Den pålagte og ikke selvforskyldte arven

Inne hos Anathema fant jeg et langt innlegg om «når det dysfunksjonelle er normalen«. Ikke bare kjentes det ut som noen skrev om mitt liv, men hun berørte også mange temaer som jeg ubevisst og bevisst toucher innom gjennom følelser og tanker i hverdagen. Jeg har selv skrevet om skammen med å vokse opp i en dysfunksjonell familie for en stund siden. Men jeg skrev ikke noe om dette med å overføre denne «arven» til egne barn. Med «arven» så mener jeg de skadene man har pådratt seg helt uten å ville det selv pga den bakgrunnen man har. Det kan være dårlig selvtillit, evnen til å kunne åpne seg og stole på andre, evnen til å takle konflikter,  ja, for ikke å snakke om alt som innebærer det å ha et normalt familieliv. For når det unormale er normen, hvordan skal man da vite hva som er normalt i et familieliv?

Kanskje har jeg tatt noen gode steg i å stoppe spiralen, arven eller «forbannelsen» jeg er født inn i slik at ikke barna mine skal draes med ned i dragsuget. Jeg har alltid elsket å være med barn, være noe for barn, og for alt jeg vet så er det fordi jeg som barn aldri ble vist gjennom handling at jeg var elsket selv. Jeg har alltid følt en kriblende glad tilfredstillelse ved å snakke med dem, leke. De har likt meg, og jeg dem, vi har liksom bare forstått hverandre vi. Kanskje fordi jeg tidlig bestemte meg for ikke å bli som mamma, jeg ville ikke hyle og skrike, psyke ned eller slå. Jeg ville la barn få være barn og møte dem på deres nivå. Jeg fikk ett ekstra øye for dem som slet ekstra. Det sies at jeg har en spesiell tone med barn, og en egen evne til å kommunisere med dem. Har visst alltid vært sånn. Jeg har vært favoritttante hjemme og i barnehagesammenheng. Det har vært så indelig godt å gjøre godt mot barna, være en betydningsfull omsorgsgiver, når jeg selv vokste opp i et hjem med omsorgssvikt.

Så kanskje har jeg allerede lagt ned en grunnsten i forhold til å endre fortiden. Jeg er bevisst på hva jeg ikke skal gjøre, hva jeg nekter skal skje med egne barn. Aldri, aldri om de skal oppleve det samme.   

Når det kommer til evne til å være i relasjoner, så er jeg nok fortsatt litt «skadet». Jeg tar meg i det å ikke alltid tro på folk når de sier de er glad i meg. Og fordi jeg ikke alltid tror på det, så trenger jeg oftere å få en påminnelse om at den andre er glad i meg. Jeg tar meg i det å ikke tørre å nærme meg folk fordi jeg er redd for å bli forlatt eller dårlig behandlet slik som jeg har blitt så mye før. Jeg får høy puls og blir småkvalm når en konflikt topper seg. Og å konfrontere den andre er veldig vanskelig. Jeg får mest lyst til å rømme, bort, vekk. Det føles ikke godt å ønske det når jeg vet at mamma selv brukte den strategien når det var kjipt, å rømme eller stikke av i sinne.

Når man har vokst opp med unormaliteter rundt seg daglig tror jeg det er en umulighet og ha ett hundreprosent friskmeldt selvbilde eller selvtillit. Mange av «oss» vil nok slite med å aldri føle oss bra nok, eller at selv om man kan se bra ut på utsiden så vil man tvile på om man er god nok på innsiden.

Jeg gruer meg på en måte til å skulle inn i en tett relasjon igjen. Det er så mye som må forklares, skjønnes av andre part og jeg blir redd for å virke vanskelig, for komplisert. Vanskelig pga noe ikke selvforskyldt. Jeg skammer meg fortsatt over å si at min familie var unormal, og er redd folk skal dømme meg på grunn av det.  

Jeg er klar over at for meg var det normalt at noen stadig påpekte negative ting og plukket på en. Det meste var ikke bra nok. Jeg er redd for å falle i samme fellen å gjøre det samme mot min kjæreste enda så destruktivt og ødeleggende det er. Men det var det normale. Men jeg sier til meg selv, jeg er bevisst på disse tingene, da må det vel gå bra? Det går bra da sant?  

Tiden vil vise hva fremtiden vil bringe og hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vet at selv med uforskyldt ballast så er det ingen unnskylding å gå i samme fellen selv ( dog lettere for oss enn andre).  Men vi har alle mulighet for å snu tilværelsen, la fortid være fortid og komme oss videre. Vi har alle ansvar for våre handlinger selv om vi har en skade fra levd liv. Men jeg tror vi som er vokst opp dysfunksjonelt må jobbe mye mye mer for å  oppnå samme trygghet på omgivelsene og oss selv enn «normale». Vi må jobbe mye mer i et forhold eller i en tett relasjon enn normale. Vi bruker kanskje lenger tid på å komme over sorger og skuffelser enn vanlig folk. Vi må si til oss selv en million ganger at vi er bra nok, i motsetning til friske som sier det 100 000. Kanskje gråter vi litt mer enn andre. Vi har ikke fått spesielt mye gratis i livet og ble ikke født på en heldig stjerne. Det kan man være sint for, men det vil ikke nytte å gå slik i lengden, ei heller være evig lei seg. Man har til syvende og sist ikke noe annet valg enn å brette opp armene og jobbe, jobbe, jobbe.

Jeg takker for at venninnene mine oppimellom har gitt meg innblikk i hva som er normalt og ikke. Det har vært vondt å se hvor ute å kjøre vår familie har vært, å sammeligne og se andre heldige leve tilsynelatende enkle liv. Men også godt å se at det finnes gode forbilder der ute. Det er en fin motvekt til min absurde fortid. Og det største håpet av dem alle er at jeg skal kunne ha et normalt eller tilnærmet familieliv selv en dag.  

Reklame