En bit av livet mitt

I ukesvis har stuebordet mitt sett slik ut. Det har vært stoff og utstyr i alle rom, det har blitt klippet, strøket, sydd, malt og scrappa og bare jeg har visst hvor ting har vært i kaoset. Jeg har levd i min lille bule uten spesielt mye kontakt med omverdnen. Jeg har hatt tusen ideer, noen har blitt satt ut i live, andre har det blitt med ideen foreløpig.  Sykdommen gjør at det blir lengre pauser mellom slagene, men på gode dager har maskina gått varm i tredje gir her. Jeg har sydd veldig mye kult i vintagestil, med herlige blonder mot røff lin, og det meste med flotte strykemerker. Jeg har startet en ny blogg hvor produktene er foreviget, og kan bestilles. (Faste lesere kan godt få den navngitte bloggen om dere vil).

Jeg har lekt meg med blonder og herlige stoffer. Puter, sminkepunger, julehjerter, julestrømper, pynt og stæsj. Skal du ha slike stoffer billig så er det bare å ta seg en tur på Grønland. Selv om ikke akkurat alle disse butikkene er så fancy og heller lukter av møllkuler, så kan man hvertfall få gjort noen varp til feks 20 kr metern.

Arbeidsplassen min rotete og fæl, men likevel en god plass. En mestringsplass, en øvingsplass, for jeg har jammen mye å lære. En plass for meg og kaffekoppen. Og nåler som knekkes og knekkes.

Slike puter har jeg lagd endel av blant annet. Jeg har vært så heldig å få ha puter og andre produkter i en bakgårdsbutikk hos ei venninne. Jeg har vel ikke ord for hvor deilig det er å orke og bruke evnene sine igjen. Eller bare føle at man har prestert noe, utrettet noe i løpet av en dag. I høst har jeg innimellom hatt sømmen å vise til. Jeg har noe å si til dem som ringer. Dette har jeg klart, dette har jeg prestert. Og det føles så godt.

Jeg er nok ikke så altfor glad i rødt i store doser. Ja, jeg vet at jul er rødt, men for meg så handler det om mye mer enn nisser og en haug med røde ting.  Jeg faller stadig tilbake til glitrende gull og sølv, og hvitt i kontrast til det røde. For å balansere, for man vil jo ikke få overdose. Jeg tror at jeg får mer og mer behov for å ha vakre ting å hvile øynene på, og er blitt selektiv i hva slags pynt som kommer inn i huset. Det er ganske koselig å tenke på at det henger slike julestrømper i endel hjem som jeg har sydd.  

Svak for vintage ja. Og om jeg skal si det selv, har jeg blitt god på glidlåser. Men ikke uten hodebry og klamme fingre.

Oppi all produksjon så har jeg begynt å hekle oldemorsruter. Jeg fikk inspirasjonen fra en venninne og av å lese i boken » Hekling- gammel teknikk i ny design». Synes fargekombinasjonen ble lekker, men om jeg klarer så  mange som til teppe gjenstår å se. Foreløpig har det blitt med to stykk…For før dette teppet kan gjøres ferdig må jeg gjøre klart babyteppet jeg hekler til mitt nye tantebarn i januar.

Og innimellom slagene har jeg forelsket meg i serien Dr Quinn. Om to så ufattelig ulike personer som likevel elsker hverandre så høyt, dog ikke uten å ha endel uenigheter på veien. Om å våge å håpe på det umulige og våge å stå opp for de svake. Om en kvinnelig lege på attenhundretallet som går på tvers av alt som blir sett på som normalt på den tiden. Er det rart jeg elsker denne serien. Jeg har kommet til sesong 3, og grini og ledd. Og det er en fullstendig jenteserie. Det gjør meg heller ikke noe at en av hovedpersonene er en herlig skapning du helst vil drømme om om natta, og som har skjeggstubber. Dere vet jo hvor skjeleven jeg blir av skjeggstubber.

Her er litt av produktene jeg solgte i helgen. Jeg hadde endel ting på en bod utenfor butikken, i tillegg til ting jeg hadde inne.

Jeg har aldri før glemt å ordne med adventstaken første søndag i advent, men iår har jeg bortprioritert hjem og meg selv og alt har blitt forsinket. Jeg hadde riktignok den beste feiringen av første søndag i advent på lenge i helgen, jeg feiret den i et hjem med mye kjærlighet og lys. At det i tillegg begynte å snø gjorde sitt til at jeg fikk en kriblende følelse i magen.

Vel hjemme, en dag forsinket har jeg knabbet en grønn grein av naboen og funnet fram adventspynten. Ikke så lett å se, men er elementer av lilla i pynten, ellers det som falt meg inn der og da. Litt sølvkuler, kanelstenger, vintagebilder og hvite lys. Så får de andre lysestakene mine får lilla.

Så tenner jeg det første lyset ikveld. Og i bilen hjem så hørte en julesang hvor teksten var; «der hvor lyset er, der er det jul». Så da kan vi vel offesielt si at jula har kommet til bula mi også. Og freden, roen, og hvilen skal senke seg over meg. Og symaskina er glad til, for all hvilen den kan få-

Men mest av alt er jeg så «langt ned i magen»- glad. Så glad for menneskene jeg er glad i og så glad for at det kommer nok en jul som sprer lys og varme, og mange fine øyeblikk som kan deles, på tross at man er syk, singel eller har en har tanker om julefeiringer som ikke var så bra. Julen er uansett tiden for å senke pulsen, nyte lukten, og kanskje være litt ekstra raus og romslig. Kanskje er det også en tid hvor håpet fylles på ny. Og jeg gleder meg barnslig mye!

Reklame