Nå kommer Bjarnetrygden eller arbeidsavklaringspenger, enten man vil eller ikke

Jeg har i grunn verken orket å bekymre meg eller ta spesielt innover meg de endringene som har vært foreslått skal gjennomføres innenfor NAV i løpet av 2010. Og enda mindre tenkt over om det har noen konsekvenser for oss brukere. Jeg har tenkt at det er så langt fram i tid og at det trolig ikke blir gjennomført likevel. Men tvert imot viser det seg at dette faktisk skjer. NAV har blant annet lagt ut fyldig info på sidene sine og begynte å spytte ut brev til de mange postkassene rundtom i landet. At denne ordningen har fått gå upåaktet hen uten ett renn av klager fra både brukere og politikere, er for meg underlig. Med andre ord et enstemmig storting synes denne ordningen er topp. Men har de tenkt igjennom hvordan dette vil virke fra brukernes side?

Mitt forhold til NAV har i perioder vært ambivalent etter å ha fått avslag på avslag, eller aldri fått den hjelpen eller oppfølgingen jeg har trengt når jeg har ringt, sendt brev eller besøkt dem. Jeg har dessverre ikke tillit til dem lenger enda jeg møtte dem med åpent sinn. Samtidig bruker jeg ikke tid på verken å være bitter eller sur over behandlingen jeg har fått, eller mangel på den som sådan. Det fører ingensteds hen. Men jeg ser nødvendigheten av at det taes noen viktige grep innenfor denne sektoren. Det har vært fremme ett utall av saker i media siste årene som har tatt opp at NAV som system rett og slett ikke fungerer, og klagestormen fra brukerne er stor. Mange mennesker har måtte leve på sosialen og ikke fått penger inn på flere år, dette i rikeste Norge. Jeg er dog ikke sikker på om det er tiden for en ny reform, fremfor å sterkt forbedre det som allerede finnes. Dette vil sikkert ha en rimelig høy prislapp, og pengene kunne trolig vært utnyttet bedre. Og fallhøyden er stor tenker jeg når dette skal iverksettes ett sted med allerede komplett kaos.

La oss ta en titt på hva dette faktisk er for noe:

Det er absolutt noen positive ting med denne ordningen. Det ene momentet er at man slipper like mange søknadspapirer når man går fra rehabilitering og til tidsbegrenset ufør som fra sykemelding til rehabilitering. Man trenger bare å gå gjennom prosessen en gang sies det. For staten vil det trolig være pengebesparende, og for de sykes del en lettelse å slippe å skrive lange søknader, samt slipper man å stresse til spesialister som skal skrive de rette attestene osv. Med ny ordning vil det trolig blir det mindre byråkrati og litt færre folk hver sak må innom.  Alle slags støtteordninger vil også være på ett og samme stedet.

MEN. Det er en del flere men her dessverre. Ordningen er slik at man i motsetting til i dag som man får innvilget Tidsbegrenset Ufør for 2-3 år av gangen, nå må levere inn meldekort hver fjortende dag. Selv om man har en dokumentert varig og kronisk sykdom må man altså stå til rette for og vurderes om man er frisk nok til å jobbe hver 14 dag. Ikke bare er dette stressende for en som er syk både å holde styr på og huske når dette skal gjøres og leveres, men ordningen fører til at man får halv lønn 2 ganger i måneden. For meg som for eksempel har 7000 kr bare til husleie fordi jeg bor i hovedstaden, så vil jeg ha et stort problem når dette er betalt hvis jeg overhode har nok til å betale alt på en gang. Hva skal jeg leve av da, hvor skal jeg ta pengen fra? Jo, da må man vente fjorten dager på nye kontanter i kassa mens man spiser havregrøt eller låner av foreldre?  Vil ikke si det er de beste forutsetninger for å bli frisk. (Når det er sagt så vil det jo komme like mange penger totalt inn og med litt planlegging vil dette fungere. Det er i overgangsperioden dette vil svi mest. Jeg lurer på hvor behjelpelige sosialkontoret vil være i denne tiden? )

Et annet moment som jeg synes er viktig for den sykes velvære og livskvalitet er dette med at man stadig skal måtte rippe opp i det faktum at man faktisk er ufør og syk. Med TU har jeg endelig klart å slappe av, endelig klart å tenke fremover, tenke på alt annet enn sykdom. Nå skal man da hver 14 dag skrive under på at: ja, jeg er syk enda og trenger penger. Det blir så tydelig at man er nederst på rangstigen i samfunnet og man skal minnes på dette ofte. Det blir så tydelig at man er avhengig av staten. Det blir så tydelig at man er syk.  Med TU så tenkte jeg ikke på det slik, det føltes for tungt og nedverdigende når man er 31 år. Jeg kunne faktisk slippe å bruke tiden på å bekymre meg for hva man skulle leve av (hvertfall til en viss grad), og ikke minst, få RO og TID til å bli frisk, slik det er anbefalt av spesialister for vår sykdom. Det fører til stor livskvalitet på tross av at man har mistet arbeidsevnen og helsen sin og det meste i livet.

I forhold til diagnosen ME hvor ett av symptomene er kognitiv svikt, synes jeg systemet med meldekort er en dårlig løsning. Glemmer man dette, slik man fort glemmer alle slags ting når man er dårlig, vil man ikke få penger og det vil ikke gå rundt. Det er slettes ikke alle som er friske nok til å komme seg til en postkasse eller har hjelpere hos deg. Når det er sagt så skal det kunne gå an å søke om rett til å slippe dette med meldekortene, men kriteriene for hvem som skal få lov til dette er ennå ikke fastsatt fra statlig hold. Jeg venter i spenning.

Jeg er så slem at jeg tenker at politikerne har ett mål med dette. Det er at man skal bli så drittlei av å sende disse skjemaene at de håper at man etter en stund vil finne ut at man vil jobbe likevel. Hadde bare politikerne og de som styrer landet skjønt at det ikke handler om å ville. For me-syke er jeg heller redd for at vi kommer til å bli sykere av å holde styr på dette, ikke vite om vi klarer oss økonomisk resten av måneden eller om vi blir presset for tidlig ut i arbeid. Jeg mener helt klart at jobben med å få ned antall uføre begynner ett helt annet sted enn å krølle til tjenestene til de syke. Eller ved å gi de mindre penger.

Ordningen heter som kjent “arbeidsavklaringspenger”. Usikkerheten i forhold til hva NAVs neste trekk blir, er stor. Tanken er at flest mulig skal i arbeid, og disse pengene får man mens venter på arbeid. Jeg er redd at NAV slik de har vist før, ikke vil klare å skille mellom de som faktisk er alvorlig syke og de som ikke “vil” jobbe og dermed presse folk ut i arbeid for fort, slik vi har eksempler på har skjedd så mange ganger i me-historien til nå. Jeg er redd det blir nye slåsskamper fordi NAV overprøver selv legens attester og anbefalinger i forhold til funksjonsnivå og diagnose. Jeg er redd den ånden som sier “det er bare å ta seg sammen” skal råde enda litt mer. Som om det ikke var nok straff å bli syk?

En ting er sikkert. Jeg er ikke villig til å presses ut i en jobb som kanskje kommer til å ødelegge 6 ny år eller for alt jeg vet resten av livet. Dette er mitt liv det handler om. Mitt dyrebare liv. Jeg vil beholde muligheten til å kunne se ett par venner i måneden, kunne orke å ha kontakt med familie og klare å lage middag innimellom fremfor å bruke alle kreftene på de prosentene NAV ville måtte presse meg til, som kanskje ville føre til ett nytt tilbakefall eller gjøre meg syk resten av livet. Det er det ikke verdt.

Man tjener ikke fett som ufør, det skal jeg love deg selv om mange synsere der ute glatt påstår det. Man er heldig om man har råd til å spise ute eller gjøre noe utenom de hverdagslige utgiftene. Noen måneder må man låne siden utgiftene er for store. Tannlege og ting som er forbyggende må man bare kutte ut. Ved den nye ordningen vil vi ikke lenger bli skattebelagt som uføre, men som arbeidstakere. Med andre ord får man enda mindre penger å rutte med. Ikke nok med det. Har du barn vil man i året miste 20 000 i året. Det er ganske mye penger!

* Mange stønadsmottakere med barn å forsørge får mindre å rutte med hvis regjeringens forslag går igjennom. I dag kan forsørgere på tidsbegrenset uførestønad få et behovsprøvd barnetillegg på opptil 26 700 kroner i året for hvert barn. Med den nye bjarnetrygden blir dette erstattet av et standardisert barnetillegg på drøyt 7 000 kroner. *

Det er litt utydelig i regelverket hvorvidt vi får beholde honnørkortet som gir oss billigere reise for eksempel. Det samme gjelder med utenlandsturer om vi får lov å bevege oss ut av Norge. Jeg vet nemlig ikke hva som menes med “overgangsreglene”, men det høres ut som dette bare blir en kort periode.

Det står:
**Har du honnørkort, kan du beholde dette så lenge overgangsreglene gjelder.
Du kan oppholde deg i utlandet så lenge overgangsreglene gjelder. Forutsetningen er at dette ikke er til hinder for avtalt aktivitet. **

Ja, jeg vet at det finnes et lite antall folk som er snyltere her i landet, ja jeg vet at det finnes noen som er late, men flertallet av mennesker med uføreytelse har faktisk behov for det og er mennesker som overhode ikke vil lure norsk stat. At uføre faktisk skal få det verre er et paradoks synes jeg når man tenker på den sosialistiske regjeringen, hvor likhetstanken er sterk og fokus på de fattigste skal være gjeldende. Jeg tror ikke denne ordningen er et skritt i riktig retning for å få oss friske, og det er jo det som er målet er det ikke? Heller ikke i retning av å gi syke mennesker ett verdig liv. Men det gjenstår å se. Jeg håper bekymringen var unødvendig.

Sitater i kursiv er klippet fra:

* http://www.velferd.no

** http://www.nav.no/217387.cms

Serendipitycat skriver også om NAV og arbeidsavklaringspenger

Reklame