Publisert av: tornerose | juni 9, 2008

9 juni, en dag jeg aldri kommer til å glemme

Han hadde et lurt smil om munnen den ettermiddagen han kom fra jobb. Jeg begynte å le og fiske etter hvorfor han gliste så fælt og hva han holdt på med. “Jeg skal bare ut med søpla jeg!” sa han og forsvant like fort som han hadde kommet. Før jeg visste ord av det stod han der igjen med 50 røde roser nydelig satt sammen i en STOR bukett. Han spurte; “Vil du være med meg på en kjøretur?» Ute i bilen hadde han lagt lammeskinn siden det var midt på vintern og kaldt i kupeen. Han ville jo ikke at jenta si skulle fryse. Vi pratet om alt og ingenting i bilen, men jeg begynte å få mine anelser. Fikk kriblinger i magen, men turde likevel ikke tenke tanken om at jeg hadde rett i hva som skulle skje, fullt ut. Jeg husker jeg rakk å tenke kjapt; “er jeg sikker?» For så å berolige meg om at jeg var visst det. Bilen stoppet. Vi var i Frognerparken. Datoen viste 19 desember.

 

Jeg våkner alene og legger meg alene. Du er ikke lenger her. Gutten med rosebukettene. Aldri noensinne har jeg fått så mange buketter, du var alt hva en jente drømmer om. Den ene buketten avløste en ny, gaver kom i ny og ned, men på overraskende tidspunkt så man alltid ble kjempe glad og rørt. Gjerne var det små ting som skulle gjøre livet mitt litt enklere og lystigere siden jeg var syk, men ennå ikke visste hva som feilte meg. Du var klart mer enn bare blomster. Ubeskrivelig nesten. Det var sykdommens skyld dette bruddet. Sykdommen gjorde oss ulike. Sykdommen passet ikke inn i din optimistiske og aktive verden eller i forhold til alle dine planer for dagene og livet. Sykdommen min ble din bremsekloss. Det var ikke dette du hadde drømt om.

Vi gikk hand i hand opp til Monolitten. Vår monolitt. Det var der vi hadde truffet hverandre første gangen etter å ha snakket lenge sammen på nett. Den gangen det sa pang og jeg ble forelska fortere enn jeg trodde var mulig. Han førte meg til Monolitten med trygge skritt, mens han holdt meg i hånda og sakte strøk over tommelen min. Spenningen i magen begynte å vokse til enorme høyder. Det var i ferd med å mørkne, bare lyset fra lampene rundt la et vakkert sløv over podiet med Monolitten i midten. Rundt oss stod nakne statuer og var vitne det til som skjedde. Han gikk ned på kne og satte ord på den nakne sannhet. Det var meg du elsket. Meg du ikke kunne leve uten. Meg du ville ta med deg inn i livets slutt, meg du ville ha med deg på hvert lille steg du tok. Hjertet mitt brant. Jeg følte meg så full av kjærlighet for denne gutten som stod på kne foran meg. “Vil du gifte deg med meg Tornerose? “ . Ordene kom med et vakkert smil om munnen. Dette hadde han gledet seg til lenge, det kunne jeg se på øynene hans. Jeg husker ikke at jeg sa ja, for jeg var så forfjamset. Men jeg gjorde visst det. Flere ganger. Jeg felte noen tårer også, og kysset varmt og godt mannen som skulle bli min. Bare min. Vi kyssa bak Monolitten.

Jeg kom hjem fra jobben, svimmel og kvalm som jeg alltid var på den tiden. Du hadde et annet ansikt nå. Det var hardt, kaldt og lyste mot meg. “ Ikke kom for nærme nå for da klarer jeg ikke gjennomføre dette” fortalte blikket. Det kom som ut av vinden, ut fra intet. Det var et regelrett sjokk. Du tok av deg forlovelsesringen og la den på bordet og sa bare “det er slutt”. Jeg tror nesten jeg lo, og tenkte på hva slags dårlig spøk dette var og sa ”slutt å tull da”. Men hardheten fortsatte. Du sa du ikke ville bli lykkelig med meg. Du sa ikke så mye mer. Jeg krabbet bort til deg i soffan, prøvde å stryke på deg eller se deg i øyene med et mildt blikk for å endre hele situasjonen. Skru tiden tilbake. Late som ingenting hadde skjedd. Men det var ikke reversibelt. Blikket ditt forble hardt.

En dag så jeg kjolen med stor K i vinduet. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe kjole såpass tidlig, men denne måtte bare sees. Han var med meg. Jeg var ikke så nøye på at han ikke skulle se meg i brudekjolen, at det skulle bety ulykke. Ikke han heller. Kjolen var vakker, så vakker at jeg fikk “må ha»- trangen i meg med en gang. Organzastoffet med de flotte blomsterbroderiene i sølv lå florlett over tyngre stoffer. Overdelen var kroppsnær og gjorde magen flat og bysten flott. Han fikk et blankt uttrykk over øyene da jeg kom ut fra prøverommet med kjolen, sløret og tiaraen. Han mistet taleevnen, det gjør han jo aldri. Men denne gangen gjorde han det. Han felte en tåre og sa “den tar vi”. Han sa han aldri hadde sett meg vakrere. Jeg følte meg vakker også, ubeskrivelig vakker og rørt over orda til min fremtidige ektemann. Bryllupsplanleggingen gikk sin gang, gjestelister ble skrevet, bordkort, invitasjoner og sanghefte ble designet og laget. Jeg elsket det! Å utfolde meg med vakre detaljer og lage vårt bryllup, var som i en drøm. 9 juni-07 skulle bryllupsdagen være. På hjemplassen min. Vi skulle komme til festen i båt mens min fiolinspillende venninne skulle spille med i robåten. Akkurat som bryllupsfesten i Hardanger. Detaljene var mange og perfekte.

.


Jeg har aldri trodd jeg skulle være nærmere å dø enn da. Det gikk jo ikke an å leve uten han, det gjorde virkelig ikke det. Alle følelsene skylte så kraftig over meg som jeg aldri før hadde opplevd, hysterisk gråt, sinne, apati, sjokk. Jeg var knust. Og det i tusen biter. Det føltes som hele kroppen ville revne. Den kunne i og for seg bare gjort det uten at jeg hadde kjent smerte, for de innvendige smertene var så uutholdelige. Slik lå jeg i mange måneder. Som om hele verden hadde stanset. Jeg stirret apatisk i taket, jobbet med å bare kjenne på litt og litt av de overveldende følelsene. På likt var de nemlig dødelige. Kroppen hadde ikke krefter igjen. Han var hard og ville ha meg ut av leiligheten vår. Fort. Men jeg var syk og ting gikk sakte. Dessuten måtte jeg sortere og rydde i hvert eneste skap, for alle våre ting var blandet og innfiltrert i hverandre. Alt beholdt du, hus, biler, verdigheten. Jeg satt igjen like tom utenpå som inni meg. Jeg ropte til Gud: Jeg skjønner virkelig ikke dine veier. Og gi meg mannen min tilbake. Nå! Og jeg husker jeg klamret meg fast i han og ropte «ikke gå!». Men han gikk…

.

Men jeg er stolt. Det har vært en lang vei. En tung vei. Men jeg klarte det. Det har vært et hardt stykke arbeid å komme dit jeg er i dag. Jeg har vært igjennom alle følelsene som går an, og sikkert enda litt til. For å overleve første halvåret tok jeg han med i tankene og livet mitt overalt. Jeg sa natta til han da jeg la meg, og liksom snakket til han og fortalte ting. Å gi slipp så tidlig klarte jeg nemlig ikke. Å skulle slutte å håpe var uttenkelig. Tiden jobbet hele tiden for meg. Jeg ønsket likevel sårt at den skulle gå fortere, eller at jeg kunne forflytte meg i tid, til den plassen det ikke var vondt lengre. Men allikevel, tiden gjorde minnene vagere. Og det trengtes.

Folk sa jeg var sterk. Jeg følte meg svak, svak. Men ser i dag at jeg var sterk som maktet å bare puste, når selv pusten fremkalte smerter i hele kroppen. Smerten over alt jeg hadde mistet.

I dag dukker du mest opp i drømmene mine, men også tankene mine titter du innom av og til. Men denne gangen med den nye jenta di inni bildet. Håpet er slukket for lengst nå. Jeg tror du er lykkelig. Jeg har sluttet å se på bilder av oss. Det er for vanskelig. Det er bedre å sette ett lokk på alt. Men brudekjolen henger fortsatt i skapet hjemme hos mamma. Skulle kanskje vært solgt? Bordkortene og brudestæsjet pent i eskene sine. Ringen i hvitt gull med diamant ligger i skuffen, etter å ha båret den på overtid ett år. Jeg har ikke orket å gjøre noe med tingene. Og det er greit. Alt til sin tid.

.

Jeg angrer ingenting. Du gav meg sjansen til å elske på en måte jeg aldri hadde elsket før. Du gav meg den flotte opplevelsen av å bli fridd til. Du gav meg følelsen av å være høyt, høyt elsket. Jeg ville aldri vært det forruten.

Så har vi ikke ett års bryllupsdag i dag. Men en flik av hjertet mitt har du fortsatt, og jeg litt av ditt. Jeg vil nok aldri glemme deg, og vår tid sammen. En del av deg vil være med meg resten av livet. Ikke på overflaten, men i tankene og i hjertet. Der ingen kan se.

Takk for alt!

Advertisements

Responses

  1. åh…*rørt*…vakkert…

    …og ord blir fattige, kjenner jeg… Du er god du, Tornerose. Og kjærligheten som består, skal visst finnes? Men jeg forstår deg…den som fikk en til å elske som en aldri før har elsket…setter sine spor.
    Det er ubeskrivelige å forklare hva det betyr for en… men du skrev litt om det nå…takk for at du delte. Klem

    Tusen takk chanel! Blr helt rørt at du ble rørt.. en evig sirkel det der;) Takk for en flott kommentar Chanel.. Klem tilbake

  2. Rørende! Jeg håper du en dag finner den rette som står ved din side og får deg til å føle deg like spesiell igjen og som også holder ut i dårlige sykdoms perioder.

    Elsker måten du skriver på!

    Jeg er helt sikker på at det finnes «flere» som kan være den rette, og at han dukker opp en dag. tenker støtt på mannen min som er der ute ett sted.. for han er der 😉 Også jobber jeg med å bli helt frisk, så det ikke blir noen problemstilling..
    Takk for en kjempe flott kommentarm ble helt rørt (gang nr to idag) av den siste linjen der 😀 Klem tilbake til deg!

  3. Klem

    Takk for klemmen og takk for at du har holdt ut alle dagene hvor jeg har måttet sette ord på dette- du er et flott menneske!

  4. Kommer visst ikke til å si så mye smart. Men har i alle fall vært her.. Ja.. Nei..

    Fint skrevet. Men trist skrevet. Og det er vel sånn livet er..

    Ha det fint nå, prinsesse rose! 🙂

    Takk gutten! Du har vært her.. du trenger ikke si så mye. Det er jammen ikke lett å kommentere slikt.. Jeg har det fint nå Ulme, og skal ha det fremover 😉 (Bortsett fra de dagene jeg melder meg ut av samfunnet sammen med deg;) )
    Tenk prinsesse da gitt, det vil jeg være 😀
    Klem

  5. Sterkt ja. Tenke på dæ! Måtte tida gi dæ alt du kan ønske dæ! Stooor KleM

    Takk min gode, gode venn! Det er godt å være tenkt på.. Takk for at du også har holdt ut meg, alle gangene jeg har måtte sette ord på, gråte eller frustrere. Ikke minst backet meg opp før bryllupet skulle stått i fjor. Jeg hadde en fin dag husker du, og overlevde selv om jeg grudde meg 😉 Du er en engel rett og slett! Og jeg er veldig glad for å ha deg, og veldig takknemlig for vårt vennskap 😀 Klem

  6. For en trist og vakker bloggpost. Trist fordi jeg kjenner meg igjen, og unner ingen det du opplevde, og vakker fordi du delte det med oss!

    Tusen hjertelig takk Confteor! Det varmer skikkelig med en slik kommentar 😀 Takk!

  7. Noen ganger blir det vanskelig å kommentere. Ærlig, nakent og sterkt. Kjenner den i magen.
    Livet er ikke enkelt. Alt til sin tid skriver du. Jeg bruker Anne Grethe Preus og tenker at av og til – av og til er en millimeter nok. Det går fremover da også…
    Lykke til –

    Stakkars, får litt dårlig samvttighet for å skrive poster som er vansekig å kommentere. Men skjønner hva du mener. Noen ganger bare sitter man igjen med en følelse i magen eller hjertet etter man har lest en tekst, mens man egentlig blir litt ordtom. Takk bare for at du leste, og at det rørte noe ved deg. Da det stod på som verst i begynnelsen, så tenkte jeg som du at jeg bare skulle klare neste time.. Orket ikke tenke ett lenger persepktiv. Og jammen er det befriende, det hele virker slett ikke så overveldende! Heldigvis går det fint med meg idag. Jeg kjenner mest takknemlighet for å ha opplevd så fine år. Er ikk alle som er det forunt .. Takk for flott kommentar:D Klem

  8. Så vondt, og så nydelig du skriver. Klem..

    Tusen takk Rosa!! Jeg får bare lyst å gi deg en klem jeg..:D

  9. Sterk lesing, Tornerose… Uff jeg husker det så godt, da jeg leste innleggene dine første gangen og hørte om denne historien. Du hadde det så vondt og samtidig var du så syk. Ingen skulle behøve å oppleve å bli forlatt for noe man ikke kan noe for, men sånn er det av og til. Enkelte tåler ikke problemer. Da lurer jeg på om de egentlig elsker hele mennesket?

    Vakkert skrevet… så sårt å lese. Å miste noen er ufattelig vondt, noe du har fått fram så godt i denne posten. Jeg er glad du er sterkere nå og at det ikke gjør like vondt lenger. Og en dag…

    Forresten fint du tar ting i det tempoet som er rett for deg. Den dagen kommer nok da du er klar for å kvitte deg med ting, eller det ikke gjør like vondt å se bildene. Og da vet du også hva du skal gjøre med kjolen din.

    Klem fra meg

    Ja, jeg kom inn i din verden med brask og bram den gangen 😉 *flau* Men som du skrev så var jeg fryktelig sorgfull og veldig syk, så jeg hadde hodet langt under vannet. Takk for koselige støttemeldinger den gangen- det er ikke glemt, satt kjempe pris på det.

    Jeg tenker som du.. At han ikke så forbi.. og han hadde aldri hatt noe kjipt i sitt liv, så han trodde det meste skulle gå glatt og smertefritt. Klart det blir en gedigen kræsj av sånt. Jeg er egentlig litt glad for at jeg idag klarer å se at han ikke nødvendigvis ville vært min beste partner. Jeg kunne aldri bli den han øsnket lell. Jeg har hele tiden sagt at jeg en dag skal si; «hans tap».. og jeg tror jeg kan si jeg er der… (så kan han sitte der, for jeg vet at jeg også er bra;) )

    Jeg er også veldig glad jeg er sterkere nå.Har jobbet med å bygge meg opp sakte men sikkert, og føler meg som meg selv igjen- endelig. Jeg også tror også alt dt praktiske blir gjort endag. Til nå har jeg bare ønsket å fokusere på å ha detbra, og bare droppet å gjøre noe med dette. Takk for flott kommentar Lothiane! Klem

  10. Som jeg pleier å si: «han er en idiot som ikke vil være sammen med deg. Du vil da ikke være sammen med en idiot?»
    Så jævlig vondt sånne ting gjør. Klining bak Monolitten bringer ulykke. Jeg begynner virkelig å tro det nå.

    Kjære Lindisen min. Du er jammen herlig, for du får meg alltid til å flire så godt 😀 Hehe, jeg vil ikke være sammen med en idiot, knis.. enig.. han er jo litt dust som ikke ville ha meg , hehe. Jeg tror vi trygt kan konkludere med at vi holder oss langt unna monolitten heretter 😉 Vi får holde oss til Sognsvannstrakter… Takk for herlig kommentar 😀 Klem

  11. Klump i halsen, og uten ord…
    Dette var sterkt!

    Så tøff du er som deler dette!

    Tusen takk for den flotte kommentaren Sorgenfri. Ja endag er jeg helt sorgenfri selv, og er jammen veldig godt på vei 😀 Takk for a du leste! Klem

  12. *snufs*

    (…jeg har ennå ikke kommet til den datoen som skulle ha vært min bryllupsdag, jeg kommer nok aldri til å glemme den heller. )

    Det er lov å bruke tid på ting!!! Takk for at du delte:)

    Ååå flere med samme skjebne 😦 *snufse med deg* Det er lov å bruke tid, selv om noen stadig vil fortelle en noe annet.Og om man aldri glemmer så er det også greit. Takk for den flotte kommentaren Prinsesse Lea 😀 Klem

  13. Til alle:

    Tankene har surra mye rundt dette blogginnlegget…Har tenkt på om jeg skulle endre.. har prøvd å kommentere men ikke klart.. Har ikke helt klart å slå meg til ro med at jeg fikk formidlet det jeg ville si. En ting som ikke kom tydelig fram er et jeg har det fint idag, jeg er glad og har ikke så vonde følelser lenger. Mest takknemlighet og vemod. Jeg er også 100% overbevist om at vi mennesker klarer å elske igjen og igjen, så jeg tror på at jeg finner kjærligheten igjen. Er ved godt mot og optimistisk. Rart, men det føles helt greit å skrive om dette nå, som om en annan verden, og jeg har gått videre. Og det er godt. Det gjør meg stolt.. selv om veien hit var tung.

    En annen ting som har gnagd er at jeg vil ikke at noen skal tro jeg skrev/skriver for å få masse sympati eller at noen skal syne synd på meg, for da får jeg litt fnatt. MEn heller at historien skal vekke noen følelser eller gi den andre noe. Eller kanskej noen har opplevd det samme..

    Sånn, over til kommentarene 😀 :

  14. Bryllupsdager som ikke er bryllupsdager ja.. *snufs*
    Kom Tornerose, jeg har is med belgisk sjokolade i..

    Takk for søt kommentar lille venn, eller lenevenn 😀 Jeg kommer, så kan vi snufse sammen, men mest le og kose oss- siden livet ikke er såååå galt 😉 Klem til deg

  15. Fy søren.. dette var helt fantastisk vakkert skrevet! Jeg blir så stolt på dine vegne at du klarer å skrive «takk». Det er stort…

    Det er vanskelig å vite hva man skal skrive til dette, men det passer vel med et «takk» fra meg også. Det er fint at du deler.

    Klem

    Ååå nå ble jeg skikkelig rørt igjen her.. Hjelpe meg, så utrlig flotte tilbakemeldinger!! Og tenk at du er litt stolt.. så flott. Føler kanskje ikke selv det er stort å si takk, mer naturlig.. men jeg klarte ikke si takk i begynnelsen altså, da var det tusen følelser og jeg skal love deg ingen av dem var takk 😉 Men takk til deg for herlig kommentar Mirakel 😀 klem

  16. Svarer inne på hver enkelt kommentar i «quote» 😉

  17. Åh, herregud… Tårer, tårer og atter tårer. Blir helt vått her. Synes så utrolig synd på deg… Finner ikke ordene til å beskrive, bare så ufattelig vondt, smertefult og lite hyggelig. Fysjamei!!!

    slenger over en klem og noen gode tanker jeg. Aner virkelig ikke hva jeg skal si, ( tro meg) og det er ikke ofte!!

    Du er sterk som få, og det virker som du synes det er bedre nå, iom at du faktisk klarer å sette ord på følelser og tankene du har hatt/har. Been there, done that si!!! =D

    Nei, ikke gråte da lille venn.. må ikke det. Selv om det er trist og tragisk det som skjedde. Sender over et virituelt lommetørkle så du kan snyte deg og tørke øynene 😉

    Takk for så flotte ord Kamomille. Jeg vet ikke om jeg er sterk, men jeg har iallefall klart meg. Det kunne gått så mye verre, så jeg er evig takknemlig for at jeg kan smile og orke å leve normalt idag 🙂 Jeg har hele veien satt mye ord på, brukt psykolog, sorggruppe og venniner for å tømme ut alt jeg tenker på. Det var godt. Sakte men sikkert så fikk jeg mindre behov for å prate om det, etterhvert tenkte jeg mindre på det. Fra annenhver time til bare engang om dagen. osv.. Tiden leger ikke alle sår, det er bullshit. Men tiden kan gjøre så en kommer sånn nesten helskinna gjennom noe sånt 😉 Noen sier; det som ikke dreper en, gjør en sterk… sant nok.. Og en venninne sier: uansett om du vil eller ikke, så flyer man opp igjen.. Det er litt godt å tenke på for den som er på det verste. Nemlig håpet om at det endag føles 100 ganger mindre vondt. SÅ får man bare henge i stroppen i mellomtiden.
    Stor klem tilbake og takk for herlig kommentar 🙂

  18. Så trist! Kjenner også igjen gifteringen med diamant i midten…

    Takk for at du tittet innom og leste 😉 Og den ringen er verdens vakreste synes jeg.. nesten for gæli å putte den i en skuff.. hmm, du har erf med slike ringer du også?

  19. Ja da. Den 24. juni. Men det er så lenge siden at jeg har glemt den dagen nå. Nesten. Men på sett og vis er den likevel hellig. Når jeg husker den.

  20. Uff, jeg har lest dette flere ganger siden du postet det. Og jeg har så lyst til å si noe fint noe. Og trøstende. Om hvor sterk du er og hvor flott du er og hvor stolt du bør være av deg selv! Men så vil det ikke helt komme ut riktig nok. For tårer i øynene og klump i halsen – det ga innlegget ditt meg!

    Klem til vakre Tornerosen vår

  21. Så flott at det er litt hellig dag Viktor, er litt fint med sånne dager også. Å tillate seg å gå tilbake i tid og kjenne på minner. Håper du kommer dge velberga gjennom dagen om litt…

    Valkyriana: Tusen takk Valkyriana. Du trenger ikke si så mye, at det rørte ved deg er absolutt nok…;) uansett så ble jeg rørt til tårer av de orda du skrev. Du er s søt du! Det er nok gjensidig for jeg synes du er vakker og flott 😀 Takk vennen!

  22. Er det ikke rart at våre sorger kan frembringe de mest vakreste eventyr til slutt fra våre egne liv? Og det samme med gleder også.

    Jeg ble så utrolig bergtatt av historien din, og kjente sårheten og smerten samtidig. Jeg må innrømme at da jeg skrev en av mine egne historier fra fortiden, så merket jeg jo at jeg kanskje ikke var helt ferdig, men jeg ble det da jeg satte punktum og publiserte innlegget.

    Og da jeg endelig fikk kommentarer på den, så var det jo hyggelig, men samtidig så føltes det litt rart også å bli tatt tilbake til fortiden sin via andres kommentarer.

    Føler du det samme, eller er noen av dine sår fortsatt veldig «såre»? Er du ferdig, mente jeg nå, eller vil du helst slippe å si noe om det, Tornerose?

    Klem til deg 🙂

  23. Liljefot: Enig— Å skrive om kjærlighet er jammen inderlig, vakkert men sårt og tøft. Så gøy å høre at du ble bergtatt av historien… Det hjelper virkelig å skrive. Litt derfor jeg har blogg, ja faktisk mest for meg selv. Skrive ut fine og kjipe ting. Enig med dette med kommentarer. Noen ganger blir jeg nesten flau over hva jeg skrev i innlegget og begynner å unnskylde meg i kommentarene. Andre ganger blir man tatt tilbake til tiden. Det krever litt mot å orke å begynne på igjen på et sett.

    jeg føler meg ferdig med eksen, men på en annen side ikke ferdig. Det er fortsatt noen vonde følelser, vanskelige minner og litt sårhet for at ting ble som de ble. Jeg kommer nok til å ha han med meg resten av livet. Jeg synes egentlig det er godt å snakke om han innimellom jeg. For han er endel av livet jeg levde og jeg vil ikke viste det ut som «ikke-år», for de var år de også

    klem tilbake

  24. Jeg begynner å bli veldig glad i bloggen din. Leser litt og litt, i hytt og vær.

    Dette var et sterkt innlegg, som det var vondt å lese, men som også viser hvor mye det bor i deg.

    Klem

  25. Hei Tone! Så koselig at du liker bloggen min. Det føles litt rart at kjente leser mine tanker slik, men samtidig så har jeg ikke så mye å skjule for deg, så da gjør det ikke noe likevel. Her er mye rart da. Litt preget av tiden jeg har vært i. Jeg håper at det er en balanse mellom håp og fortvilelse i denne bloggen, men har nok brukt dette som et sted å legge av meg ting.

    Det var godt å skrive dette innlegget den gangen, tror det var en av tingene som hjalp meg å sette sluttstrek for sorgen..


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: