Oppgjørets time

Det er nok en nyttårsaften. Min 30. nyttårsaften. Årene bare raser, det skremmer meg litt. Jeg feirer nyttårsaften oftere og oftere virker det som. Nyttårsaften- dagen for de svulstige ordene, små og store forsetter, og mål og visjoner som skal gjøre fremtiden bedre og lysere. Ingen rynker på nesa om man sammen med boblevannet lirer av seg ting man aldri mest sannsynlig kommer til å gjennomføre. Det viktigste er den totale overbevisning der og da, som en pakt mens man ser rakettene lyse opp himmelen. Jeg har vært der engang, hvor følelsen av å kunne erobre fremtiden stod sterkt og løftene føltes intense og sterke.

Jeg er litt usikker på om jeg egentlig liker nyttårsaften noe særlig lenger. Dagen har nemlig begynt å tvinge meg til å tenke på det som var og det som skal komme. Året som gikk. Enten man vil eller ikke. Alle fremskritt og nederlag som en egen selvangivelse for 2008. Og alle vet vi at selvangivelsen kommer med mye ambivalente følelser! Det minner meg om nok et år jeg har vært syk, men også om flotte opplevelser og sterke «tilbake til virkeligheten-situasjoner». Året minner meg om tårer felt i vanskelig tider, men også i latterkrampe. Året har gjort meg til tante og fadder. Året har gitt meg uvenner og venner. Året har gitt meg møter med flotte mennesker, men også mennesker som ikke har villet meg godt. Året jeg har turt, satset, men også blitt skuffet. To motpoler- hånd i hånd. Sånn dette livet er.

Et nytt år handler også om å avslutte noen kapitler i året som gikk. Og jeg er forferdelig dårlig på avslutninger eller avskjeder.

Jeg har noen timer lullet meg inn i selvmedlidenhet over at jeg ikke skal på en ordentlig feiring som i gode, gamle dager. Jeg var nemlig alltid med en stor vennegjeng, og var en mester på å fikse og arrangere. Tiden har gjort oss gamle og vennene er spredd for alle vinder. Jeg har tatt meg tid til å tenke på mye av det flotte som var og savne det gamle livet.

Jeg har fundert over hva som kommer til å skje i året som kommer. Alle disse vanskelige temaene som gir meg stikk i magen er uunngåelige når man tenker på fremtiden. Vil formen bli bedre? Blir jeg frisk dette året eller vil jeg stå på stedet hvil? Blir det inneliv eller ut- i- verden- liv? Finner jeg kjærligheten og får det forholdet jeg drømmer om? Kommer jeg litt videre i livet mitt med noe av det jeg håper og ønsker? Og jeg innrømmer det- jeg er litt redd for fremtiden. De tingene jeg ikke kan råde over. Jeg er til en viss grad kontrollfreak, og fremtiden kan jeg ikke kontrollere. Dermed denne lille vegringen. Og jeg skremmes over at tiden flyr fra meg i voldsomt tempo, mens jeg knapt husker hva jeg gjorde i året som gikk. Andre ganger ikke hva jeg gjorde dagen før fordi hodet var tåkelagt. Vissheten om at man bare blir eldre. Hvem vil vel bli det? Men jeg våger å håpe at året skal fare snilt med meg inntil det motsatte er bevist. Jeg kan ikke annet enn å sette smil, glede, kjærlighet og friskhet på ønskelista.

En ting er sikkert- på slike dager blir det veldig tydelig om man «har noen», sin egen nære familie, sin egen hjertesten å kysse kl 12. Selv om jeg ikke har kjæreste, noe som ikke er verdens beste påminnelse, så har jeg familie som betyr mye for meg. Jeg har noen å være med selv om aldersgjennomsnittet er 40 pluss. Og det er det ikke alle som har! Jeg håper denne dagen har rom for ei som ikke er superentusiastisk eller kaster rundt seg med svulstige ord og visjoner. For ei som fortsatt ligger i kosebuksa i senga med laptopen i fanget og som ikke er sikker på om hun skal pynte seg eller ikke. Jeg for min del slår et slag for å tenke blanke ark og nye muligheter for små, flotte øyeblikk hver dag i stedet for klisjeer og store ord under rakettene denne ene dagen i året.

Om du har festklær eller kosebukse- ønsker jeg deg et godt, nytt år! Kanskje er det flere som meg som er litt redd for hva livet vil bringe. Men vi kan ikke annet enn å klamre oss fast, holde hodet over vannet og smile så mye vi klarer.
Måtte året gi oss mye, mye glede!
Godt nytt år!

Reklame