Avskjeder

Noe skjer i disse avskjedene. Akkurat som øynene våre blir blåere og blankere, ansiktstrekkene mer synlige og vi virkelig «ser» hverandre. To nakne sjeler som er usikre på fremtiden. Famlende om man vil kysse eller klemme. Om man vil være nær eller vennskapelig. Vi hater det like mye begge to disse avskjedene. Er det ting vi skulle sagt, ting vi skulle gjort før vi går fra hverandre? Hva sier man når man tar farvel når ingenting er avklart? Det ambivalente etter fine stunder når vi ikke vet når eller om vi sees igjen. 

 

En tåre i øyekroken som alltid ligger på lur og som endelig slipper fri når man har snudd ryggen til og tatt farvel.

 

Vi venter på lynnedslag og stormende følelser. En bekreftelse på at det føles rett for begge, på likt. 

Imellomtiden møtes vi med jevne mellomrom. Gir litt av oss selv, men ikke alt. Det siste vernes om som en liten skatt som bare taes fram den dagen ting er sikre. Frykt for å love for mye, såre eller bli såret. Brent barn skyr ilden.

Imellomtiden begynner vi å forberede hjernen på den endelige avskjeden for at man skal takle det om det skjer. Tenker og klamrer oss til tanken at det da finnes en som er bedre  for oss der ute slik at avskjeden eller «bruddet» ikke blir så vanskelig.

Imellomtiden skaper vi minner vi kanskje aldri skal mimre over om en måned eller to.

Imellomtiden feller vi noen tårer over hvordan det kanskje blir og miste den andre og skyver tanken vekk. Gir ting tid. Men hvor mye tid trengs for de rette følelsene?

Imellomtiden utvikles et sterkt vennskap hvor det meste kan snakkes om. 

Imellomtiden holder vi kontakten varm og forventningene oppe.

Imellomtiden hvisker vi til hverandre at vi er glad i. Men elske er et ord vi ikke bruker. En følelse vi ikke kjenner. Ennå.

 

Far vel igjen. Jeg tror jeg ser deg igjen, men jeg vet ikke.

Reklame