Publisert av: tornerose | oktober 11, 2009

Er jeg for gammel til å forelske meg?

Søndagene mine blir ofte hviledager, mimredager, tenkedager. Kanskje litt dagen-derpå-dager med følelser som må veies og kjennes på. I dag gikk tankene tilbake til ungdomsårene (som jeg liker å tenke ikke er så lenge siden, men som stadig blir lenger og lenger siden). Jeg tok hvertfall fram den hvite boksen hvor jeg har spart på noen av de gamle kjærlighetsbrevene mine.  Jeg skal være ærlig, det har blitt noen slike brev, og jeg har spart på de søteste. Sannheten er at jeg nesten kjenner hvordan det var å være forelsket bare av å hente fram minnene og lese ordene som er nedtegnet på små brevpapir lånt av søstrene, alt for å gjøre det finest mulig for meg.  Noen lange brev, noen korte, men en ting viser dem alle: Vi var ikke gamle knottene før vi begynte å fortelle hverandre at vi elsket den andre, og det å sette ord på alle slags følelser var hverdagskost. Det var så enkelt, rett fram og selvsagt den gangen.

033

Men noe har skjedd på veien, vet bare ikke helt når det forandret seg. Jeg savner det. Jeg savner gule post-it-lapper med innhold som får hjertet til å stoppe.

Alt var så heftig før. Det var snakk om de store følelsene. Enda så ung jeg var. Det var aldri snakk om å lure på om man var forelsket eller ikke. Var man forelsket, så visste man det. Man sov ikke, man spiste ikke, man var fjern og fikk hjertebank av å tenke på den andre. Jeg tror at som 16-18 åring elsket jeg hele personen med kviser, mangler og dårlige egenskaper. Jeg elsket personen bak, og jeg så ikke alt som burde vært der. Og lange forelskelser gav meg alltid drahjelp i elskingen.

03

Nå finner jeg meg stadig funderende når jeg treffer folk jeg liker, er jeg forelsket? Og jeg finner i grunn ikke noe klart svar. Jeg liker dem, men… Jeg får ikke lenger stor drahjelp av doble hjerteslag eller kaldsvetting i hendene. Det blir til at jeg forsøker å elske dem uten å være ordentlig forelsket. Noe som synes å være en nærmest umulig oppgave. Fornuften tar stadig styringen over følelsene og påpeker mangler, forskjeller og ting som kan gå feil i et eventuelt forhold fremfor å gi meg skylappene jeg hadde i ungdommen. Deilige skylapper som gjorde at jeg bare så det flotte med personen, bare så ting som fikk meg til å sveve av lykke.

Jeg lurer på, har jeg blitt for gammel til å kunne forelske meg? Er jeg så glad i å ha kontrollen over eget liv at jeg ikke takler å gjøre meg sårbar, slippe opp og slippe inn? Vil forelskelser rett og slett bli mildere jo eldre og satt en blir? Eller klarer jeg bare ikke gi meg hen til den følelsesmessige berg og dalbanen fordi jeg er redd for å ikke bli elsket igjen? Fordi DET er altfor vondt å takle?

Jeg tror jeg vet svaret. De ligger nok gjemt i spørsmålene over. Jeg er håpefull, men redd. Jeg er åpen, men reservert. Livet har gitt meg noen erfaringer som har satt spor. Ikke bare gode spor. Livet har lært meg at:

Man blir oftest forelsket i dem man ikke kan få.

Man vil gjerne ikke ha dem man kan få.

Man kan miste dem man er forelsket i, hardt og brutalt, når som helst og hvor som helst.

I kjærlighet og krig er alt lov og det finnes ingen garantier, ingen avtaler bindende nok til å gjøre en skikkelig trygg.

07

Jeg er redd jeg bare kommer til å elske noen middelmådig i fremtiden, og ikke like mye som de jeg har elsket i mitt tidligere liv. Jeg er redd jeg kan komme til å ta en person fordi jeg trengte noen, ikke ville være alene lenger, fordi tiden og alderen fløy fra meg. Kanskje fordi jeg trengte noen som kunne bli far til mine barn. Jeg er redd for at “når man minst venter det” er nok en klisje som har lite eller ingenting å gjøre med virkeligheten.

Men jeg håper jeg tar feil. Jeg sitter fortsatt barnslig, naiv, filmklisjeaktig og tror på at mannen i mitt liv dumper ned og tar pusten fra meg. At jeg skal få denne evnen til å forelske meg hodestups tilbake og at jeg blir totalt overbevist når jeg ser på denne personen, at det er han jeg vil ha. Jeg håper jeg  ikke kommer til å ta til takke med noe dårligere..

 

Bilder lånt fra www.bjorg.info

Advertisements

Responses

  1. Utrolig søtt innlegg!

    Jeg tror på at man kan forelske seg i vår alder også. Helt hodestups faktisk.
    Og det passer seg ikke bestandig, det har jeg merket. Antagelig derfor jeg er nylig singel nå, og egentlig altfor lykkelig til å skulle være nylig singel. Men nok om det.

    Jeg tror du en dag du minst aner det blir å kjenne hjertebank av en annen verden, fnise og ikke klare å sove på natta. Bare vær åpen for det og ikke tenk at det ikke skje!

  2. Først, han detter ikke ned fra himmelen!! Beklager så mye, MEN han kan være akkurat der hvor du minst venter å møte han. (og da du kan si med sikkerhet at du håpet du ikke skulle treffe noen kjente.. )

    Og ja, jeg tror man blir redd for å åpne seg når man har blitt skuffet noen ganger. Sånn er livet, man får ikke gjort noe med sine instinkter, men det er å lære seg å leve med de som er risikoen. Våg å bryte ditt eget mønster, våg å satse.. Den som intet våger, intet vinner (eller noe sånnt..)

    Og så et lite tips: Hypnose!!! Jeg kan garantere deg at det fungerer. Ja, det er tungt i den forstand at man må gå gjennom gamle ting, stole nok på hypnoseterapauten, som det så fint heter, til å fortelle hvordan det faktisk er og ikke bare hvordan det høres best ut.. Du vil få ting på avstand, og følelsene rundt opplevelser du har hatt vil bli svakere, noen borte…

    Det er en god investering, som jeg trygt kan anbefale!! (og ja, jeg snakker av erfaring!!)

    Jeg har en fantastisk dame som har hjulpet meg masse, setter deg gjerne i kontakt om du vil??

    Og sist; jeg synes du er en tøffing!!! Du skriver dønn igjennom ærlig, vakkert og utrolig godt. Jeg gleder meg over at livet er på G og at det er litt bedre med deg 🙂

    Stor klem ❤

  3. Uff a meg så velkjente tanker, da. Jeg må vel innrømme at jeg ikke kan huske sist jeg hadde sommerfugler i magen. Kanskje er jeg blitt for gammal for sommerfugler? Eller kanskje, som du skriver, er jeg blitt for «brent»?
    Uansett så er du ikke alene om disse funderingene. Trøsten er å finne i at langt modnere mennesker enn du og meg har klart å bli sommerfuglkriblendeoverlykkeligbarnslig forelsket 😉
    Kanskje det er noe i at når en minst venter det…?

  4. Kjempebra innlegg. Må si jeg kjenner meg igjen. Kan ikke husker sist jeg hadde sommerfugler i magen.

    Men jeg tror ikke det betyr at vi bare kan elske middlemodig, jeg tror det betyr at i voksen alder skal det mye mer til før man blir skikkelig forelsket.
    Tidligere skulle det jo så lite til, og det var så intenst, men ofte også kortvarig.
    Nå faller jeg skikkelig om jeg først faller, og det varer mye lengre, og er like intenst, men det er desverre ikke så ofte det skjer. Både fordi jeg har høyere krav, og fordi man må åpne seg for det å tillate seg å falle.

    Forhåpentligvis skjer det om ikke så lang tid igjen både for meg og deg:)

  5. Tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette. En stiller vel litt strengere krav og tenker litt mer, for mye? når en blir eldre og fornuften styrer mer, eller en vil at fornuften skal styre mer.. 🙂 Det er ikke bare lett å slippe taket og tørre sikkert nei.. Håper du får oppleve den helt store forelskelsen og kjærligheten, og tror også på at det ikke er å stresse etter, den kommer nok 🙂

  6. Joda, han dukker opp (når du minst venter det…), og når det skjer så bare vet du at det er riktig. I mellomtiden gjør du – akkurat som jeg gjorde en lang stund – det eneste som virker fornuftig å gjøre. Du leter. Og prøver. Tester litt her og litt der, og tror at kanskjekanskje.
    Erfaringen har (dessverre?) lært meg å ikke elske mer enn jeg orker å tape. Tror jeg. Jeg satser på at det ikke blir flere tap.

    Og tillegger…trenger man virkelig den store hjerteklaprende forelskelsen for å vite at man har funnet kjærlighet? Jeg tror ikke det. Men visst var det deilig-ufornuftig-vondt-godt-herlig så lenge det varte 🙂

  7. Min bestefar forelsket seg hodestups i en alder av 75, skilte seg fra sin kone gjennom maaaaange år og har nå giftet seg på nytt med ei som er på min mors alder. Såh, du ser vel det går an? I hvert fall er du way too young til å gi opp allerede! Drømmeprinsen kommer når du ikke leter, det er min erfaring.

  8. Du, jeg tror du skal lytte til bjørnen. Den teddy’n, vet du.. Den uten ører. Eller, det vet vi jo ikke…

    Men bjørnen har talt – og kloke bjørner skal man høre på! :-¨)

    Klart du blir det!!!!! 😀 Bare vent.. 😉

  9. Sissel: Litt godt å høre det fra en jevnaldrende, at det fortsatt er håp… har fått inntrykk av at det både har vært ups and downs borte hos deg i det siste, men håper alt går bra til slutt!! Om jeg klarer å få mer enn «litt» forelskelse vet jeg ikke… er ikke sikkert «litt» forelskelse er så dumt, så lenge alt annet stemmer? Jeg mener, innvandrere gifter seg av fornuft og får det til, så bør jo gå.. 😉 Anyway, stresser ikke hvertfall, og koser meg med at jeg er bedre først og fremst. så kan jeg bare glede meg til den dagen det skjer enda mer spennende ting enn idag 😉

    Camilia: Blir så glad over dine sprudlende og glade meldinger bestandig!! Takk! Du har helt rett, de detter ikke ned av seg selv de mennene, man må nok gjøre en innsats selv også. Og jammen så er det kanskje ikke dumt med hypnose.. Tenk om det kunne tatt bort sårheten og redslen for å bli skuffet, det hadde vært noe. MEN- du må gjerne hypnotisere guttene også.. de trenger å bli kvitt «ikke-klar-for-forhold-ansgsten».. Kanskje jeg skal spandere et slikt kurs på en? Jeg skal virkelig tenke på det Camilla. Takk for at du synes jeg er en tøffing! Det er en egenskap jeg kan like, hehe 😉 Bedre det enn pudding liksom..

    Ståle: Først; så utrlig koselig å se deg!! Jeg må få et bedre system på blogger som ikke WP, er det noe sted jeg kan samle alle sammen? For d er så mange jeg vil lese, som jeg ikke husker å lese..
    Veit du hva jeg fikk lyst til? Jeg fikk lyst til at vi i løpet av neste år skal bli sommerfuglkriblendeoverlykkeligbarnslig forelsket begge to!!! Etter jeg har skrevet innlegget har jeg mer elle rmindre konkludert med at vi ikke er for gamle. Det handler mer om å være på rett sted til rett tid.. Jeg håper, jeg håper, jeg håper for begge oss! 🙂

  10. Så nydelig post, Tornerose!

    Svaret er: nei.
    Man blir ikke for gammel.

    Jeg møtte min kjære over en øl en kveld da jeg var 38, og da hadde jeg gitt opp. Men, så bare tilta jeg fullstendig, og det var nøyaktig som da jeg var 17.

    Som noen sa opp her: de dukker opp når du minst venter det.

  11. Man er da aldri for gammel til å forelske seg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: