant det ut så tidlig..

 

Men så er det dette med de første minuttene, for ikke snakke om da man sitter skjelvende av nervøsitet i bilen eller på t-banen før treffet. Eller da man står og fikser seg på badet hjemme eller frebrilsk leter etter noen klær som kan se perfekte ut for kvelden. Jeg blir alltid så spent at jeg blir satt ut. Heldigvis så kommer jeg meg til hektene og nervøsiteten gir seg 5- 10 minutter etter jeg har møtt personen. Sånn sett er det nesten bedre å ha kort tid på å bestemme seg for tidspunkt, bare avtale og gjøre det. Så slipper jeg å gle-grue meg. Skal man gå å vite i mange dager at man skal på date, blir iallefall jeg superstressa. Lurer på om jeg ikke helt er lagt for dating?

 

Så til hva som «liksom» skal skje på date.. Jeg kan kanskje ikke kodene. Hva gjør man og hva gjør man ikke? Jeg vet jo at rådet; vær deg selv, så går det bra- er en slager. Eller bare vær interresert i det han sier og spør videre på det. Men finnes det noen flere konkrete tips? Skal man snakke som om det er litt skjult at vi liksom er på sjekkern, eller skal man være ærlig fra dag om hva man konkret ser etter og søker? Hva liker gutter at vi jenter gjør? Hva er skikkelig date-fyfy? Her trengs det råd fra dere, rett og slett. Men føler på meg at alt som er etter dater er verre. All famlingen og usikkerheten på hva som vil skje, DET er ikke moro. Men kanskje det blir minimalt om man legger forventningene på bånn? Men hvor lett er det egentlig, man bygger jo opp forventninger ubevisst nærmest.. Og jeg kan ikke annet si enn at det blir spenning, grufull spenning i hverdagen. Skal se jeg blir en rev på dating etterhvert..  😉

Reklame