Publisert av: tornerose | mai 20, 2009

Min pietistiske oppvekst i syndens klamme grep

Jeg vokste ikke opp i et miljø hvor hendene ble holdt høyt, der det ble danset og ropt Halleluja, talt i tunger eller sunget lovsanger. Jeg vokste opp blant konservative kristne hvis yndlingsordet var «synd», kvinnene ikke kunne ha glidlås foran på buksene fordi det gav mennene fantasier om å dra ned smekken, eller at djevelen selv var i trommene eller kortstokken. Jeg vokste opp til gamle trauste salmer og en gjeng fra Norsk Luthersk Misjonssamband.

Da jeg åpnet øynene for første gang i 78 så skulle det vise seg at jeg først skulle utvikle en barnetro slik så mange andre har opplevd. Jeg ble introdusert for barnebibelens idylliske bilder og historier, ble sunget aftenbønn for og gikk på søndagsskole med den obligatoriske flannellografen eller sangen «Hvor er billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmelen«. Det hele var trygt, godt og et lite miljø og lite visste jeg om «verdsligheten» utenfor denne boblen. Jeg hadde billett til himlen, no worries. Mamma og pappa lagde en fin ramme rundt de første leveårene og jeg synes fortsatt Gud var en fin skikkelse og en grei fyr å snakke med.

Etterhvert ble jeg tatt med på møter. Hver onsdag og søndag møttes folk fra Norsk Luthersk Misjonssamband hjemme hos noen i bygda. Jeg ble en kløpper til å sitte stille tross mine unge alder og ekstreme mark i rompa, fordi jeg visste at det kom noen kaker og husholdningssaft i min retning etterpå. Noen ganger ble ungene tatt til side og fikk litt mer barnevennlig input, det var gøy. Men de gangene store og små var sammen derimot,  husker jeg alltid var preget av gamle talere og fryktelig tørt og vanskelig stoff. Innimellom ble de voksne faktisk beveget, for det hente ikke rent sjelden at noen felte en tåre eller to. Jeg studerte dem, og skjønte ikke helt hvorfor de gråt. Da. Jeg innrømmer at jeg likte svært godt å høre om misjonsreiser og Afrika. Taler med håp og glede i seg. Men et ord skulle feste seg, prentes i meg og prege meg resten av livet, nemlig «synd«. Det var synd i alle retninger. Jeg var et syndig menneske. Fall om du syndige menneske. Idag skjønner jeg hvorfor de gråt der i halvmørket. De følte seg like sorte og syndige som jeg følte meg og var redd for fortapelsens brennende flammer. 

Jeg begynte etterhvert å utvikle et bilde av meg selv som et slemt og syndig barn. Enda så snill jeg egentlig var, jeg turde ikke gjøre noen galt, men likevel- følte jeg meg gjennomsyret av synd. Vær forsiktig lille øyne hva du ser. Vær forsiktig lille hånd hvor du tar. Jeg så på Gud som et skummelt vesen, en dommer som en dag kom til å dunke meg i huet med den store klubben sin fordi jeg jeg hadde gjort altfor mye dumt i livet. Han ser alt hva du gjør, bare pass deg! Dommens dag ble det talt om. Vi måtte be om tilgivelse så vi ikke slet på dommens dag. En fin tanke med tilgivelse, hadde den bare ikke blitt så overdimensjonert. Tenkte jeg en stygg tanke så visste jeg at Gud visste, og nervøsiteten for om jeg noensinne kom til å komme til paradis og få tilgivelse var stor. Så stor at jeg var redd for å sove.

01

Jeg kunne ikke gå på dans eller håndball på grunn av alt det kunne føre med seg. Medlemmene drev nok med mye syndig etter «stengetid» fikk jeg forståelse for. De sa aldri hva. Koret jeg gikk i hadde trommer og fullt band. Svært nytenkende vil jeg si på den tiden, men det skulle ikke gå de mest konservative kristenfolkene upåaktet hen. De troppet opp i lange demostasjonstog på konsertene våre for å demonstre mot den djevelige aktiviteten vår. Vi var syndige vi. Og vederstyggelige. Jeg kjente en indelig glede av å trosse dem og synge av full hals videre.

Jeg husker at en far i menigheten stadig slo barna når de ikke satt stille på møtet. Han tok med de fem barna ut i naborommet og slo dem med flathånd på bar rompe. Hadde en tabbet seg ut, ble straffen kollektiv, okke som. Jeg hørte hvert eneste slag, telte og håpet at de snart fikk slippe. Ble det tre, ble det ti? Klask, klask i jesu navn. Ingen sa noe etterpå, men alle hadde hørt og var fryktelig flaue vil jeg tro. Brydd. Ingen nevnte noengang at HAN var syndig. Og sang videre «Vår Gud han er så fast en borg».

Å skulle ha sex for første gang var et helvete. Dårlig samvittighet, anger og følelse av at jeg gjorde noe svært syndig holdt på å ta knekken på meg og ikke minst forholdet. Vi var begge like syndsbetynget. Å ha sex ble noe skittent og sort, i stedet for vakkert og fargerikt. Jeg hadde krenket Han i tanker, ord og gjerninger. Gang på gang. Jeg var ikke gift først.

En dag bestemte jeg meg. Jeg ville ta oppgjør med dette enorme fokuset jeg hele oppveksten blitt opplært til å ha på synd. Syndbegrepet som hadde ligget som et lokk over hele ungdommen min og blitt endel av den jeg trodde jeg var. Jeg begynte å stille spørsmålstegn. Jeg begynte å tenke i nye retninger. Kristendommen måtte da være med en det?  Jeg sa til Gud at hvis vi to skulle ha et forhold, så måtte det bli litt på mine premisser også. Jeg måtte få slippe å stadig skulle føle meg så ufattelig syndig. Jeg måtte jobbe aktivt med å få bort bilde av dommerklubben og knytneven, og erstatte den med en smilende Gud. Det slapp litt etter litt.

Mitt forhold til Gud er nesten 100% friskmeldt. Jeg har fortsatt en dyp følelse innimellom av at jeg ikke kommer til himmelen fordi jeg har syndet for mye uten å huske å be om tilgivelse engang. Jeg har vært samboer uten å angre på det og jeg er ikke imot homofili.  Men tross dette, har jeg merket en Gud som var med meg når jeg var lengst nede, forferdelig syk og jeg følte meg løftet opp av nærværet. Jeg følte meg som alt annet enn et syndig menneske. Jeg følte meg endelig bra nok. Jeg kunne være meg, og det var nok. Hver og en får feie for sin egen dør. Jeg har absolutt min moral inntakt, men jeg har løsrevet meg fra syndens klamme grep. Og husholdningssaft. Det er virkelig ikke godt!

Bilde: Bjørg Thorhallsdottir
Advertisements

Responses

  1. Wow! Godt du har funnet ut av dette selv, den oppveksten hørtes skummel ut! (sa hun som har opplevd omtrent det motsatte)

    Og du har helt rett – du ER bra nok! 🙂 Enig med deg ang. husholdningssaft også.

  2. Dette var godt skrevet, og føltes nesten litt uvirkelig, som fra en helt annen tid. Det er jo ikke så allverdens lenge siden. Det sitter nok i oss lenge det vi hører når vi er små. Var ikke i det miljøet, men likevel fikk vi jo høre det fra forskjellig hold, og det henger litt igjen..
    Klem til deg:)

  3. Veldig bra innlegg! Jeg måtte flire litt av denne: «…kvinnene ikke kunne ha glidlås foran på buksene fordi det gav mennene fantasier om å dra ned smekken…» hehe. Jeg jobbet sammen med ei som har hatt «samme» oppvekst som deg. Hun brukte veldig mange år på å komme fram til en levbar oppfatning av ordet synd og riste av seg all godt innøvd barnelærdom. Det virker veldig vanskelig å løsrive seg fra akkurat det. Jeg er glad du har kommet deg ut av det klamme grepet – og husholdningssafta. =o)

  4. «Jeg sa til Gud at hvis vi to skulle ha et forhold, så måtte det bli litt på mine premisser også»: Herlig!

    Jeg vokste også opp i et pietistisk miljø. Og ble mishandlet og misbrukt i Guds navn. Greier ikke tro lenger, men har sans for liberal kristendom.

    Religiøse skader og skadet religiøsitet hos barn er et ikke-tema i politikken.

  5. Flott skrevet. Bra du har kommet frem til en løsning du kan leve med.

  6. Det der hørtes ut som en lite hyggelig oppvekst, eller i det minste ungdomstid. Det er ikke sånn det skal være. Joda, man burde prøve å unngå å gjøre altfor mye galt, men det finnes grenser også. Vi er mennesker, og vi gjør feil. Sånn er det bare. Godt du fant ut av det til slutt.

  7. oj… Her kommer jeg innom igjen.. Ha ei god helg så lenge!! 🙂

  8. Hei Tornerose! Du skriver virkelig så bra! 🙂

    Ha en fin dag!

  9. Huff, det er så trist å leve med at alt skal være synd… Jeg har ikke hatt den samme opplevelsen selv, men hadde en gang en kjæreste som hadde så store kvaler etter at vi hadde hatt sex (med dyna av og lyset på i tillegg!!) at jeg fikk kjempevondt av ham. Han følte seg virkelig som en stor synder.

    Bra du har fått et avklart forhold til det synes jeg!

  10. Velkommen ut i frisk luft!
    Av alle absurde tanker i det systemet, er den at vi skal be noen andre enn mennesker om tilgivelse en av de rareste, selv innefor systemets logikk.

    Hilsen enda en ex-NLM’er.

  11. Du er bare herlig!!! Så utrolig bra skrevet, masse masse følelser og opplevelser som betyr så utrolig mye for deg. Dette preger deg på en stor måte vil jeg tro..

    Jeg siterer deg litt jeg: «Han er ikke lenger Han, bare han». 🙂

    Jeg er glad du har funnet ut av hvordan du ønsker å ha det, og hvis jeg ikke tar helt feil er du ganske tilfreds med det??!

    Tusen takk for en herlig leseropplevelse, du gir meg frysninger, gåsehud og tårer i øynene!!

    Stor klem fra meg 🙂

  12. Husholdningssaft har aldri vært godt, bare så det er sagt. Sånn ellers, så lurer jeg nesten på hvordan du har klart å bli så oppegående som du har blitt! Oppveksten former en på både den ene og andre måten, og vi har vel alle opplevd litt av hvert.
    Så utrolig bra at du har «stått i mot», og valgt selv. Dine egne valg.

  13. Hei igjen, prinsesse! 🙂

    Veldig bra skrevet og beskrevet. Tror ganske mange vil kjenne igjen noe fra eget liv – om ikke nødvendigvis fra NLM’ismen, men kanskje fra mye dårlig samvittighet. Skapt av andre. Skapt av forventninger. Skapt av det «rette». Og religion er kanskje blant de verre til å skape slike forhold…

    Synes det er fint at Gud har gått med på kravene dine. Klok fyr.. Synes det er fint at du ikke har fornektet og helt mistet hva du har trodd på. Klok jente.. Synes det er fint at du nå selv bestemmer hva som er rett og galt – for deg!! 🙂

    Lykke til videre og GOD HELG! 🙂

  14. Godt å innom deg en tur 🙂
    Du skriver så lett , godt og ekte. Jeg var heldigvis bare gjest på misjonshuset. Men naboene mine hadde det slik. Og det ble vanskelig å fred med seg selv og gud. (ble litt for mye kortspill og karsk hos oss) ble ikke skikkelig godtatt jeg.

    Godt å lese om sinnsro og en sunn tro.

  15. Dagens sterkeste 2. Du berører kanskje noen av de samme tingene som jeg skriver om i Reisen som forandret alt. Jeg ender opp med samme konklusjon som deg, men opplever samtidig det unødvendig tragiske i de prosessene som skaper opplevelsene av fordømmelse.

  16. Takk for alle kommentarene som betyr så mye for meg! spennende å høre om deres erfaringer og tanker om tema. Jeg har ikke kapasitet til å svare hver inngående denne gangen, men kanskje jeg får det en dag..

    igjen takk!

  17. Fantastisk godt skrevet Tornerose!

    Vi har nok gått litt samme vei. Min så litt annerledes ut, men mye er likt.

    Sant og si, tror jeg at Gud har masse humor, masse kjælighet, og har mer enn nok med å øse ut av dette, om ikke han skulle notere ned enhver lille synd vi måtte begå.

    Gleder meg til å se deg på fredag!!

    Klem

  18. hei tone:-) Skvatt litt når jeg så deg her inne, ikke så ofte kjente er innom;-) (Jeg endret forresten navnet mitt til tornerose, så jeg blir bittelitt mer anonym, just so u know)

    Du har nok helt rett, jeg tror han har mye humor, og jeg er sikker på han ler godt når han ser alt vi styrer med her nede. Er nok menneskene som har fokusert på synden gjennom tidene, ikke gud..

    Gleder meg også masse!!!
    klem


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: