I de stille nattetimer

Jeg elsker å gå ute om natten, gatelangs, langs veier som kun er opplyst av en og annen lyktestolpe eller bolighusenes utelamper. Når de fleste andre har gått og lagt seg, våkner jeg heller bittelitt, knyter på meg skoene, skjerper sansene og går ut i natten. Jeg lukker opp ytterdøra og innånder natten i dype magedrag. Jeg lukker opp hjertet og innånder livet i dype åndedrag. Luften er annerledes, kanskje er det lettere å puste, kanskje er det lettere å smile, kanskje er det lettere å tenke. Jeg liker tanken på at verden sover, at Norge sover, at Oslo sover. Mens jeg derimot er våken, men har en indre ro og avslappethet i det jeg rusler bortover. Jeg liker å fantasere om hvem som bor på innsiden av husene jeg passerer. Jeg ser for meg par som har sovnet av god utslitthet og med smil om munnen etter å avsluttet dagen tett omslynget i kjærlig elskovsakt. Jeg ser for meg paret som kranglet om små bagateller hele ettermiddagen, men som la stolthet til side og sa jeg elsker deg i øret til den andre før natten omfavnet dem. Jeg ser for meg barnet som får til å sove fordi det føler seg så trygt så trygt. Mørket er ikke farlig når mammas trygge hånd stryker lett over kinnet til det sovner. Jeg ser den gamle mannen som ikke lenger har noen ved sin side i dobbeltsengen. Jeg kan nesten høre han snorke også, for det gjør man visst med alderen. Han sovner med en lengten etter hun som banet vei foran han. Kvinnen han elsket og fortsatt elsker. Men han føler seg ikke alene, kanskje er hun her likevel, ett eller annet sted der ute i den mørke natten? Slik går jeg og lager min egen verden. Jeg passer på å fylle den med mye kjærlighet og gode tanker. Jeg gjør den sorte natten om til dagens lyseste øyeblikk. Natten er min.

Reklame