Publisert av: tornerose | januar 12, 2009

Scener fra en svunnen fortid (Del 1)

Ryktene kan fortelle at hun sang før hun snakket. Hun var ikke ett år en gang og var ihuga Abbafan. Hun sang “Money Money Money” med riktig takt og tone. Stemmen var vakker, klokkeklar og lys. Og i årene som fulgte var sang en obligatorisk del av oppveksten. Hun lærte seg fransk, italiensk og andre fremmedspråk og deltok med koret i sangkonkurranser flere steder i verden. Etter hvert fikk hun også en soloopptreden i ungdomskoret hun deltok i hver fredag. Hun sang når hun gikk, hun sang når hun ryddet. Hun sang alene, hun sang til sanger, det var sang i alle rommene hun oppholdt seg. Og alle synes det var en fryd å ha henne der.
 

*****

30 nov 2003 tok jenta med sangen en influensavaksine som skulle få fatale følger.

Hun husker bare vagt minner fra dagen. Mat fikk hun ikke inn for kvalmen og smertene i magen var uutholdelige. Hun bodde i en kjelleretasje hos et eldre ektepar som for tiden oppholdt seg i utlandet. Huset befant seg i et villastrøk med et stykke til neste nabo. Hun lå slik i timevis i underetasjen. Kunne ikke ha oppe øynene for svimmelheten ville dra henne sidelengs til hun falt i gulvet. Mobilen var helt tom for strøm og laderen kan ha ligget i et annet rom, men hva hjalp det når hun ikke klarte flytte seg en millimeter? Det gikk rundt og rundt og rundt. Magen vrengte seg. Det kom oppkast i sengen og på gulvet. Øynene tålte ikke å holdes oppe og hun skjønte ikke hvorfor. Lyset var plutselig blitt aldeles for sterkt og alle inntrykk var som lynnedslag i hjernen. En følelse av å sprenges.

Et lyst øyeblikk klarte hun å stavre seg opp i første etasje. Krabbende opp trappene mens oppkastet veltet ut av kroppen. Hun fant seg selv etter hvert inne på badegulvet på varmekablene. Tankene svirret rundt. Hun måtte få tak i noen. Noe var feil. Hun lurte i et øyeblikk på om det var slutten og det gjorde henne redd redd redd der hun lå alene. Sangen hun hadde hatt inni seg, hadde begynt å stilne. Hun visste at mobilen var ladet ut, men kanskje, kanskje ville hun å rekke å ringe en gang til noen før det ble brutt? Heldigvis var naboen dattera til huseierne. Hun rakk et ring til henne før mobilen ladet ut igjen. Hun lå og ba til gud om at den rike vestkantdama som tidligere på dagen hadde fortalt hun skulle få Trygve Hegnar på middag, skulle høre et enslige, lite nødrop og stikke fra festligheten. Som en reddende engel. Tiden gikk uten tegn til respons. Kanapeer og Cognac ble sikkert nytt i store kvantum i nabohuset. Hun må ha slumret av igjen, en lettelse, så slapp alt å gå rundt. Noen timer senere hørte hun endelig noen låse seg inn og et hallo ljomet i hodet som en eksplosjon. Så var hun ikke død ennå.

Vestkantdama fant henne på rygg. Med hver sin arm ut til siden som styrearmer eller støttehjul, for å holde seg fast når karusellen snurret eller sykkelen velta. Jenta med sangen klarte ikke si noe. Klarte ikke svare på noe som ble spurt. Hun kunne høre svakt der bak at vestkantdama ringte ambulanse. Det var ikke lange tiden før de rødkledde kom. Og hun synes det bare var slitsomt. De spurte og grov, men å høre på dem snakke gjorde henne forferdelig svimmel og kvalm og sykere og sykere. De sa hun hadde fått virus på balansenerven og koplet kvalme og svimmelhetsdempende i en kanyle i armen. Hun ble lagt på en båre, båret ut og kjørt av gårde til diakonhjemmet sykehus. Der skulle hun ligge inn i adventstiden uten å orke å ha noen på besøk. Det skulle bli starten på en lang og tung reise.

 

Det skulle bli lenge til hun skulle synge igjen.
me 
Advertisements

Responses

  1. Jeg tror det er viktig at dette blir skrevet. Jeg håper et også er godt å skrive det.

    Vet du hva som kimer i hodet mitt? Alt snakk om eldre som blir liggende alene i leilightene sine. Hvor opptatt folk er om at det ikke bør være slik. Håper dette vekker de samme følelsene i folk.

  2. […] Scener fra en svunnen fortid (Del 1) Posted by Beate Filed in Blogger, Myalgisk Encefalopati Tags: meningokokk, vaksine […]

  3. Klare ikke si noe, føle alt blir dumt. STOR KLEM TIL DU VAKRE TORNEROSE!

  4. Jeg sitter her og vet ikke helt hvordan jeg skal følge opp dette. Du skriver å nært at jeg nesten føler det på kroppen. Du har en særegen evne til å formidle personlig og sterkt, og det treffer meg gang på gang på gang.
    Som Beate tror jeg dette er viktig tekst. Jeg lærer av å lese. Får et glimt av forståelse og innsikt. Jeg håper jeg har evnen til å bli klokere av å lese det du skriver, Tornerose. For det du skriver er visdom. PErsonlig visdom.

  5. Takk for denne posten. Det gjør godt å lese den, fordi det er en del av deg.
    Samtidig som det er en fryktelig vond post.

  6. Takk for at du deler din historie. Den er meget trist, men utrolig vakkert skrevet.

  7. Hei, prinsesse!

    Liker å kalle deg det. Og håper du selv kan tro på og se at du er det. Klart du er det.. 🙂 Bildet ditt ligner faktisk på det indre bildet jeg har av den andre tornerose, hun som sov så søtt i mange, mange år. Håper ikke du skal sove så lenge.. 🙂

    Huff, jeg er redd jeg kan tenke meg fortsettelsen på story’n din. Og at den ikke bare er lystig.. Så tilfeldig livet er. Så tilfeldig det rammer…

    Wish u all the best, vettu. 😉

  8. Hvis denne teksten betyr at nattegalen skal kvitre i det fri igjen, håper jeg at det kommer mange tekster om tiden nattergalen var i fangenskap.

  9. Dette er en tekst som det er sterkt og godt å lese. Det er en tøff historie, og jeg kjenner det fysisk når jeg leser. Men samtidig er det godt fordi det er din historie, og jeg tror sikkert det er en viktig prosess for deg å skrive den ned. Takk for at du deler 🙂

  10. Dette var vakkert og hjertegripende, Tornerose. Godt skrevet. Klem til deg.

  11. Tøft! Og skremmende. Men er glad for at du skriver om det, kanskje enda flere kan skjønne hvordan det er. Og kanskje det gjør noe godt for deg å dele ordene og kvitte seg med litt frustrasjon?

    Alt det beste ønsker jeg deg!!

  12. Åh du vakre lille sårbare!!

    Du er en tøffing!! Jeg gråter innvendig når jeg leser, og er så glad så glad for at du har «guts» til å skrive det ut og legge det inn åpent her. Jeg vet også hvilken terapi det er for en selv.

    Ved og flere ganger lese «historien», skrive den, fortelle den, kommer den litt lenger på avstand. Been there, done that!!!

    Du er en tøffing!!!

  13. Dette var utrolig gripende å lese… kjente jeg nesten fikk litt tårer i øynene. Det å ligge slik, alene, det er marerittet mitt…

    Det skal bli godt å lese historien videre. Jeg tror jo på happy endings. 😉

  14. …..jeg har egentlig ikke noen ord for å beskrive hva jeg følte og føler, ville bare legge igjen noen ord for å vise deg at jeg har lest.. 🙂
    takk 🙂

  15. Forresten har du fått en liten award hos meg. 😉

  16. hellu princess, lindis er veldig glad for at naboen tok hintet til slutt og plukket deg opp. Forferdelig situasjon, og fæl sykdom…som vi håper du er på god vei ut av nå.
    *teddyklem*

  17. Så vondt å lese om hvor syk du ble og hvor alene du var. Det er skremmende å tenke på. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvor redd du må ha vært, stakkars liten. 😦

    Som flere har skrevet allerede… du deler dette på en så sterk og nær måte at det gjør vondt å lese. Jeg er glad du deler historien din, det tror jeg mange har godt av å lese.

    Stor klem sendes fra meg

  18. Takk for at du skrev denne posten, Tornerose! Det er noe for andre å tenke på når de tror ME-pasienter bare er late eller giddeløse… Innledningen må ha vært fryktelig skremmende for deg, men det er tøft at du orker å dele det.

  19. Når en ligger der i ensomheten,
    helt alene i verden gjør det noe med en.
    Jeg er ble rørt og trist. Men glad for at du deler din historie med oss. varm klem:-)

  20. Sterkt å lese.. Håper også på en lykkelig slutt:)
    Klem

  21. Takk for fantastiske kommentarer! Det krevde mye å skrive denne posten egentlig, for mye av det er litt fortrengt fordi det føltes fælt. Fortsettelse følger og det vil gjerne gå godt 😉

    Beate: ENig… Jeg tror egentlig mange sier de synes det er fælt, men svært få evner å gjøre noe med situasjonen eller hjelpe desverre…Takk for eget innlegg hos deg, det varmet!

    Sissel: Takk søte du! Noen ganger trengs det ikke mange ord.. bare en tur innom. Takk!

    Ståle: Jeg blir hvertfall varm i hjertet av gode kommentarer!!! 😉 Jeg tror jammen og jeg får bedre innsikt og blir litt klokere av å sette ord på også.. Det er godt. Og at teksten i tillegg oppleves levende og gir kunnskap, varmer meg godt. Takk Ståle!

    Tordenlill: Takk vennen! synes denne var så vakker sagt jeg: «Det gjør godt å lese den, fordi det er en del av deg.»

    Hege Renate: Tusen takk! så utrlig fint å høre at tross den kjipe erf å kan teksten på et sett bli vakker!! Takk for egen post hos deg, virkelig rørende!

  22. Ulme: Ja.. livet rammer tilfeldig, og plutselig. Fortsettelsen blir både opp og nedturer, men slutten skal bli bra, jeg lover;) Jeg liker å være prinsesse!! Så kult at de indre bildene du har av tornerose passa med bildet.. artig!!
    Psst, nei jeg skal ikke sove i 100 år.. jeg har jo begynt å slutte å sove 😉 Yeah!

    Geir skrev: »
    Hvis denne teksten betyr at nattegalen skal kvitre i det fri igjen, håper jeg at det kommer mange tekster om tiden nattergalen var i fangenskap.» Du kan få sagt det så utrlig flott du!!! Takk for nydelig kommentar!

    Tante Grønn: Du har rett, det er nok en fin prosess for meg å skrive, før jeg på en måte legger historien død og går helt videre. Føler at det er viktig at den blir fortalt.. fordi det er en del av meg og fordi andre kommer til å kjenne seg igjen 🙂

    Vaffel: Takk så mye!! Det gleder meg at den gjorde inntrykk og var en «fin» leseropplevelse, tross litt kjipt innhold…

    Fortsettelsen på kommenteringen av kommetarer kommer imorra.. må fikse meg gitt, skal ut å flakse 🙂

  23. Serendipitycat: Ja, håper noen kan ha nytte av å lese om det. HVertfall godt å skrive ut.. Fortsatt litt skrekkfyllt for meg denne voldsomme starten. Men jeg kom meg opp 😀

    Camomille: «Ved og flere ganger lese “historien”, skrive den, fortelle den, kommer den litt lenger på avstand. Been there, done that!!! » Du har så rett… Det er virkelig terapi. Skriving er et fantastisk redskap når man bobler av glede eller har en litt kjip ting en tenker på.
    Føler meg ikke så tøff, men ser at jeg har vært det for å komme dit jeg er idag 😀

    Mirakel: Det kan jeg forstå! Ingen vil bli liggende slik alene. Heldigvis så «endte» denne historien bra med at jeg ble tatt hånd om, og historien videre skal bli bedre og bedre:)

  24. Gabby: noen ganger mangler man ord. Noen ganger er det ok å ikke skrive så mye. Bare fint å vite at du har vært her. Takk tilbake!

    Lindis: Ja veldig glad for at vestkantdama kom tilslutt. usikker på om hun kom fordi hun hadde et tapt anrop eller om hun skulle ta inn posten og vanne blomster. Hvertfall stor lettelse å høre henne låse seg inn. Japp, jeg har blitt mye mye friskere og det er jeg takknemlig for hver dag 😀

    Lothiane: Takk for de fine ordene.. ! Ja, følte meg rimelig liten og redd og fortapt egentlig. Men godt jeg fikk hjelp 🙂 Jeg håper også at historien kan leses av de rette folkene… for å få dem til å forstå. Klem til deg!

    Neclecta: «Takk for at du skrev denne posten, Tornerose! Det er noe for andre å tenke på når de tror ME-pasienter bare er late eller giddeløse… » Takk! Enig.. det er ganske tøft å i perioder bli møtt med slike påstander… Vi som har opplevd det, vet hvertfall hva som er reelt. Det er fint å kunne fortelle og informere 🙂 Takk for kommentaren!!

  25. Lykkefund: Takk for søt kommentar, men ikke meningen å gjøre deg trist da;) Du har mye empati du, takk for at du var innom her med fine ord.

    Rosa: Jeg håper på en lykkelig slutt, ikke bare for meg, men for deg. En dag så er vi ferdig med den driten her!! 😀

  26. Jeg titter innom igjen, en sen kveldstime… Det er vondt å lese hva du har vært igjennom. Og sant og si så kjenner jeg en tydelig følelse av skam eller et eller annet for at det har tatt sånn tid før jeg forsto hva du har med deg i kofferten. I den grad jeg kan klare å forstå det.

    Men jeg er veldig glad for at det virker som det går rett vei igjen, og jeg lover at om du noensinne ringer meg bare ett ring og ikke svarer når jeg ringer opp igjen, så skal jeg sette himmel og jord, kanapèer og cognac i bevegelse for å finne ut hva som har skjedd. Æresord!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: