Min pietistiske oppvekst i syndens klamme grep

Jeg vokste ikke opp i et miljø hvor hendene ble holdt høyt, der det ble danset og ropt Halleluja, talt i tunger eller sunget lovsanger. Jeg vokste opp blant konservative kristne hvis yndlingsordet var «synd», kvinnene ikke kunne ha glidlås foran på buksene fordi det gav mennene fantasier om å dra ned smekken, eller at djevelen selv var i trommene eller kortstokken. Jeg vokste opp til gamle trauste salmer og en gjeng fra Norsk Luthersk Misjonssamband.

Da jeg åpnet øynene for første gang i 78 så skulle det vise seg at jeg først skulle utvikle en barnetro slik så mange andre har opplevd. Jeg ble introdusert for barnebibelens idylliske bilder og historier, ble sunget aftenbønn for og gikk på søndagsskole med den obligatoriske flannellografen eller sangen «Hvor er billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmelen«. Det hele var trygt, godt og et lite miljø og lite visste jeg om «verdsligheten» utenfor denne boblen. Jeg hadde billett til himlen, no worries. Mamma og pappa lagde en fin ramme rundt de første leveårene og jeg synes fortsatt Gud var en fin skikkelse og en grei fyr å snakke med.

Etterhvert ble jeg tatt med på møter. Hver onsdag og søndag møttes folk fra Norsk Luthersk Misjonssamband hjemme hos noen i bygda. Jeg ble en kløpper til å sitte stille tross mine unge alder og ekstreme mark i rompa, fordi jeg visste at det kom noen kaker og husholdningssaft i min retning etterpå. Noen ganger ble ungene tatt til side og fikk litt mer barnevennlig input, det var gøy. Men de gangene store og små var sammen derimot,  husker jeg alltid var preget av gamle talere og fryktelig tørt og vanskelig stoff. Innimellom ble de voksne faktisk beveget, for det hente ikke rent sjelden at noen felte en tåre eller to. Jeg studerte dem, og skjønte ikke helt hvorfor de gråt. Da. Jeg innrømmer at jeg likte svært godt å høre om misjonsreiser og Afrika. Taler med håp og glede i seg. Men et ord skulle feste seg, prentes i meg og prege meg resten av livet, nemlig «synd«. Det var synd i alle retninger. Jeg var et syndig menneske. Fall om du syndige menneske. Idag skjønner jeg hvorfor de gråt der i halvmørket. De følte seg like sorte og syndige som jeg følte meg og var redd for fortapelsens brennende flammer. 

Jeg begynte etterhvert å utvikle et bilde av meg selv som et slemt og syndig barn. Enda så snill jeg egentlig var, jeg turde ikke gjøre noen galt, men likevel- følte jeg meg gjennomsyret av synd. Vær forsiktig lille øyne hva du ser. Vær forsiktig lille hånd hvor du tar. Jeg så på Gud som et skummelt vesen, en dommer som en dag kom til å dunke meg i huet med den store klubben sin fordi jeg jeg hadde gjort altfor mye dumt i livet. Han ser alt hva du gjør, bare pass deg! Dommens dag ble det talt om. Vi måtte be om tilgivelse så vi ikke slet på dommens dag. En fin tanke med tilgivelse, hadde den bare ikke blitt så overdimensjonert. Tenkte jeg en stygg tanke så visste jeg at Gud visste, og nervøsiteten for om jeg noensinne kom til å komme til paradis og få tilgivelse var stor. Så stor at jeg var redd for å sove.

Jeg kunne ikke gå på dans eller håndball på grunn av alt det kunne føre med seg. Medlemmene drev nok med mye syndig etter «stengetid» fikk jeg forståelse for. De sa aldri hva. Koret jeg gikk i hadde trommer og fullt band. Svært nytenkende vil jeg si på den tiden, men det skulle ikke gå de mest konservative kristenfolkene upåaktet hen. De troppet opp i lange demostasjonstog på konsertene våre for å demonstre mot den djevelige aktiviteten vår. Vi var syndige vi. Og vederstyggelige. Jeg kjente en indelig glede av å trosse dem og synge av full hals videre.

Jeg husker at en far i menigheten stadig slo barna når de ikke satt stille på møtet. Han tok med de fem barna ut i naborommet og slo dem med flathånd på bar rompe. Hadde en tabbet seg ut, ble straffen kollektiv, okke som. Jeg hørte hvert eneste slag, telte og håpet at de snart fikk slippe. Ble det tre, ble det ti? Klask, klask i jesu navn. Ingen sa noe etterpå, men alle hadde hørt og var fryktelig flaue vil jeg tro. Brydd. Ingen nevnte noengang at HAN var syndig. Og sang videre «Vår Gud han er så fast en borg».

Å skulle ha sex for første gang var et helvete. Dårlig samvittighet, anger og følelse av at jeg gjorde noe svært syndig holdt på å ta knekken på meg og ikke minst forholdet. Vi var begge like syndsbetynget. Å ha sex ble noe skittent og sort, i stedet for vakkert og fargerikt. Jeg hadde krenket Han i tanker, ord og gjerninger. Gang på gang. Jeg var ikke gift først.

En dag bestemte jeg meg. Jeg ville ta oppgjør med dette enorme fokuset jeg hele oppveksten blitt opplært til å ha på synd. Syndbegrepet som hadde ligget som et lokk over hele ungdommen min og blitt endel av den jeg trodde jeg var. Jeg begynte å stille spørsmålstegn. Jeg begynte å tenke i nye retninger. Kristendommen måtte da være med en det?  Jeg sa til Gud at hvis vi to skulle ha et forhold, så måtte det bli litt på mine premisser også. Jeg måtte få slippe å stadig skulle føle meg så ufattelig syndig. Jeg måtte jobbe aktivt med å få bort bilde av dommerklubben og knytneven, og erstatte den med en smilende Gud. Det slapp litt etter litt.

Mitt forhold til Gud er nesten 100% friskmeldt. Jeg har fortsatt en dyp følelse innimellom av at jeg ikke kommer til himmelen fordi jeg har syndet for mye uten å huske å be om tilgivelse engang. Jeg har vært samboer uten å angre på det og jeg er ikke imot homofili.  Men tross dette, har jeg merket en Gud som var med meg når jeg var lengst nede, forferdelig syk og jeg følte meg løftet opp av nærværet. Jeg følte meg som alt annet enn et syndig menneske. Jeg følte meg endelig bra nok. Jeg kunne være meg, og det var nok. Hver og en får feie for sin egen dør. Jeg har absolutt min moral inntakt, men jeg har løsrevet meg fra syndens klamme grep. Og husholdningssaft. Det er virkelig ikke godt!

Bilde: Bjørg Thorhallsdottir