Tornerose prøver ting hun aldri har gjort før…

…nemlig dating i full offentlighet

Jeg har fått et aldri så lite snev av ‘sceneskrekk’ etter fredags lille stunt. Det viste seg at jeg skulle komme på fremsiden  av en av de mest leste bloggene her i landet, bli observert og vurdert av et uavklart antall blogglesere. Lille meg fra en uviktig fisleblogg som leverer innlegg i svært ujevn frekvens. Tøff i trynet som jeg liker å tro jeg er, gav jeg klarsignal og godkjenning for publiseringen av bilder og story, men jammen skulle det ikke dukke opp en liten ‘spaderfølelse’ når jeg innså hvor mange som egentlig leser der borte i sentrum av blogglandia. Studerer jeg egne besøkstall, går kurven går rett i sky etter en heller laber periode (grunnet min egen bloggelatskap). Og de som kjenner meg vet hvilke mekanismer som slår inn hos meg da. Jeg får skrivesperre, noe så til de grader. Lave lesertall er tingen skjønner jeg visst. Alt jeg forsøker å skrive blir veiet og funnet for lett. Forkastet i stor stil. Derfor måtte jeg kaste meg i vei å skrive et eller annet for å forhindre min egen bloggdød. Er det ikke slik at den beste ‘terapi’ er å utsette seg for det man tror man ikke klarer?

Vel, så har jeg prøvd dette også. En date i full offentlighet, men jeg tror jeg må konkludere med at jeg enten passer best bak linsa eller i kamerafrisone, selv om det var en ganske komisk greie da det stod på. Så lenge de verdifulle bildene (?) av meg ikke blir solgt til se & hør så er det sikkert ikke grunn til bekymring. Jeg har ‘grunnet’ på filmen vi så (Slumdog Millionaire) flere ganger i løpet av dagen. Snodig, men karakteren steg etter jeg sov på den. 4 igår, 5 idag. Filmen er genialt bygd opp, og jeg fryder meg over hvordan noen får dette så elegant til. Alle gode filmer med respekt for seg selv har også en kjærlighetshistorie ispedd i seg. Og ja, jeg elsker det. Denne er en ikke-klissete utgave vil jeg si. Den varte akkurat lenge nok til at man fikk go-feelingen, og stoppet i tide før den ble overfylt med klisjeer og platte utsagn. Jeg tror på happy endinger selv om jeg har opplevd det motsatte flest ganger. Jeg trenger visst slike filmer for å fortsette å tro på kjærligheten og holde håpet oppe. Og lurer du på hva som skjedde på daten, så kan du smugtitte hos gutten som i likhet med hovedpersonen i filmen har svar på det meste. Morsomt og til tider poetisk skrevet. Som bakteppe for tekst og bilder kan du sette på litt musikk fra filmen.

Reklame