Publisert av: tornerose | desember 11, 2009

Enveiskommunikasjon på høyt nivå

Telefonen ringer… Jeg dropper å ta den først. Den ringer igjen, og klirrer gjennomtrengelig i skallen. Ok, jeg tenker jeg  ikke har noe valg og tar den, ellers vil ringingen fortsette uttover kvelden.

Tornerose: Hei mamma! Jeg kan ikke snakke så lenge nå for jeg har så skallebank og ligger og slumrer i sengen.
Mamma: Jeg er også i dårlig form og vondt i huet jeg og. Har ligget på soffan lang tid jeg nå, og er såååå gåen.  Ja, jeg har gjort altfor mye, og blir nok liggende i morgen. Jeg klarer nesten ikke reise meg for ryggen har gått helt i vranglås. Måtte til fysioterapi tre ganger denne uken, og da jeg skulle reise meg opp den ene gangen så skjedde det at.. bla, bla… osv

Tornerose: “mhm”, «jaha» og «uff det hørtes ikke noe godt ut» der jeg får slippet til.

Tornerose: Jeg hadde så koselig i går jeg! (med ny entusiasme)
Mamma før jeg rekker å fortsette: Å, jeg også hadde det koselig i går. Jeg var på julekonsert i kirken i bygda, og traff Knut, Anne og Lisbeth. Og vet du hvem som var i koret? Det var Alice som du kjenner vettu. Hun sang solo. De var jammen flinke nå, ja mye bedre enn de var før og de sang noen nyyyyyydelige julesanger. Jeg tror det er fordi de har en så flink dirigent. Ja, hun har gått i jentekoret som du gikk i. Du kjenner jo mamman, ordentlige folk altså. Ikke rart de er flinke, hun kommer fra en svært musikalsk familie bla, bla, bla ..

Tornerose: «Mhm», «jaha» og «så koselig det hørtes ut» de plassene jeg slipper til.
Tornerose: Jeg lurer på om jeg skal bake havrekjeks en av dagene jeg.
Mamma: Det skal jeg også. Jeg har en oppskrift her som jeg lurer på om jeg skal bruke. Ja, også skal jeg jo bake kransekake og rosinkakene mine. Men lurer kanskje på om jeg ikke skal det i morgen. Får se altså. Kanskje jeg skal vaske? Eller kjøpe julegaver? Jeg har så mye å gjøre, så vet ikke hvor jeg skal begynne nesten. Jeg er redd jeg aldri rekker det bla, bla, bla til jul…
Tornerose:  “mhm”, men man MÅ vel ikke ha alle kakeslagene?

Mamma: Jo, det MÅ man. Fordi hvis jeg ikke har de og de kakeslagene så vil ikke Nils og Martin få kakene de liker. Dessuten er det mye sunnere med kransekake enn hvitt mel, derfor kan jeg ikke bake de andre kakene bare. Også må jeg bake så ikke moren min synes jeg er en dårlig husmor. Ja, du vet åssen hun alltid sjekker vinduskarmene for støv.. bla bla bla

Tornerose: «mhm»


Tornerose: Jeg må seriøst legge på jeg hvis det skal bli middag her i dag, og ikke huet skal være brukt opp på prat.
Mamma: Ja, jeg skal lage middag nå jeg også. Jeg lagde så stor middag i går og skal ha restene i dag. Ja vettu, lagde noe skikkelig godt. Du vet den kyllinggryten som jeg lagde en gang da tante Silje var på besøk? Jeg lagde den, men byttet ut kyllingen med kjøtt bla, bla, bla..
Tornerose: Mamma, jeg mener det, jeg må nesten legge på jeg.
Mamma: Du er rar, du forteller jo ikke noe om deg?

________________
Jeg tenker i mitt stille sinn at lot du meg virkelig få en sjans? Du er så flink til å avspise meg mamma, du skravler så det er umulig å slippe til. Og har jeg vondt en plass har du vondt samme plassene, men bare enda vondere og enda flere steder også.  Skal jeg gjøre noe, så skal du gjøre det samme, bare med enda større glede og med lange utgreiinger og forklaringer. Har jeg hatt det fint, så har du hatt det enda finere. Som om det er en konkurranse å ha det best eller verst. Dine ting er alltid viktigere. Du svarer alltid med: Ja, det har jeg også, og fortsetter samtalen uten at den andre får fortsette.

________________

Kan du ikke for en gangs skyld legge bort ditt eget og  kan jeg ikke for en gangs skyld være like viktig som deg?

Advertisements

Responses

  1. ❤ Ord er ikke eksisterende!! Håper det går fint med deg!! ❤

    • Hehe, bra kommentar. Jeg også mista ordene idag i tlf. Og ellers ganske ofte. Blir steike god på jatting etterhvert da, så noe positivt er det i dette 😉

  2. Åh gud bedre så irriterende….. 😦

    • Ja, definitivt.. Det verste er at jeg har flere nære familiemedlemmer som er slik, pluss en god venn. Jeg anser meg selv som ganske så pratsom, men i disse settingene blir jeg jammen ganske taus. Men hva gjør man? jeg er jo en ærlig type, så kanskje man kan si fra? Men det vil nok trolig ikke bli tatt imot med pos ånd…

  3. Uff….håper du har det bra.

    • Joda, går fint, men jeg må innrømme at jeg blir litt matt og motløs av det. Men har jo vært vant til det i 31 år snart, så noen ting blir neppe forandret 😉

  4. Jeg har en venninne som er sånn. En gang var jeg på besøk hos henne en hel kveld, og når jeg dro hjem kom jeg på at hun ikke en eneste gang hadde latt meg få si noe som helst om meg og mitt. Men greit nok, hennes liv er sikkert mye viktigere. I hennes hode.
    Seriøst, jeg tror noen bare ikke har antennene helt riktig fastskrudd…

    • uff, kan ikke annet si enn at det er rimelig tragikomisk. At de ikke merker det selv liksom. Jeg mener, de gangene jeg har snakka masse om meg selv, så føler jeg meg rimelig dum etterpå og beklager liksom. kjekt at noen føler at de er sentrum for all oppmerksomhet her i verden. For de liksom. Men ikke for oss nei

  5. Tror d er flere som vil kjenne seg igjen her…

    • Har på følelsen av at endel menn er litt slik også? uten å skulle generalisere. Har hvertfall ett par menn i omkretsen som fint passer inn i mønstret hvertfall. Kan noen se det på sitt ansvar å dunke meg i huet om jeg blir helt slik?

  6. Hmmm… Kjipe greier..

    Klarte visst ikke å si så mye klokt. Men har i alle fall hvert her.. 🙂

    Stå på, trippeltanteRose!

    • Ler mer enn jeg griner av det liksom. Tenker at det er helt umulig å snu på væremåte på eldre folk så man må kanskje leve med det? Jeg er ganske åpen så blir jeg for lei, så hender det jeg ber henne slippe meg inn.

      Men jeg står på:-)

  7. Fy søren…

    Noen har sosiale antenner som er riktig lange og gode. Andre har antenner som vokser innover i huet. Det virker som du har noen sånne rundt deg. 😦

    Kjenner dessverre godt til det selv, uten at jeg skal gå i detaljer. Er innmari vanskelig. Skal man si fra, eller ikke? Det blir til at jeg stort sett holder avstand og prater så sjelden jeg kan med sånne folk.

  8. Hihi, antenner som vokser innover i hodet var i grunn en meget morsom beskrivelse… Jeg tenker at man kanskje kan si fra hvis man vet at man er i mye kontakt med den personen og ikke klarer å se for seg resten av livet med samme greia. Men i fh til venner og folk man ser sjeldnere, så hadde jeg ikke tatt meg bryet muligens.. Men de hadde samtidig ikke stått øverst på vennelisten heller… 😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: