Scener fra en svunnen fortid (Del 1)

Ryktene kan fortelle at hun sang før hun snakket. Hun var ikke ett år en gang og var ihuga Abbafan. Hun sang “Money Money Money” med riktig takt og tone. Stemmen var vakker, klokkeklar og lys. Og i årene som fulgte var sang en obligatorisk del av oppveksten. Hun lærte seg fransk, italiensk og andre fremmedspråk og deltok med koret i sangkonkurranser flere steder i verden. Etter hvert fikk hun også en soloopptreden i ungdomskoret hun deltok i hver fredag. Hun sang når hun gikk, hun sang når hun ryddet. Hun sang alene, hun sang til sanger, det var sang i alle rommene hun oppholdt seg. Og alle synes det var en fryd å ha henne der.

 

*****

30 nov 2003 tok jenta med sangen en influensavaksine som skulle få fatale følger.

Hun husker bare vagt minner fra dagen. Mat fikk hun ikke inn for kvalmen og smertene i magen var uutholdelige. Hun bodde i en kjelleretasje hos et eldre ektepar som for tiden oppholdt seg i utlandet. Huset befant seg i et villastrøk med et stykke til neste nabo. Hun lå slik i timevis i underetasjen. Kunne ikke ha oppe øynene for svimmelheten ville dra henne sidelengs til hun falt i gulvet. Mobilen var helt tom for strøm og laderen kan ha ligget i et annet rom, men hva hjalp det når hun ikke klarte flytte seg en millimeter? Det gikk rundt og rundt og rundt. Magen vrengte seg. Det kom oppkast i sengen og på gulvet. Øynene tålte ikke å holdes oppe og hun skjønte ikke hvorfor. Lyset var plutselig blitt aldeles for sterkt og alle inntrykk var som lynnedslag i hjernen. En følelse av å sprenges.

Et lyst øyeblikk klarte hun å stavre seg opp i første etasje. Krabbende opp trappene mens oppkastet veltet ut av kroppen. Hun fant seg selv etter hvert inne på badegulvet på varmekablene. Tankene svirret rundt. Hun måtte få tak i noen. Noe var feil. Hun lurte i et øyeblikk på om det var slutten og det gjorde henne redd redd redd der hun lå alene. Sangen hun hadde hatt inni seg, hadde begynt å stilne. Hun visste at mobilen var ladet ut, men kanskje, kanskje ville hun å rekke å ringe en gang til noen før det ble brutt? Heldigvis var naboen dattera til huseierne. Hun rakk et ring til henne før mobilen ladet ut igjen. Hun lå og ba til gud om at den rike vestkantdama som tidligere på dagen hadde fortalt hun skulle få Trygve Hegnar på middag, skulle høre et enslige, lite nødrop og stikke fra festligheten. Som en reddende engel. Tiden gikk uten tegn til respons. Kanapeer og Cognac ble sikkert nytt i store kvantum i nabohuset. Hun må ha slumret av igjen, en lettelse, så slapp alt å gå rundt. Noen timer senere hørte hun endelig noen låse seg inn og et hallo ljomet i hodet som en eksplosjon. Så var hun ikke død ennå.

Vestkantdama fant henne på rygg. Med hver sin arm ut til siden som styrearmer eller støttehjul, for å holde seg fast når karusellen snurret eller sykkelen velta. Jenta med sangen klarte ikke si noe. Klarte ikke svare på noe som ble spurt. Hun kunne høre svakt der bak at vestkantdama ringte ambulanse. Det var ikke lange tiden før de rødkledde kom. Og hun synes det bare var slitsomt. De spurte og grov, men å høre på dem snakke gjorde henne forferdelig svimmel og kvalm og sykere og sykere. De sa hun hadde fått virus på balansenerven og koplet kvalme og svimmelhetsdempende i en kanyle i armen. Hun ble lagt på en båre, båret ut og kjørt av gårde til diakonhjemmet sykehus. Der skulle hun ligge inn i adventstiden uten å orke å ha noen på besøk. Det skulle bli starten på en lang og tung reise.

 

Det skulle bli lenge til hun skulle synge igjen.