Tilbake til gamle trakter

Lysten på verdens beste lammekoteletter trakk meg til Trikkestallen på Torsov i går. Jeg har i lang tid unngått Torsov da stedet ripper opp i tidligere tider. Gode tider, men også vonde tider som har gitt kroppen lengsler så store at ingen tekst kan romme dem og påfølgende indre arr. Jeg har til nå hele denne tiden frebrilsk holdt en knapp på metoden «ute av øye, ute av sinn» for å glemme, og ikke satt min kropp på Torsov og omegn. Før i går.

Venninna mi ser på meg over bordet.  «Er du helt helt ferdig med Han? » Jeg svarer kjapt ja. Jeg er ferdig med tanken på oss inn i fremtiden, jeg er ferdig med å elske Han med hud og hår og hele meg, jeg er ferdig med å tenke på Han i hverdagen- hva Han gjør og ikke gjør, jeg er ferdig med å dvele med fine minner, se på bilder eller dulle meg inn i selvmedlidende og bunnløs sorg og elendighet. Skulle bare mangle, det har blitt 2,5 år siden. Men noen bilder er likevel der, langt under overflaten og dukker opp nettopp nå og gjør øynene mine blanke og våte. Jeg tørker meg flau og hastig rundt øynene. Jeg blir forundret over min egen tårevåte reaksjon, men kanskje ble det for mye å sitte på Trikkestallen som var vårt sted, parkere på den faste plassen som bilen min alltid stod, å møte vennene Hans på kaffeen, å se opp mot leiligheten jeg bodde i og elsket og ble kastet på ræva ut av, se matbutikken jeg ofret mange  besøk siden jeg gjorde min flid i å lage spennende middager til oss to, å sitte ovenfor min valgte forlover på kafebordet og minnes dagen jeg fortalte henne nyheten over en bukett tulipaner og rødvin, å få en kort og ikke spesielt hyggelig sms av Han i samme sekund fordi jeg skal levere en lånt stige tilbake og Han ikke har lyst til å treffe meg når jeg leverer denne. I det øyeblikket tenker jeg at Torsov alltid, alltid kommer til å bli en spesiell plass for meg og at gutten aldri helt kommer til å slippe taket, men bli med meg som en indre ballast helt til jeg dør.

Jeg tenker meg litt om og fortsetter å si at kanskje, kanskje har jeg igjen litt sinne også ovenfor Han. Eller et snev av  skuffelse fordi jeg kunne ta så feil av Han som jeg elsket, fordi Han nektet å gjøre opp som de voksne menneskene vi er, bli ferdig, snakke med meg, lage en avslutning eller be om tilgivelse for måten alt ble gjort på. Jeg hadde trengt en takk for alt.  Han behandlet meg i stedet som spedalsk, som noe som ikke kan nevnes, må glemmes, må viskes ut og ikke minnes på når han har gått videre i livet sitt og jeg i lang tid følte at mitt stod stille. Men jeg skjønner så inderlig vel at noen ting sitter langt inne.

sorry seams to be the hardest word

Jeg skjønner også at noen ting aldri kommer til å skje og jeg forsøker å skygge over magevondten og heller være takknemlig fordi Han satt trofast med sykesengen min. Fordi Han holdt ut så lenge. Fordi jeg har klart å tilgi at Han dro og klarer å leve videre. Han er ikke lenger Han. Han er bare han.

Reklame