Tause jenter- de glemte barna i barnehagen

Pedagogen i meg har helt eller delvis vært tilstede i tankene mens jeg har hatt liggedager og liggeår. Jeg har sett på det som en fin utfordring og mane fram problemstillinger og finne løsninger på dem, når jeg ikke selv har fått vært ute i felten og arbeidet, og dette har gitt meg tilfredsstillelse og vært med på å vedlikeholde min yrkesidentitet. Selv om mye av det teoretiske ligger i dvale, og det er en god stund siden jeg forsøkte meg i jobb, har jeg likevel en del erfaringer å se tilbake til i forhold til yrket jeg brenner for. Denne bloggposten vil trolig ikke være i et interessefelt for hvermansen, men kanskje dukker det opp noen lesere som brenner for arbeid med barn og barnehage som finner dette interessant. Jeg skal nå være skikkelig kategorisk for å skissere noen problemstillinger jeg opplevde i årene i jobben.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at noen barn høres og sees lettere enn andre i en barnegruppe i barnehagen. Hvor mange ganger får ikke de utagerende guttene oppmerksomheten (jeg sier gutter, for ekstremt stor andel faktisk er gutter) og mesteparten av tiden på avdelingsmøtene brukes til evig leten etter gode handlingsmåter og tilrettelegging for nettopp disse. Barna kommer med mye lyd, fantasifulle spikk, og armer og ben i alle retninger. De er der det skjer, og gjerne innblandet i en konflikt fordi selvkontrollen deres ikke alltid er intakt. Å hevde seg derimot bevisst eller ubevisst, er noe som til stadighet skjer. Barna får mye oppmerksomhet av de voksne, dog mye negativ oppmerksomhet pga atferd. *

 

De barna som er såkalt “vanlige”, synes midt på treet og tar sånn middels plass, er ofte “spiselige” og har ofte gode egenskaper som appellerer spesielt til en eller flere av personalet. Det er disse barna som gjerne sitter på de voksnes fang, noe som de mer aktive ikke har tid til. De “vanlige” barna blir kontaktet mye av de voksne og barna kontakter og oppsøker dem. Det er ikke så ofte de er tema på møter siden de blir sett på som såkalt “enkle” å håndtere og krever mindre tilrettelegging. Uten at man vil eller ikke finner man disse barna lettere å “elske” enn både utagerende gutter og den siste kategorien som jeg nå kommer til; “tause jenter”.

 

Jeg skriver “tause jenter” fordi størst prosentandel av disse tause, nettopp er jenter. Samt at jeg ble introdusert for begrepet på et kurs jeg var på og begrepet er beskrivende. Disse barna er gjerne slike som liker å sitte for seg selv, lese, pusle, se ut av vinduet, ja, generelt gjøre rolige aktiviteter i sin egen lille verden. Du finner dem aldri på baserommet i fysisk aktivitet. Det er ikke så mange barn som tar kontakt med dem, for de har innsett at barnet sier nei til tilbudet om lek, og ofte klarer de ikke følge med på de sosiale spillereglene som finnes i en gruppe. De er sjelden å observere i en rollelek, og om de leker slik, er det gjerne med mye yngre barn enn dem selv og da med påfølgende babyspråk. Barna er sjelden innblandet i konflikter, men det hender at noen av de tøffe guttene velger disse som ofre, fordi de er enkle å få til å gråte eller vippe av pinnen. Når det skjer, så er det ikke nødvendigvis selvsagt at de oppsøker en voksen for trøst, men like typisk at vi finner dem gråtende i en krok. Typisk også for disse barna er lite smil og latter, lite muntlig kontakt med barn og voksne, lite og lavt svar når man spør dem, og faktisk er det ikke dem de voksne helst oppsøker, om de kan velge.

 

Det er i forhold til disse tause barna hjertet mitt gråter lenge og inderlig. Det er disse som svært mange ganger får mangelfull oppfølging og ikke blir sett på på den måten de har krav på å bli sett. Hvis man skal unnskylde personalet, så er det en kjent sak at med det antall ansatte som finnes i barnehagen i dag, så strekker ikke tiden til. Noen barnegrupper har over 10% utagerende gutter og de sier seg selv at når de skal ha sin individuelle oppfølging eller argusøyne på seg 90% av tiden, blir det mindre tid til de “vanlige“ eller de “tause“. Tar man med sykefravær så blir det enda mer forståelig at noen dager handler det kun om at dagen skal gå rundt på best mulig måte for gruppa som helhet, og fokuset blir å dekke de primære behovene rett og slett. Dagliglivet har også en tendens til å spises opp av rutiner, samtlige aktiviteter og turer som etter rammeplanen og foreldrenes ønske skal gjennomføres.

 

Følgene av at de “tause jentene” ikke får den oppfølgingen de trenger, kan i verstefall bli katastrofale. Man kan spekulere i hvordan det vil gå med disse barna når de kommer over i skolen med svært mangelfull sosial, lek og språklig kompetanse etter årene i barnehagen. Det påvirker helt klart barnets utvikling at barnet har lite samspill med de voksne og de jevnaldrende. Hvis et barn aldri er med i leken, hvordan skal de lære seg å leke? Vi vet jo at størsteparten av barns læring foregår gjennom leken, og uten deltakelse her vil mye verdifull læring gå tapt. Hvis et barn aldri er i samspill med andre, hvordan skal barnet lære seg sosiale ferdigheter som er så livsnødvendig for resten av livet? Hvis barnet aldri er innblandet i konflikter, hvordan skal de da klare å løse dem siden? Vi vet at språket læres i samspill med andre, men hvordan skal det gå med språkutviklingen om man går dag ut og dag inn med minimal stimuli fordi de snakker lite og blir snakket lite til? Vi vet at selvbildet og selvfølelsen vår i stor grad bygges og bedres av at vi speiler oss i andres tilbakemeldinger og vurderinger. Speiling er en livsnødvendig prosess, og vi er avhengig av gode samspillssituasjoner for å utvikles optimalt som enkeltindivid. De “tause jentene” som i utgangspunktet ikke tørr å hevde seg eller være frampå sosialt, får lite eller ingenting speiling av hvordan de er som mennesker, hva de er gode på, eller at de er bra som de er. De får mangelfulle mestringsopplevelser som igjen er viktig for selvfølelsen og de fleste andre områdene i livet. Vi kan vel alle enes i at det er godt å føle at “dette mestrer jeg virkelig”. Det gjør noe med en.

 

Det er nettopp på grunn av disse problemstillingene som skissert ovenfor det er så viktig med faglært bemanning i barnehager og ikke bare assistenter på disp. For ansatte med pedagogisk bakgrunn er lært opp til å være ekstra oppmerksom på nettopp disse barna, samt har større evne til å forsøke å se ALLE barna og gi dem den tilretteleggingen de trenger. Mine assistenter ble rimelig paffe da de innså at de hadde flere slike tause barn på avdelingen som de ikke hadde tenkt over. De ble flaue av å innse at det faktisk stemte at de kontaktet noen av barna disse svært lite. De kunne fortelle at disse barna appellerte lite til dem, fordi de var så lite sprudlende og frampå. De overflømmet ikke de voksne med kjærlighetserklæringer slik de “normale” gjør. De kunne fortelle at de faktisk sjelden gikk og spurte om dette barnet ville sitte på fanget. I det mye trygge fanget som vi vet har så mye og si i en ellers noe kaotisk barnehageverden. Assistentene kunne fortelle at de helst ville være med de ungene de likte best og hadde ikke samme plattform som meg i forhold til dette med å SE alle.

 

Mye er faktisk gjort om man blir bevisst disse tingene, noe som starter med en prat med medarbeiderne. Det finnes mange redskaper for å hjelpe en på veien. Å bruke en ansatt til observasjon kan være av nytte hvis man er usikker på hva som faktisk er tilfelle i egen barnegruppe. Det finnes observasjonsskjemaer av alle slag som kartlegger hva barnet gjør i løpet av en dag, hvilke aktiviteter de bruker å velge eller hvem de er i kontakt med av voksne/ barn. I noen sammenhenger kan også løpende protokoll av samtaler være av stor nytte, eller bruk av en liten notisbok man har på seg, til kjapt å skrive ned det man ser.

 

På vår avdeling har vi funnet fram til et skjema som stadig har gitt oss aha-opplevelser, for ofte TROR vi at ting er annerledes enn de er. Vi kaller dette for “fargekodeskjema” og brukes selvsagt kun internt og makuleres etter bruk. Dette skjema er bygget opp slik at man går gjennom alle barna på avdelingen og gir dem en kode for hvordan man ser på dette barnet eller hva slags relasjon det er dere imellom. Fargekodene er som følger:

Sort: De barna som tar mye plass og som gjør at tålmodigheten til den voksne blir tøyd fortere. Ofte finner man de utagerende barna under den fargen, men slettes ikke alltid. Sorte barn er de man ofte har ett anstrengt forhold til eller som trykker på “feil” knappene hos en.

Rød: De barna som en lar trampe inn i sjela med skoene på og som virkelig er hjertebarn. Barna er gjerne sosiale, finke å leke, vittige og godt likt av de andre barna.

Blå: De “vanlige” barna som man har et normalt godt forhold til, og som man har normalt med kontakt med i løpet av en dag.

Grønn: Barn som kontakter en lite og også blir kontaktet lite igjen. Barna er ofte lite synlige og når man blir spurt om hva disse barna har gjort den dagen så sliter man gjerne med å gi svar. Her finner man de “tause jentene“.

 

Hver og en ansatt fyller ut sitt skjema som man går igjennom i plenum. Det krever ærlighet og guts til å tørre og kode ungene akkurat slik man innerst inne føler. Poenget er at man på denne måten ser om alle for eksempel har samme barnet kodet som grønn. I så fall bør varsellampene begynne å lyse, fordi det betyr at dette barnet er i minimal kontakt med voksne i løpet av en dag. Samme gjelder om alle har kodet samme barnet som rødt, noe som i praksis vil si at dette barnet får overdrevent mye oppmerksomhet, tid og kanskje privilegier. I mange tilfeller har de ulike i personalet kodet barna forskjellig fra de andre ansatte og da er sannsynligheten større for at alle barna blir sett og ivaretatt.

 

Vi bruker å gå igjennom et slikt skjema hver 1-2 måned. En ting er sikkert; hvor uggent er det ikke å kjenne på og innrømme at en faktisk ikke liker alle barna like mye. Dette tror jeg er et tabutema blant alle barnehageansatte, men ved å være ærlig på dette så vil man kunne avdekke en del ting man ikke ellers ville lagt merke til. Å avdekke og oppdage gjør at man lettere kan gjøre noe med saken og blir derfor første bud. Vi har et etisk ansvar i å ikke forskjellsbehandle barna i barnehagen.

 

Oppdages slike forhold tidlig så kan man kjapt starte å gjøre noe med situasjonen og man kan som voksen gå aktivt inn og stimulere de forsømte områdene. Kanskje må den voksne bli barnets samtalepartner i starten og når språket og evne til å mestre samspill er forbedret, vil det være naturlig å forsøke å få barnet inn i lek med jevnaldrende. Det kan være en fordel med en voksen som er med i starten for å tilse at barnet ikke trekker seg tilbake eller for å gi barnet den støtten det trenger i forhold til å forstå lek, sosiale koder og kunne bidra selv. Det blir viktig at personalet oppsøker barnet slik at barnet får følelsen av at det også er viktig i barnegruppen. Kanskje kan dette barnet få være litt «hjelper» for den voksne på kjøkken eller andre gjøremål, noe som bruker å bli sett på som stor status og stas av de andre barna. Ser de andre at dette barnet ønsker den voksne å bruke tid på, så vil barna automatisk finne hennr mer interessant som lekepartner også. Sakte men sikkert må barnet lære seg selvhevdelse. For å få til dette må barna blir ledet inn i små og store nye aktiviteter som er innenfor den kapasiteten de kan klare i første omgang for så å få oppgaver de kan strekke seg litt etter. Barnet trenger mange mestringsopplevelser så de kan vokse i troen på seg selv, og få et bredt erfaringsgrunnlag for videre læring. De må oppmuntres til å lære å si fra når noe urett skjer dem, tørre å stå i konflikter, og etter hvert klare å løse dem selv. Her må selvsagt den voksne ha en medvirkende rolle i begynnelsen. De må inspireres til å bruke språket fremfor å gjemme seg i en krok eller gå inn i seg selv. De trenger å bli møtt av trygge voksne, i en forutsigbar og lite kaotisk hverdag, slik at de selv blir trygge på omgivelsene. Trygghet er en forutsetning for trivsel, læring og utvikling. Å leke med sang, musikk, regler og rim vil være en fin måte å gjøre språket ufarlig og morsomt på. Å skrive en ukes eller dagslogg om alle ungene er en fin møte å sikre at de ansatte faktisk blir tvunget til å være i relasjon alle barna i løpet av en dag. Foreldrene vil også føle at sitt barn er viktig når de leser loggen. Tiltakene man kan og bør gjennomføre er mange, men jeg stopper her, men det viktige er at de tilpasses det enkelte barnets behov og personlighet. Å starte nede på barnets nivå, er en forutsetning.

 

Det er en lang, lang vei å gå, men erfaringer viser at det virkelig nytter. Jeg har hatt mange slike jenter gjennom årene som jeg med stor bekymring har gruet for å levere fra meg, men som jeg ser har utviklet seg i fantastisk retning etter noen år i barnehagen og med rett tilrettelegging. Jeg har endt med å sende de fra meg i trygg visshet om at de kom til å klare seg både i skolen og i livet. Barnehagen er en utrolig viktig arena for å fange opp barn som faller utenfor, spesielt kanskje de “tause jentene“ som har det med å være usynlig på en del arenaer. Terskelen for å melde de “tause barna” til PPT er høyere enn for et utagerende. Dette er problemstillinger jeg synes det bør taes tak i, slik at disse barna i lik grad som de andre kan få hjelp og støtte, samt bli rustet til å være likeverdige og velfungerende borgere av samfunnet når de blir store.

 

* Kommentar: For at det ikke skal misforståes så mener jeg virkelig at det er viktig at det legges opp til god oppfølging av de utagerende barna også slik at disse ikke skal få leve etter jungelens lov i barnegruppa. Jeg mener heller ikke at dette ikke skal være et område det skal kuttes ned på. Tvert imot. Ved å ha fokus på disse barna og lære dem til å hevde seg noe mindre, vil det blir mer rom og ro for de tause barna til å blomstre i barnegruppen.

Reklame