Publisert av: tornerose | april 23, 2009

Tause jenter- de glemte barna i barnehagen

Pedagogen i meg har helt eller delvis vært tilstede i tankene mens jeg har hatt liggedager og liggeår. Jeg har sett på det som en fin utfordring og mane fram problemstillinger og finne løsninger på dem, når jeg ikke selv har fått vært ute i felten og arbeidet, og dette har gitt meg tilfredsstillelse og vært med på å vedlikeholde min yrkesidentitet. Selv om mye av det teoretiske ligger i dvale, og det er en god stund siden jeg forsøkte meg i jobb, har jeg likevel en del erfaringer å se tilbake til i forhold til yrket jeg brenner for. Denne bloggposten vil trolig ikke være i et interessefelt for hvermansen, men kanskje dukker det opp noen lesere som brenner for arbeid med barn og barnehage som finner dette interessant. Jeg skal nå være skikkelig kategorisk for å skissere noen problemstillinger jeg opplevde i årene i jobben.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at noen barn høres og sees lettere enn andre i en barnegruppe i barnehagen. Hvor mange ganger får ikke de utagerende guttene oppmerksomheten (jeg sier gutter, for ekstremt stor andel faktisk er gutter) og mesteparten av tiden på avdelingsmøtene brukes til evig leten etter gode handlingsmåter og tilrettelegging for nettopp disse. Barna kommer med mye lyd, fantasifulle spikk, og armer og ben i alle retninger. De er der det skjer, og gjerne innblandet i en konflikt fordi selvkontrollen deres ikke alltid er intakt. Å hevde seg derimot bevisst eller ubevisst, er noe som til stadighet skjer. Barna får mye oppmerksomhet av de voksne, dog mye negativ oppmerksomhet pga atferd. *

 

De barna som er såkalt “vanlige”, synes midt på treet og tar sånn middels plass, er ofte “spiselige” og har ofte gode egenskaper som appellerer spesielt til en eller flere av personalet. Det er disse barna som gjerne sitter på de voksnes fang, noe som de mer aktive ikke har tid til. De “vanlige” barna blir kontaktet mye av de voksne og barna kontakter og oppsøker dem. Det er ikke så ofte de er tema på møter siden de blir sett på som såkalt “enkle” å håndtere og krever mindre tilrettelegging. Uten at man vil eller ikke finner man disse barna lettere å “elske” enn både utagerende gutter og den siste kategorien som jeg nå kommer til; “tause jenter”.

 

Jeg skriver “tause jenter” fordi størst prosentandel av disse tause, nettopp er jenter. Samt at jeg ble introdusert for begrepet på et kurs jeg var på og begrepet er beskrivende. Disse barna er gjerne slike som liker å sitte for seg selv, lese, pusle, se ut av vinduet, ja, generelt gjøre rolige aktiviteter i sin egen lille verden. Du finner dem aldri på baserommet i fysisk aktivitet. Det er ikke så mange barn som tar kontakt med dem, for de har innsett at barnet sier nei til tilbudet om lek, og ofte klarer de ikke følge med på de sosiale spillereglene som finnes i en gruppe. De er sjelden å observere i en rollelek, og om de leker slik, er det gjerne med mye yngre barn enn dem selv og da med påfølgende babyspråk. Barna er sjelden innblandet i konflikter, men det hender at noen av de tøffe guttene velger disse som ofre, fordi de er enkle å få til å gråte eller vippe av pinnen. Når det skjer, så er det ikke nødvendigvis selvsagt at de oppsøker en voksen for trøst, men like typisk at vi finner dem gråtende i en krok. Typisk også for disse barna er lite smil og latter, lite muntlig kontakt med barn og voksne, lite og lavt svar når man spør dem, og faktisk er det ikke dem de voksne helst oppsøker, om de kan velge.

 

Det er i forhold til disse tause barna hjertet mitt gråter lenge og inderlig. Det er disse som svært mange ganger får mangelfull oppfølging og ikke blir sett på på den måten de har krav på å bli sett. Hvis man skal unnskylde personalet, så er det en kjent sak at med det antall ansatte som finnes i barnehagen i dag, så strekker ikke tiden til. Noen barnegrupper har over 10% utagerende gutter og de sier seg selv at når de skal ha sin individuelle oppfølging eller argusøyne på seg 90% av tiden, blir det mindre tid til de “vanlige“ eller de “tause“. Tar man med sykefravær så blir det enda mer forståelig at noen dager handler det kun om at dagen skal gå rundt på best mulig måte for gruppa som helhet, og fokuset blir å dekke de primære behovene rett og slett. Dagliglivet har også en tendens til å spises opp av rutiner, samtlige aktiviteter og turer som etter rammeplanen og foreldrenes ønske skal gjennomføres.

 

Følgene av at de “tause jentene” ikke får den oppfølgingen de trenger, kan i verstefall bli katastrofale. Man kan spekulere i hvordan det vil gå med disse barna når de kommer over i skolen med svært mangelfull sosial, lek og språklig kompetanse etter årene i barnehagen. Det påvirker helt klart barnets utvikling at barnet har lite samspill med de voksne og de jevnaldrende. Hvis et barn aldri er med i leken, hvordan skal de lære seg å leke? Vi vet jo at størsteparten av barns læring foregår gjennom leken, og uten deltakelse her vil mye verdifull læring gå tapt. Hvis et barn aldri er i samspill med andre, hvordan skal barnet lære seg sosiale ferdigheter som er så livsnødvendig for resten av livet? Hvis barnet aldri er innblandet i konflikter, hvordan skal de da klare å løse dem siden? Vi vet at språket læres i samspill med andre, men hvordan skal det gå med språkutviklingen om man går dag ut og dag inn med minimal stimuli fordi de snakker lite og blir snakket lite til? Vi vet at selvbildet og selvfølelsen vår i stor grad bygges og bedres av at vi speiler oss i andres tilbakemeldinger og vurderinger. Speiling er en livsnødvendig prosess, og vi er avhengig av gode samspillssituasjoner for å utvikles optimalt som enkeltindivid. De “tause jentene” som i utgangspunktet ikke tørr å hevde seg eller være frampå sosialt, får lite eller ingenting speiling av hvordan de er som mennesker, hva de er gode på, eller at de er bra som de er. De får mangelfulle mestringsopplevelser som igjen er viktig for selvfølelsen og de fleste andre områdene i livet. Vi kan vel alle enes i at det er godt å føle at “dette mestrer jeg virkelig”. Det gjør noe med en.

 

Det er nettopp på grunn av disse problemstillingene som skissert ovenfor det er så viktig med faglært bemanning i barnehager og ikke bare assistenter på disp. For ansatte med pedagogisk bakgrunn er lært opp til å være ekstra oppmerksom på nettopp disse barna, samt har større evne til å forsøke å se ALLE barna og gi dem den tilretteleggingen de trenger. Mine assistenter ble rimelig paffe da de innså at de hadde flere slike tause barn på avdelingen som de ikke hadde tenkt over. De ble flaue av å innse at det faktisk stemte at de kontaktet noen av barna disse svært lite. De kunne fortelle at disse barna appellerte lite til dem, fordi de var så lite sprudlende og frampå. De overflømmet ikke de voksne med kjærlighetserklæringer slik de “normale” gjør. De kunne fortelle at de faktisk sjelden gikk og spurte om dette barnet ville sitte på fanget. I det mye trygge fanget som vi vet har så mye og si i en ellers noe kaotisk barnehageverden. Assistentene kunne fortelle at de helst ville være med de ungene de likte best og hadde ikke samme plattform som meg i forhold til dette med å SE alle.

 

Mye er faktisk gjort om man blir bevisst disse tingene, noe som starter med en prat med medarbeiderne. Det finnes mange redskaper for å hjelpe en på veien. Å bruke en ansatt til observasjon kan være av nytte hvis man er usikker på hva som faktisk er tilfelle i egen barnegruppe. Det finnes observasjonsskjemaer av alle slag som kartlegger hva barnet gjør i løpet av en dag, hvilke aktiviteter de bruker å velge eller hvem de er i kontakt med av voksne/ barn. I noen sammenhenger kan også løpende protokoll av samtaler være av stor nytte, eller bruk av en liten notisbok man har på seg, til kjapt å skrive ned det man ser.

 

På vår avdeling har vi funnet fram til et skjema som stadig har gitt oss aha-opplevelser, for ofte TROR vi at ting er annerledes enn de er. Vi kaller dette for “fargekodeskjema” og brukes selvsagt kun internt og makuleres etter bruk. Dette skjema er bygget opp slik at man går gjennom alle barna på avdelingen og gir dem en kode for hvordan man ser på dette barnet eller hva slags relasjon det er dere imellom. Fargekodene er som følger:

Sort: De barna som tar mye plass og som gjør at tålmodigheten til den voksne blir tøyd fortere. Ofte finner man de utagerende barna under den fargen, men slettes ikke alltid. Sorte barn er de man ofte har ett anstrengt forhold til eller som trykker på “feil” knappene hos en.

Rød: De barna som en lar trampe inn i sjela med skoene på og som virkelig er hjertebarn. Barna er gjerne sosiale, finke å leke, vittige og godt likt av de andre barna.

Blå: De “vanlige” barna som man har et normalt godt forhold til, og som man har normalt med kontakt med i løpet av en dag.

Grønn: Barn som kontakter en lite og også blir kontaktet lite igjen. Barna er ofte lite synlige og når man blir spurt om hva disse barna har gjort den dagen så sliter man gjerne med å gi svar. Her finner man de “tause jentene“.

 

Hver og en ansatt fyller ut sitt skjema som man går igjennom i plenum. Det krever ærlighet og guts til å tørre og kode ungene akkurat slik man innerst inne føler. Poenget er at man på denne måten ser om alle for eksempel har samme barnet kodet som grønn. I så fall bør varsellampene begynne å lyse, fordi det betyr at dette barnet er i minimal kontakt med voksne i løpet av en dag. Samme gjelder om alle har kodet samme barnet som rødt, noe som i praksis vil si at dette barnet får overdrevent mye oppmerksomhet, tid og kanskje privilegier. I mange tilfeller har de ulike i personalet kodet barna forskjellig fra de andre ansatte og da er sannsynligheten større for at alle barna blir sett og ivaretatt.

 

Vi bruker å gå igjennom et slikt skjema hver 1-2 måned. En ting er sikkert; hvor uggent er det ikke å kjenne på og innrømme at en faktisk ikke liker alle barna like mye. Dette tror jeg er et tabutema blant alle barnehageansatte, men ved å være ærlig på dette så vil man kunne avdekke en del ting man ikke ellers ville lagt merke til. Å avdekke og oppdage gjør at man lettere kan gjøre noe med saken og blir derfor første bud. Vi har et etisk ansvar i å ikke forskjellsbehandle barna i barnehagen.

 

Oppdages slike forhold tidlig så kan man kjapt starte å gjøre noe med situasjonen og man kan som voksen gå aktivt inn og stimulere de forsømte områdene. Kanskje må den voksne bli barnets samtalepartner i starten og når språket og evne til å mestre samspill er forbedret, vil det være naturlig å forsøke å få barnet inn i lek med jevnaldrende. Det kan være en fordel med en voksen som er med i starten for å tilse at barnet ikke trekker seg tilbake eller for å gi barnet den støtten det trenger i forhold til å forstå lek, sosiale koder og kunne bidra selv. Det blir viktig at personalet oppsøker barnet slik at barnet får følelsen av at det også er viktig i barnegruppen. Kanskje kan dette barnet få være litt «hjelper» for den voksne på kjøkken eller andre gjøremål, noe som bruker å bli sett på som stor status og stas av de andre barna. Ser de andre at dette barnet ønsker den voksne å bruke tid på, så vil barna automatisk finne hennr mer interessant som lekepartner også. Sakte men sikkert må barnet lære seg selvhevdelse. For å få til dette må barna blir ledet inn i små og store nye aktiviteter som er innenfor den kapasiteten de kan klare i første omgang for så å få oppgaver de kan strekke seg litt etter. Barnet trenger mange mestringsopplevelser så de kan vokse i troen på seg selv, og få et bredt erfaringsgrunnlag for videre læring. De må oppmuntres til å lære å si fra når noe urett skjer dem, tørre å stå i konflikter, og etter hvert klare å løse dem selv. Her må selvsagt den voksne ha en medvirkende rolle i begynnelsen. De må inspireres til å bruke språket fremfor å gjemme seg i en krok eller gå inn i seg selv. De trenger å bli møtt av trygge voksne, i en forutsigbar og lite kaotisk hverdag, slik at de selv blir trygge på omgivelsene. Trygghet er en forutsetning for trivsel, læring og utvikling. Å leke med sang, musikk, regler og rim vil være en fin måte å gjøre språket ufarlig og morsomt på. Å skrive en ukes eller dagslogg om alle ungene er en fin møte å sikre at de ansatte faktisk blir tvunget til å være i relasjon alle barna i løpet av en dag. Foreldrene vil også føle at sitt barn er viktig når de leser loggen. Tiltakene man kan og bør gjennomføre er mange, men jeg stopper her, men det viktige er at de tilpasses det enkelte barnets behov og personlighet. Å starte nede på barnets nivå, er en forutsetning.

 

Det er en lang, lang vei å gå, men erfaringer viser at det virkelig nytter. Jeg har hatt mange slike jenter gjennom årene som jeg med stor bekymring har gruet for å levere fra meg, men som jeg ser har utviklet seg i fantastisk retning etter noen år i barnehagen og med rett tilrettelegging. Jeg har endt med å sende de fra meg i trygg visshet om at de kom til å klare seg både i skolen og i livet. Barnehagen er en utrolig viktig arena for å fange opp barn som faller utenfor, spesielt kanskje de “tause jentene“ som har det med å være usynlig på en del arenaer. Terskelen for å melde de “tause barna” til PPT er høyere enn for et utagerende. Dette er problemstillinger jeg synes det bør taes tak i, slik at disse barna i lik grad som de andre kan få hjelp og støtte, samt bli rustet til å være likeverdige og velfungerende borgere av samfunnet når de blir store.

 

* Kommentar: For at det ikke skal misforståes så mener jeg virkelig at det er viktig at det legges opp til god oppfølging av de utagerende barna også slik at disse ikke skal få leve etter jungelens lov i barnegruppa. Jeg mener heller ikke at dette ikke skal være et område det skal kuttes ned på. Tvert imot. Ved å ha fokus på disse barna og lære dem til å hevde seg noe mindre, vil det blir mer rom og ro for de tause barna til å blomstre i barnegruppen.
Advertisements

Responses

  1. Som en av disse tause jentene som aldri ble fanget opp, setter jeg veldig pris på dette innlegget. Det er godt å se at verden har utviklet seg, og at det nå finner barnehager og personale som vet hva de skal se etter, og klarer å sette ord på det!

    Skulle ønske slike som deg fantes da jeg var liten.

  2. Fint innlegg! :o) Begynte selvsagt straks å analysere mine barn, men jeg tror ingen av dem kan kategoriseres som tause (har et barn av hvert kjønn). Har alltid fått høre at de er sosiale, bablete og greie. Men jeg kjenner en sånn taus jente, det var litt aha å lese dette, når jeg tenker på henne så passer det veldig bra.

  3. Utrolig bra innlegg, igjen!! Jeg har vel kanskje selv vært innom de fleste av kategoriene som liten..

    Ting forandres raskt, og mangel på oppmerksomhet og grunnleggende tillit er noe av det værste jeg ser. Det rives ned på et tidels sekund, men kan ta mange år å bygge opp igjen!!

    Forresten har du fått utrolig snasen heading, er det fra Akershus festning, akkurat ned mot Politistallen?? Eller er jeg heeelt på jordet nå?

    Klem 😉

  4. Margrethe: tusen takk for at du verdsatt innlegget!! Leit å høre at du var ei stille jente som ikke ble oppdaga selv, og særlig hvis det har fått konsekvenser for deg senere i livet. Håper du likevel har fått en slags oppreisning idag for ting som ikke var helt optimale! Klem til deg

    T&aT; : Tusen takk 😀 Hehe, ja naturlig det sikkkert at man analyserer sine egne barn litt når man leser slikt. Så kjekt at jeg kunne gi deg en aha-opplevelse, selv om det aldri er kjekt å høre folk kjenner til tause «jenter», men så lenge man er bevisst dem, og gir dem litt ekstra støtte og veiledning så får vi håpe hun åpner seg og sprudler etterhvert 🙂

  5. Camilla: thank u frøken 😉 ble litt revet med så ble jo dritlangt! En miks av alle er også mulig ja, det er vel egentlig normalen vil jeg tro. Vi er tøffere i perioder, andre ganger mer stille og tilbakeholdende, men mesteparten av tiden normale. Det du sier om grunnleggende tilllit er kjempe viktig å huske på!

    Du er slettes ikke på jordet, det er tatt ved akershusfestning ja, på akkurat det stedet du nevner, det var jammen godt sett! Nå ble jeg imponert!
    klem

  6. Du setter fingeren på noe viktig her. Alle trenger å bli sett, og kanskje spesielt de svake.

    Du blogger så fint! Ha en riktig fin dag 🙂

  7. Jøss!! Nå ble jeg satt ut selv.. Skulle vel kanskje egenltig bare mangle, har jobbet i politistallen i to år, så har sett den porten en del ganger kan du si.. 😛

    Fint var det hvertfall!! =D Og lengden, den skal du ikke bekymre deg for! Jeg tenkte heller, Jippi, her kan jeg bli leeenge, så mye å lese!!

    (hvis du ikke tok den så betyr det at jeg elsker det du skriver og blir glad, veldig glad, for lange innlegg!!!) 😉

    Hugs ❤

  8. Veldig fint å lese dette innlegget akkurat nå, Tornerose. Jeg tar fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, og arbeider som støttekontakt for en gutt med asperger og adhd. Er opptatt av å gi barn som faller utenfor det «normale» trygghet, utvikling og ro rundt oppveksten.

    Ved siden av skolen har jeg praksis i en barnehage, og har ei slik jente i min gruppe. Siden jeg tiltrekkes av de «svakere» barna har hun havnet under mine beskyttende vinger, men jeg føler meg usikker på hva jeg i en læringssituasjon kan gjøre for henne i og med at jeg ennå ikke er faglært. Så det blir mye prøve/feile for meg, men syntes du ga meg mange nyttige innfallsvinkler her.

    Var på et foredrag med det lokale Bupa, der vi snakket om problemstillinger og symptomer på barn med atferdsvansker. Disse tause jentene kan mye mulig ha en form for adhd, bare at jenter ikke blir utagerende, men mer innadvendt. i stedet for å være hyper, er de hypoaktive – altså svært stille og rolige. Bare et lite innspill.

    Takk skal du ha, Tornerose! Kommer til å tipse læreren min om dette innlegget, så kanskje vi tar det opp i gruppearbeid på skolen.

  9. Det finnes to typer barn med atferdsproblemer, og det er, som du sier de utagerende og de innad agerende barna.
    Det er litt rart at jeg skulle komme over dette innlegget nettopp i dag, da jeg som pedagogisk leder i dag nettopp ba mine to assistenter om å dele barna inn i fargegruppene du beskriver her. Det er så utrolig viktig at barnehage personalet er bevisst sin egen rolle i forhold til disse barna. Det er bare den voksnes ansvar å få til en god relasjon med disse barna. De som klarer dette, er de som virkelig klarer å være profesjonelle i sitt yrke!

  10. Hellu på du!

    Grattis med ny «utrolig snasen heading» som Camilla så fint kalte den. Likte den godt.

    Et meget interessant og viktig emne du tar opp. Dette kan meg kalles en fagartikkel enn et blogginnlegg.. 🙂

    Forskning viser at gutter får 75-80% av et personals oppmerksomhet, og at når guttene blir tilsnakket/»kjeftet» på, så roer jentene seg!!

    Vet om flere steder som nå jobber med noen kjønnsdelte barnegrupper med tanke på å jevne ut adferden; jenter skal løftes opp, gutter skal jekkes ned.. Rene jentegrupper vil kunne gi de «tause jentene» med oppmerksomhet (som guttene da ikke får «stjele») og kanskje større frimodighet og trygghet (ingen gutter, som har lett for å overkjøre stille jenter).

    En del barnehager på Island drives etter en egen pedagogikk som bl.a er veldig opptatt av dette og kjører kjønnsdelte barnegrupper som hovedregel.

    Flotte tanker du har, prinsesse! Barnehagene må bare glede seg til du er tilbake for fullt igjen! 😀

  11. Liker innlegget ditt svært godt. Reflektert, innsiktsfullt og godt skrevet. Tror jammen jeg skal følge med på bloggen din, gitt.

    Plosiv 🙂

  12. Kjempefint innlegg, absolutt mye jeg kjenner meg igjen i her ja, jeg jobber som assistent i barnehage mens jeg tar førskolelærerutdanninga på deltid.
    Det eneste jeg er uenig i, er vel på grunn av ulik erfaring, og sånn er det vel alltid;) Det jeg (dessverre) har erfart, er at førskolelærerne gjør alt for mye «annet» enn å holde på sammen med barna, og bruker mer tid på planlegging og lignende enn å faktisk ta seg av barna. Jeg ser aldri førskolelærerne med et barn på fanget, eller i en ordentlig samtale med et barn, og jeg synes det er utrolig synd. Selvfølgelig gjelder ikke dette i alle barnehager, men det har vært tilfelle i de tre barnehagene jeg har vært innom. Her har assistentene vært de som bruker tid sammen med ungene, og dermed også vært mest oppmerksomme på de ulike problemene noen unger har, som f.eks de «tause jentene».

    Men det ser ut som at jeg har hatt dårlig erfaring med førskolelærere, og du med assistenter, vi får håpe det finnes andre steder der begge partene fungerer;)

  13. Flott innlegg, Tornerose! Veldig interessant å lese.

    Jeg begynner umiddelbart å tenke på hvorfor disse jentene er så tause. Lurer på om de er på samme måte hjemme, og om det er atferd som blir oppmuntret av foreldrene. Kan det være grunn til mistanke om at det er noe galt som har skjedd/skjer med dem?

    Ikke så lett å vite, sikkert, men jeg tenker at dersom de som jobber med barna er ekstra oppmerksomme og bevisste, så er det til stor hjelp for jentene videre. Flott at dette blir tatt på alvor! (Håper det gjelder alle barnehager.)

  14. spag: Takk skal du ha for orda dine! Jeg har alltid hatt et stort omsorgsbehov for de svake. Lyst å hjelpe er drivkraften. Tror det trengs ja. Takk for at du likte bloggen min og velkommen hit.

    Camilla: du er fri til å være her så lenge du vil vennen!!! Koselig d! store hjerteklemmer til deg og.. og digg at du elsker å lese, uforståelig, men digg.

    Balanse: Så flott at du kom over dette innlegget nå og at det var til hjelp og satt i gang en tankeprosses i deg slik at du på best mulig kan hjelpe dine «tause». Du gjør en så viktig jobb som du kan være stolt over! Og jeg blir helt rørt når du vil vise til lærern din!! du har helt rett i at disse barna kan ha den inadvente typen adhd, et fint innspill til teksten. Desverre er nok disse med denne typen igjen de siste som blir sett ….

    Takk for flott kommentar!

  15. Lenestyle: Så gøy å høre at vi jobber likt og brenner for det samme!! Takk for kommentar!

    ulme: Så spennende at det jobbes med kjønnsdelte grupper (hørt om en i bærum også). Jeg kjenner at jeg på en annen side er litt skeptisk.. Jeg er kanskje redd for at ved en slik inndeling vil annnen viktig læring som skjer mellom kjønnene gå tapt. Men jeg tenker at å ha en miksa gruppe er tingen, men heller lage smågrupper/ aktiviteter som spesielt tilrettelagt for kjønnene eller enda mer på «detaljnivå»; det enkelte barnet og dets behov og ferdigheter. Blir spennende å følge med på det som skjer på island!! hold meg gjerne oppdatert (siden jeg ikke får så mye slik inputt for tiden)… Det samme gjelder hvordan du synes skjemaene fungerer i bruk 😉

    synes det er ganske skremmende at vi lar guttene få så mye oppmerksomhet, for vi har nok en viktig rolle her som pedagoger.. det er ikke guttene det er noe galt med… Takk for flott kommentar! 😉

    plosiv: Takk for en særdeles hyggelig kommentar, og jeg takker og bukker 😉 Velkommen til og lese mer ja..

    Nina; jeg synes det er skremmende det du forteller… jeg tror desverre at det er tilfelle i endel barnehager.. Altså planlegging og tilrettelegging tar tid og trengs, men at de aldri var å se med et barn på fanget synes jeg er helt sprøtt.. og hvordan kan de se noe av barna om de ikke er med dem i det daglige, eller i det hele tatt uttale seg? om du klarer, ville jeg konfrontert dem med det.. hørt hva de sier om saken. En ting er sikkert. Assistene gjør en enestående jobb, vi ville aldri klart oss uten dem i barnehagene. Som du sier så er de mer på avdelingen spesielt i tider med mange foreldresamtaler osv.. Jeg tror du vil dra god nytte uttav de erfaringene du gjorde deg som assistent før du blir utdannet.. Jeg selv synes det var uvurdelig. jeg hadde praksis å knytte teoriene opp mot og da blir jammen jobben mer spennende!
    Takk for flott kommentar!

  16. Lothiane: Du skriver: «Jeg begynner umiddelbart å tenke på hvorfor disse jentene er så tause. Lurer på om de er på samme måte hjemme, og om det er atferd som blir oppmuntret av foreldrene. Kan det være grunn til mistanke om at det er noe galt som har skjedd/skjer med dem?»

    Jeg tror ikke alltid disse er så tause hjemme, nettopp fordi de får all oppmerksomheten rettet mot seg og de får bedre rom, tid og trygghet til å åpne seg. Men jeg tror de fleste vil ha tendensene hjemme. De foreldrene jeg har hatt i bhg med slike barn har selv vært frustrerte over hvor lite de når inn til dem, hvor stille og innadvente de virker.. som det er nevnt kan dette være den innadvente Ad/hd- diagnosen, men ofte kan det nok være bare en spesiell personlighetstype. ettersom de vokser opp kan det bli en negativ sirkel om de ikke blir fanget opp og problemene mer uttalte etterhvert.

    jeg har også vært borti ett par eksempler på familer for overgrep har funnet sted og barna har blitt «tause». hvis overgrepene har skjedd nylig så ser man gjerne en utpreget forskjell i adferden gjerne, i motsetning til tause jenter som ofte har slik adferd fra tidlig alder. Det er slettes ingen lett situasjon fordi man skal være ytterst forsiktig med å anklage for slikt, samtidig som man må gå videre med det hvis mistanken er stor, for barnets beste rett og slett. han man mistanke bør man rådføre seg med PPT/Barnevernet og få hjelp til observasjoner mm..

    Takk for kommentarene og refleksjonene, dette er spennende!!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: