Publisert av: tornerose | april 7, 2008

Om skammen ved å vokse opp i en dysfunksjonell familie

Løvetannbarn

Den gangen så handlet alt om å skjule den store SKAMMEN.

Skammen over hva som skjedde i mitt hjem, i min familie.

Jeg visste ikke helt hva som var normalt i “de beste familier“. Jeg hadde ingen referanser, bare min egen barnslige logikk og magefølelse å orientere meg etter. I det ene øyeblikket skjønte jeg at ting var ute av kontroll, men det var glemt når ordene “glad i deg” eller unnskyldingene kom.

 

Jeg turde aldri si noe til noen disse årene. Jeg brukte masse energi på ikke å bli avslørt.

Jeg passet på så ikke blåmerkene syntes eller læreren oppfattet noe mistenkelig. Jeg trodde det var noe galt med meg. At jeg var unormal. Kanskje det til og med var min skyld alt sammen? Derfor måtte man ikke røpe noe. Men samtidig så var det ikke noe jeg heller ville enn å bli sett og hørt. Kunne fortelle alt som lå meg på hjertet. Til en jeg stolte på. Men jeg ble ikke “sett”, ikke da. Ikke av en utenforstående. Men pappa visste.

Det var endeløse netter uten søvn hvor man var vitne til helvetet i stuen. Jeg husker hvordan jeg lå med høy puls og fulgte lydene. Hva ble knust denne gangen? Serviser? Møbler? Og jeg lå og tenkte på naboene. Jeg synes det var så pinlig. Hva om de hørte? Hva ville de si på bygda? Og jeg kom til at de måtte ha hørt, og en kvalmende, flau følelse kom opp i meg. Jeg husker alltid vi ble liggende å gråte i køyesengen, meg og bror. Vi var redde. Etter hun hadde sluknet av utmattelse etter raserianfallene, listet pappa seg inn og var der for oss. Han trøstet, han strøk, han beklaget, han gråt, han lovet.. Det skulle bli bedre, en dag…

Jeg holdt det opp foran meg, håpet, at om en dag….

Det handlet om å svare riktig. Svarte jeg feil, så fikk jeg min straff. Jeg måtte ofte finne ut det svaret “hun ville høre”. Det var ikke lett. Det gikk som det gikk ofte. Jeg rygget da hun kom mot meg, tok armene foran ansiktet intuitivt for å beskytte meg. Men hun var for sterk. Håret mitt var for fristende å dra av, eller ansiktet en perfekt landing for et slag. Tiden stod stille. Bare jeg og min raske puls. Etter seansen kunne hun låse seg inne på do med kniv og si hun ikke orket mer.

Det ble mange knuste dører, svimerker fra stekepanner i gulvbelegget, servise var forbruksvare. At hun stod å hugde opp et møbel med øks, var ikke unormalt. Ikke hos oss. 

Jeg ble tidlig voksen. Jeg ble tidlig brukt som psykolog også. Jeg satt ved sengen hennes til kroppen min verket, time etter time, og lyttet og lyttet til grelle detaljer fra deres samliv. Hørte hvor fæl pappan min var. Jeg måtte jatte. Jeg hadde lært meg det. Jeg forhindret mye med å jatte. Jeg hadde ikke noe valg.

Ferieturer var nok en skam. Det var så flaut når hennes gråt og hyl runget uttover campingplassen på Sørlandet. Dagen etter visste jeg at alle VISSTE. Men ingen turde si noe. Ingen tok affære. Ingen undret seg heller på hvorfor en voksen kvinne hoppet ut av bilen i fart og løpte rasende rundt på E 18. Ville ikke folk se?

 

Noen dager fikk jeg umenneskelige valg. Jeg måtte velge mellom pappa og henne. Men jeg turde ikke velge annet enn henne, ellers ville slagene bli så mange etterpå. Pappa stod og dro meg i en arm, hun i den andre. Så, hva blir det til.. hvem er du mest glad i?

 

***********

 

I dag sitter vi ved samme bord. Vi har faktisk kommet dit, hun og jeg. Veien har vært krokete, veien har vært hard. Det ble noen innleggelser underveis. Men jeg klarte aldri å besøke henne. Klarte ikke synes synd på. Jeg hadde ingen sympati igjen. Skilsmissen måtte komme, samme med diagnose og medisinering. Det var en lettelse. Det var ikke jeg, det var HENNE alene som hadde et problem. Jeg smilte da de skulle skilles. Og jeg sukket ett lettelsens sukk. I det skjulte.

 

Jeg trengte og tid til å fordøye alt fra utsiden. Prate og prate. Lette på lokket. Lette på skammen. Gråte strie strømmer. Fortelle til mine venner hva som hadde skjult seg bak husets fire vegger alle disse årene. Fortelle om det unormale, for så å føle seg litt mer normal. Fordi dette også var til å snakkes om.

I dag er det så underlig å tenke disse tingene. Underlig å skrive denne posten. Det føles som et helt annet liv. Nesten som jeg har drømt. Fortsatt er det ikke-tema. Jeg tørr ikke spørre henne om hun husker hva hun gjorde. Fortsatt er det litt skambelagt å fortelle om dette eller skrive her. Vold og ufred skal fortsatt ikke snakkes om. Alt skal være så bra.

Jeg strevde lenge med tanken; må jeg tilgi henne? Og jeg slet med å tilgi. Sakte men sikkert skjønte jeg at jeg ikke trengte å synes oppførselen hennes var grei, selv om jeg tilgav henne. Å tilgi betydde å velge å forholde meg til personen fremover, “på tross av”. Å tilgi handlet om at JEG skulle få gå videre, uten å bli bitter, og velge meg en god fremtid. Det gamle skulle ikke få ødelegge. Det er mitt valg.

Jeg har tenkt at alt kunne gått så mye verre. Jeg hadde ingen forventninger til at jeg noensinne skulle kommunisere normalt med henne. At det har skjedd er en bonus. Ikke har jeg blitt narkoman eller alkoholiker – jeg føler meg på mange måter heldig. Jeg klarte meg. Fordi jeg hadde en far som var der. Et løvetannbarn er jeg. Som klarte seg og skjøt blomst gjennom asfaltert vei

mot alle odds.

 

Bildet lånt fra Rælingen Kunstsamling

Advertisements

Responses

  1. Oj da… Sterk historie. Og du må være en sterk person. Godt å høre at det har gått rette veien. Du kan være stolt over hva du har maktet og klart..

    Lykke til videre!

  2. Det er en tung bør å skulle bære en skyld som ikke er din…

    Du er et imponerende menneske, Tornerose!
    Takk for at du våget å dele dette med oss –
    du har mange kloke tanker og er et vakkert, høyreist menneske!

    Klem fra meg

  3. Veldig veldig bra skrevet!

  4. Veldig sterk lesning.
    Du ha opplevd mye og kommet deg velberget igjennom.
    Det kreves en solid innsats i fra seg selv å komme igjennom noe sånt uten for mange sår.

  5. Oi. Dette er en av de sterkeste postene jeg har lest på lenge. Og det er veldig fint at du forteller, det vil hjelpe en stakkars liten tass som sliter med det samme, og som kanskje leser.

    Ingen sa noe… det er det verste. At mange visste og ingen gjorde noe.

  6. Takk alle sammen for utrolig fine tilbakemeldinger! Jeg har lest dem oppat og oppat, rørte meg til tårer noen av dem! Jeg føler meg ikke så sterk, men når man er oppi ting så overlever man alltid på underfundig vis, siden man ikke har så mye valg. Så kanskje var man sterk likevel? Idag føles det som sagt som i ett annet liv… føles lenge siden.

    Er jo i og for seg en tekst som er «på kanten», og var veldig usikker på om jeg ville legge den ut. Er jo noe med skammen rundt dette.. den sitter i ennå. Men tenkte som så at kanskje noen har opplevd det samme og ikke vil føle seg så alene om de leste. Eller at de selv tok affære. Om jeg kunne fortelle historien og det hjalp en person, så ville det vært verdt det. Ellers en skikkelig tabusak å prate om, noe jeg får litt lyst å protestere mot 😉

    Enig- at alle vet og ikke gjør noe.. er den verste «synd»..

  7. Hei. Vondt å lese hva du har opplevd. Så godt at du har greid å skrive det ned og dele det med andre, så vi kan ta lærdom alle. Så er det sikkert gjenkjennende for noen, det kan være bra.
    Det er nok mye sånt litt «skjult» rundt om. Mange er så redd for å blande seg inn, vi skulle vel bry oss litt mer om hverandre og spesielt om vi vet ting foregår. Godt ho fikk hjelp etter hvert, men dere skulle jo alle hatt hjelp. Tenk om noen hadde turt å bry seg litt.
    Tror den «skammen» du nevner blir mindre ved å skrive dette, og når fler gjør det samme. Det er mye som foregår innenfor husets vegger rundt om.. Pass godt på deg selv:)

    Torsdagsklem 🙂

  8. Så sårbare vi er som barn, og så hvor fort vi tar skylden på oss selv.
    Du beskriver en vond situasjon som jeg dessverre vet mange kjenner seg igjen i. Utryggheten, magefølelsen, overlevelses mekanismene.
    Og siden det er mer akseptabelt at far slår, blir skammen enda verre når det er mor.
    Jeg er glad du har klart å plassere ansvar der ansvar hører hjemme. Du er fri til å gå med løftet hode, faktisk med stolt hode, for du har klart deg.
    Det er godt gjort. Det er tøft å se at man ikke har noe valg, at livet rundt blir så annerledes enn man vil, og så klare å gå videre. Og klare å snakke om det. Å beholde håpet –

    Også tenker jeg at vi må stresse betydningen av å gripe inn, å se barna, for noen viste – naboer, lærere, samfunnet rundt. Noen kunne sett deg, kunne hjulpet deg litt på veien, kunne vært et sted å søke ly om så bare mentalt.
    Å vite at noen er der for en, er verdifult både for barn og voksne.

  9. Tusen takk for gode kommentarer på både Rosa og Randi! De varmet!

    Jeg er glad du har klart å plassere ansvar der ansvar hører hjemme. Du er fri til å gå med løftet hode, faktisk med stolt hode, for du har klart deg.

    Synes dette var utrolig flott skrevet!

    et sted å søke ly om så bare mentalt.
    Dette ønsker jeg inderlig andre barn får oppleve.. Av stor betydning for hvordan det går. Heldigvis fikk jeg hvile endel i pappas fang, og etterhvert i ungdomsalder hos mine venner.

    Jeg tror vi har endel utfordringer fortsatt på å fange opp disse barna, ofte er vi for redde for å gripe inn. Bedre å spørre en gang for mye enn engang for lite. Barnet vil være deg evig takknemlig:)

  10. Dette er så sterkt, Tornerose! Det er vondt å tenke på at du har levd med dette i årevis, i den tiden du skulle følt deg trygg og beskyttet. Dessverre er det mange barn som ikke får den barndommen de fortjener og trenger. Og det kan prege dem resten av livet, det er jo det som er så ille.

    Det er så fint du orker dele, på tross av skammen og tabuene rundt det. Det er jammen meg sterkt og flott og det sier så mye om deg som person. Det virker som du har en styrke i deg nettopp fordi du har vært igjennom alt dette og overlevd. Den styrken er der, selv om du også trolig bærer med deg en sårhet og sårbarhet som ikke alle andre har.

    Jeg håper posten din blir funnet av unge som vokser opp under lignende forhold som du gjorde, for jeg tror det kan være en hjelp og trøst. Om så bare èn person kan få hjelp av dette, så har du gjort en forskjell… Er ikke det litt fint å tenke på?

    En stor god klem sendes herfra. Takk for at du delte dette!

  11. […] Original URL: https://tornerose78.wordpress.com/2008/04/07/om-skammen-ved-a-vokse-opp-i-en-dysfunksjonell-familie/ […]

  12. Wow, dette var en sterk tekst. Jeg ble litt satt ut nesten fordi nok en gang kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver. Du beskiver det veldig sårt, ærlig, fint. Å lese dette er både godt og vondt på samme tid. Randi har rett du har plassert ansvaret der det hører hjemme, der det skal være.

    Jeg har plutselig ikke så mye mer og si, men vit at dette var en trolig viktig tekst. Virkelig.

  13. Et sterkt og viktig innlegg.
    Altfor mange barn har det slik, og altfor mange barn skammer seg for mye til å be om hjelp.
    Det er godt å høre at du har kommet deg styrket gjennom det, og flott at du deler din historie.

  14. Lothiane: du har helt rett når dte kommer til styrke men også sårhet.. Man får desverre endel varige men, men forhåpentligvis kan man leve videre selv om man har opplevd noe sånt. Har nok også et større behov enn andre til å føle meg trygg.. Takk for en kjempe flott tilbakemelding!! Hadde vært flott om min erf kunne være til hjelp for andre 🙂

    Metern: Er helt rørt over orda jeg. takk for dem. Var sterkt for meg å få en slik kommentar også:) Selv om det er leit for meg å høre at du kjenner deg igjen.. Takk for ord!

    Enhjørning: Skammen er stor.. sitter i ennå.. Synd det skal være slik. Heldigvis kan man reise seg etter slike ting om man får støtte av andre i prosessen. Takk for fin tilbakemelding..

  15. Kjære Tornerose!
    Det var veldig spesielt å lese dette da det var som å lese historien til min kjære. En mor med ukontrollerete raseriutbudd, kopper og kar som gikk i tak og vegger, slag som kom ut av det blå, ferieturene som ble mareritt, skammen og ydmykelsen.

    Det har tatt tid, men jeg har fått historien bit for bit. Jeg forsår nå hvorfor humøret hans blir dårligere når det nærmer seg høytider. Hvorfor tillitt og forutsigbarhet er så utrolig viktig. Hvorfor stressnivået til tider er veldig høyt, paranoiaen og behovet for kontroll.

    Jeg spør ofte om det er noe jeg kan gjøre men får som svar at denne skaden kan ikke repareres. Er det slik for deg også? Er det noe du tror jeg kan gjøre? Vil veldig gjerne hjelpe!

  16. Beklager sent svar ballerina, du hadde havna i spammen min, og du er jo ikke spam akkurat !

    Jeg er lei for at du har samme opplevelsen! Det unner jeg virkelig ingen. Jeg tror nok desverre at mange av disse kampene må de gå igjennom selv, disse syke. Mange ganger selv jeg har ønsket å hjelpe. Det eneste jeg ser bedrer ting er :
    TID
    Å forsøke å TILGI, selv om man ikke glemmer de overtrampene som er funne sted.
    Å forsøke å være medmenneske, men heller ikke la det gå på bekostning av seg selv og egenverdi.
    For i en slik situasjon er du viktig og den andre viktig. Problemet er gjerne at forholdet er skjevt, og at skjevheten følger en resten av livet.
    Men jeg tror det er mulig å rette skjevhetene, selv om jeg ikke har noen fancy triks eller ideer egentlig

    Jeg føler heller ikke at jeg har gjort alt riktig selv i denne prosessen da den har vært vond for meg. Jeg har vært trist, tverr, såret, hatt stor mistilit, reservert, ikke hatt ønske om å ha noe kontakt, men med tiden så har ting gått seg til, litt etter litt. Men endel ting vil jeg alltid ha fått ødelagt desverre, som feks evnen til å stole lett på folk..

    Jeg synes det er stort at du har den egenskapen at du vil hjelpe! Jeg er ganske sikker på at du hjelper mer enn du tror 😉 klem til deg

  17. […] ubevisst og bevisst toucher innom gjennom følelser og tanker i hverdagen. Jeg har selv skrevet om skammen med å vokse opp i en dysfunksjonell familie for en stund siden. Men jeg skrev ikke noe om dette med å overføre denne “arven” til […]

  18. Tusen takk for historien.

    Jeg hadde et kunstig rolig og hyggelig famile, mens jeg egentlig gråt og skrek inni meg i årevis for jeg klarte aldri å få andre til å fo at jeg trengte hjelp, og jeg klarte aldri å forstå hvordan jeg kunne stoppe moren min fra mitt psysiske mishandling. Hun trodde at hun elsket meg, men hun prøvde så godt hun kunne fra sitt forkvaklete selvbilde.

    Når man skriker og skriker stilner skrikinga til slutt.

    Lykke til folkens, og husk at alle dere er utrolige vakre!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: