Publisert av: tornerose | januar 21, 2009

Jeg burde ha skrevet en hel del om…

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvordan det er å miste noen en har blitt glad i. Eller skuffelsen over at ting ikke ble som man håpet, trodde eller forventet. Eller om tårene som ikke ser ut til å stoppe og skallebanken som har lyst å ta liv av meg. Jeg kunne skrevet om hvor tomt det kommer til å bli ikke ha kontakt en gang, eller hvor hjerteskjærende det er å kanskje aldri sees igjen. Jeg kunne skrevet om hvor mye tid og energi jeg har brukt på denne personen, hvor mye jeg har delt og gitt av meg selv siste månedene. Jeg kunne skrevet mye om angsten for ikke å finne den rette og tristheten over erkjennelsen av at han mest sannsynlig ikke var denne. Eller hvor vanskelig det er å høre at man er så fantastisk og flott, når man likevel ikke passer som kjæreste. Jeg kunne skrevet om at jeg trodde ting var annerledes denne gangen. At vi pratet godt, fikk hverandre til å le og stortrives i hverandres selskap og med hverandres livsfilosofi. At brevene fra første stund skilte seg ut blant alle de andre. Jeg kunne skrevet om klumpen i magen som har vært der en stund og som har føltes som en tikkende bombe. Jeg kunne brukt tid på å forbanne meg selv for å våge eller satse på noe nytt for så å innse at løpet er kjørt. Jeg kunne skrevet et innlegg om det å bli avvist og like noen mer enn det som blir gjengjeldt.
 
Ideelt sett burde jeg skrevet om hvor viktig det er å ikke alltid tre inn i offerrollen når man opplever noe vanskelig, i alle fall ikke tillate seg å bli der så altfor lenge. Hvor viktig det er å stå opp for seg selv, for det er det ingen andre som gjør det. Hvor viktig det er å tenke på at selv om ting forandres, så trenger det ikke alltid være av det onde. Når en dør lukkes, så åpnes gjerne en ny, en klisje med mye i seg. Jeg burde fokusert på hvor mange flotte stunder jeg har delt med denne personen, fremfor alt som ikke ble. Jeg burde tenkt på at jeg skal klare meg slik jeg alltid har klart meg. Jeg burde overbevist meg selv om at den tiden vi brukte til samtaler, vil jeg klare å fylle med andre verdifulle ting etter hvert siden jeg er et kreativt og sosialt menneske. At jeg vil finne nye ting som får meg til å smile annet enn hans smser eller spøker. Jeg burde skrevet om at jeg ikke vil ha en som ikke vil ha meg og gått rakrygget og raskt videre. Eller at man selvsagt ikke kan tvinge noen til å elske eller forelske. Jeg burde ha vært glad for at denne mannen med så stort hjerte er ærlig og ikke vil holde meg for narr og sier fra før det er for alvorlig. Jeg burde tenk på at å være lei seg ikke er farlig, det er bare et tegn på at man har levd godt en periode, og man kjenner på noe man kommer til å savne. Jeg burde ideelt sett valgt og fokusere på hvor takknemlig jeg er for alle fine stunder. Eller ikke grått for det gjør meg sykere.

Men i grunnen er jeg bare veldig trist akkurat nå.
Advertisements

Responses

  1. Huff, klemme på! Fikk ondt inne mæ når æ leste det her!

  2. Jeg er glad du lar deg få lov til å være trist. Det er mye bearbeiding i det. Det er jo ikke meningen at man skal sprette opp og tenke positivt med en gang, da kalles det benektelse.

    Når det er sagt: utrolig trist at det ble slik. Jeg hadde unnet deg så mye, mye, mye mer!

  3. Dette var ikke noe gøy å lese. Men det er bra at du tillater deg å være trist, da det er veldig viktig. Ta tiden til hjelp…alt ordner seg. *klem*

  4. Hvis det er noen trøst, så vet jeg akkurat hva du snakker om. Og jeg vet akkurat hvordan det er å ha det sånn. Men vi må ikke miste håpet! Det ordner seg til slutt!

  5. Så det var den veien det gikk altså? 😦
    Uff, så trist å høre. Håper det går bra med deg, vennen! Klem

  6. Dette er vondt å lese, Tornerose! Jeg føler sånn med deg, spesielt fordi jeg har følt hvert ord av det du skriver… ikke bare en gang heller. 😦 Og jeg lurer på om jeg snart er der igjen, det ser i hvert fall ikke helt lyst ut.

    Det er forferdelig vondt og ikke noe som bare er å ranke ryggen og blåse i. Jeg tror du gjør det rette med å la deg selv få lov å være lei deg… så får heller de andre tingene komme senere.

    Sender deg mange gode tanker og klemmer. Jeg er lei meg for at det ikke gikk som du ønsket, kjære du.

  7. STOR klem ❤

  8. Huff og huff…

    Men, du reiser deg igjen, vettu. 🙂 Prinsesser gjør det.

    Og i mens skal du få en lykke-til-klem med på veien. 😀

  9. Får liksom ikke helt bestemt meg for om denne skal ligge ute eller privat.

    Men takk for alle flotte kommentarer alle sammen. Som ulme sier så vet jeg at jeg reiser meg. Det er godt å vite. så får jeg bare komme meg fra A til B 🙂

    Store klemmer til Mirakel, El Vera, Lothiane, Camilla, Ulme, Valkyriana, Hege Renate og sissel. Dere er gode som gull!!! Takk

  10. Nydelig skrevet, og beskrevet. Gått igjennom noe lignende selv. Men tiden leger faktisk sårene. Til slutt. Til slutt ender du nok opp på det andre avsnittet. Og til slutt finner du den som faktisk fortjener deg:)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: