Publisert av: tornerose | november 11, 2009

Den pålagte og ikke selvforskyldte arven

Inne hos Anathema fant jeg et langt innlegg om «når det dysfunksjonelle er normalen«. Ikke bare kjentes det ut som noen skrev om mitt liv, men hun berørte også mange temaer som jeg ubevisst og bevisst toucher innom gjennom følelser og tanker i hverdagen. Jeg har selv skrevet om skammen med å vokse opp i en dysfunksjonell familie for en stund siden. Men jeg skrev ikke noe om dette med å overføre denne «arven» til egne barn. Med «arven» så mener jeg de skadene man har pådratt seg helt uten å ville det selv pga den bakgrunnen man har. Det kan være dårlig selvtillit, evnen til å kunne åpne seg og stole på andre, evnen til å takle konflikter,  ja, for ikke å snakke om alt som innebærer det å ha et normalt familieliv. For når det unormale er normen, hvordan skal man da vite hva som er normalt i et familieliv?

Kanskje har jeg tatt noen gode steg i å stoppe spiralen, arven eller «forbannelsen» jeg er født inn i slik at ikke barna mine skal draes med ned i dragsuget. Jeg har alltid elsket å være med barn, være noe for barn, og for alt jeg vet så er det fordi jeg som barn aldri ble vist gjennom handling at jeg var elsket selv. Jeg har alltid følt en kriblende glad tilfredstillelse ved å snakke med dem, leke. De har likt meg, og jeg dem, vi har liksom bare forstått hverandre vi. Kanskje fordi jeg tidlig bestemte meg for ikke å bli som mamma, jeg ville ikke hyle og skrike, psyke ned eller slå. Jeg ville la barn få være barn og møte dem på deres nivå. Jeg fikk ett ekstra øye for dem som slet ekstra. Det sies at jeg har en spesiell tone med barn, og en egen evne til å kommunisere med dem. Har visst alltid vært sånn. Jeg har vært favoritttante hjemme og i barnehagesammenheng. Det har vært så indelig godt å gjøre godt mot barna, være en betydningsfull omsorgsgiver, når jeg selv vokste opp i et hjem med omsorgssvikt.

Så kanskje har jeg allerede lagt ned en grunnsten i forhold til å endre fortiden. Jeg er bevisst på hva jeg ikke skal gjøre, hva jeg nekter skal skje med egne barn. Aldri, aldri om de skal oppleve det samme.   

Når det kommer til evne til å være i relasjoner, så er jeg nok fortsatt litt «skadet». Jeg tar meg i det å ikke alltid tro på folk når de sier de er glad i meg. Og fordi jeg ikke alltid tror på det, så trenger jeg oftere å få en påminnelse om at den andre er glad i meg. Jeg tar meg i det å ikke tørre å nærme meg folk fordi jeg er redd for å bli forlatt eller dårlig behandlet slik som jeg har blitt så mye før. Jeg får høy puls og blir småkvalm når en konflikt topper seg. Og å konfrontere den andre er veldig vanskelig. Jeg får mest lyst til å rømme, bort, vekk. Det føles ikke godt å ønske det når jeg vet at mamma selv brukte den strategien når det var kjipt, å rømme eller stikke av i sinne.

Når man har vokst opp med unormaliteter rundt seg daglig tror jeg det er en umulighet og ha ett hundreprosent friskmeldt selvbilde eller selvtillit. Mange av «oss» vil nok slite med å aldri føle oss bra nok, eller at selv om man kan se bra ut på utsiden så vil man tvile på om man er god nok på innsiden.

Jeg gruer meg på en måte til å skulle inn i en tett relasjon igjen. Det er så mye som må forklares, skjønnes av andre part og jeg blir redd for å virke vanskelig, for komplisert. Vanskelig pga noe ikke selvforskyldt. Jeg skammer meg fortsatt over å si at min familie var unormal, og er redd folk skal dømme meg på grunn av det.  

Jeg er klar over at for meg var det normalt at noen stadig påpekte negative ting og plukket på en. Det meste var ikke bra nok. Jeg er redd for å falle i samme fellen å gjøre det samme mot min kjæreste enda så destruktivt og ødeleggende det er. Men det var det normale. Men jeg sier til meg selv, jeg er bevisst på disse tingene, da må det vel gå bra? Det går bra da sant?  

Tiden vil vise hva fremtiden vil bringe og hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vet at selv med uforskyldt ballast så er det ingen unnskylding å gå i samme fellen selv ( dog lettere for oss enn andre).  Men vi har alle mulighet for å snu tilværelsen, la fortid være fortid og komme oss videre. Vi har alle ansvar for våre handlinger selv om vi har en skade fra levd liv. Men jeg tror vi som er vokst opp dysfunksjonelt må jobbe mye mye mer for å  oppnå samme trygghet på omgivelsene og oss selv enn «normale». Vi må jobbe mye mer i et forhold eller i en tett relasjon enn normale. Vi bruker kanskje lenger tid på å komme over sorger og skuffelser enn vanlig folk. Vi må si til oss selv en million ganger at vi er bra nok, i motsetning til friske som sier det 100 000. Kanskje gråter vi litt mer enn andre. Vi har ikke fått spesielt mye gratis i livet og ble ikke født på en heldig stjerne. Det kan man være sint for, men det vil ikke nytte å gå slik i lengden, ei heller være evig lei seg. Man har til syvende og sist ikke noe annet valg enn å brette opp armene og jobbe, jobbe, jobbe.

Jeg takker for at venninnene mine oppimellom har gitt meg innblikk i hva som er normalt og ikke. Det har vært vondt å se hvor ute å kjøre vår familie har vært, å sammeligne og se andre heldige leve tilsynelatende enkle liv. Men også godt å se at det finnes gode forbilder der ute. Det er en fin motvekt til min absurde fortid. Og det største håpet av dem alle er at jeg skal kunne ha et normalt eller tilnærmet familieliv selv en dag.  

72968765

Advertisements

Responses

  1. Jeg har tro på deg, jeg, TanteRose.. 🙂

    Dette kommer du til å klare!! 🙂

    • Jeg har egentlig troen selv, det er deilig. Selv om jeg av og til lurer på hvor gode forutsetninger jeg egentlig har. Jeg har troen på Ulme også, på at han skal klare det han skal klare 😉

  2. Du har aldri aldri mistet troen på meg du Ulme, og det varmer:-) !!

    Klem

  3. Jeg tror dette er første gangen jeg gråter av ett av dine innlegg, men det gjør jeg altså.. Tårer har vært gjemt i øynene, men aldri som nå..

    Det er så sterkt, så tøft og så ekte!! Jeg er så glad for at du deler diner erfaringer og tanker, at jeg ikke vet hvordan jeg skal si det for at du skal forstå..

    Jeg fikk det forklart her en dag, og har siden merket meg det: «Fortidens eneste sjarme er at den er nettopp det, fortid» Man får ikke gjort noe med den, men framtiden, den kan man gjøre noe med, utifra hvordan man takler og hanskes med fortiden. Det som skjer, det skjer av en grunn, og det er en spesiell grunn til at det skjer akkurat med deg. (kanskje din oppgave er å hjelpe barn i vanskelige situasjoner?)

    Og det med nære relasjoner, det faller naturlig når det er riktig! Husk at en som ikke er villig til å akseptere deg og alle dine sider, er en person som ikke er er verdig deg!!! <3¨

    Jeg har veldig tro på at man lærer av sine egne feil i form av hvordan man selv er blitt behandlet, akkurat som du. Jeg vet kanskje ikke hvordan jeg vil ha det, heller hvordan jeg IKKE vil ha det. 🙂

    Jeg vil ikke bli som mamma og pappa, så eneste jeg vet mht til studier er at jeg IKKE skal gå på BI og bo på Langhus som ung 😛

    Anyway, jeg er glad i deg, og akspterer deg for akkurat den du er!! (jeg håper du vet det?)

    Stooor god bamseklem fra meg til deg ❤

  4. […] This post was mentioned on Twitter by Sonitus.org, Marianne. Marianne said: har blogget litt alvorlig: http://bit.ly/1nnHB9 […]

  5. Nok et flott innlegg, Snuppa. Det er akkurat som om fargene som beskriver deg blir litt sterkere og dypere liksom. For 13 år siden var de litt sånn barnslig i pastell, så ble de etterhvert mørkere og mørkere, og nå er de på en måte de samme fargene, men dypere og sterkere. Mørkere, ja, men mørkere på en god måte, liksom.

    Jeg tror at alle dine erfaringer vil gjøre deg til en fantastisk mamma når den dagen kommer. Du kommer til å hyle og skrike til barna dine, men du kommer å gjøre det i en kontekst som gjør at de ikke tar skade av det. Alle mammaer når grensen der man ikke lenger klarer å være overbærende, tålmodig og betingelsesløst kjærlig lenger. Men så lenge dette er situasjoner som oppstår unntaksvis er det ikke farlig. Det viser bare barna at det å være menneske har mange sider, og at vi ikke er overmennesker. Vi er mammaer som går igjennom ild for dem om det trengs, men som av og til lar seg selv ta fyr også.

    Svaret på spørsmålet ditt om det kommer til å gå bra, fordi du er bevisst på dette, er et klart og rungende JA! Hvis du lukker opp vinduet kan du høre det helt her fra sofakroken i Stavanger!

    Ha en flott uke vennen!!!

    Stor søndagsklem

    • Du er så klok og jeg er så glad i deg! Jeg lar kommentaren din stå slik uten å kommentere, fordi den sier så masse. Takk!! Jeg er glad du har troen på meg..
      Stor klem herfra


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: