Publisert av: tornerose | mars 24, 2009

Han stod opp igjen, men ikke tredje dag

Nå er det snart ett år siden påsketuren som rippet opp i det faktum at jeg en gang skal miste foreldrene mine. Hele livet har jeg tenkt på meg selv og de rundt meg som udødelige. Å skulle tenke på det motsatte gjør meg altfor redd. I ett år har bildene innimellom passert netthinnen og hukommelsen min. Det var langfredag 2008. En sabla lang fredag. Jeg trodde pappa døde fra meg. Men han skulle stå opp igjen. Ironisk ikke sant? Med påskebudskapet friskt i minne.

Jeg satt på soffan i hytta, løste litt sudoku og kikket ut på snøstormen som gjorde alt helt hvitt ute. Vi fire som var på hytta hadde rett før snakket om at vi nærmest var innesnødd her oppe. Å klare å se de igjenblåste veiene ville være en umulighet om man forsøkte seg ut med bilen. Men det stresset oss ikke. Helligdagene hadde såvidt begynt og hytta var full av mat for de nærmeste dagene. Pappa var den eneste som hadde giddet og stikke tærna utenfor dørkarmen den dagen. Reglen er uskreven; er man mann så må man måke. Og måke gjorde han, i timesvis.

Jeg tittet opp fra sudokubladet etter en stund og fikk en merkelig følelse av at noe var galt. Pappa hadde dusjet lenge og jeg hadde registrert lyder innenfra badet helt til nå. Men nå var det stille. Jeg ruslet bort til badedøren og lyttet. Banket på med et «pappa ?» Døra var låst. Jeg forsøkte flere ganger, men ikke noe svar. Samboer til pappa kommer bort til  meg og begynner å dunke selv. Husker hun sa: «slutt å tull da, svar hvis du hører oss ****». Hvis tiden noen gang i mitt liv har stått stille, så var det i akkurat disse minuttene og de neste 30.

Ingen av oss sa noe. Vi begynte bare å handle. Samboeren rygget bakover for å få fart. Sanket uante krefter. Aldri har hun gått på karate, men jammen hadde hun litt av et spark. Hele døra raste inn på et slag. Vi sendte hverandre noen blikk som var fulle av skrekk. Redslen for hva som ventet oss der inne lå tjukt utenpå oss. Redslen for at døra hadde truffet rett på han.

Jeg husker jeg ble stående i døråpningen. Lenge. Tror jeg. Der lå pappa, min pappa og så ut som et lite barn. Krøket sammen, kliss naken. Kroppen hans krøllet seg rundt doen. Jeg hadde aldri sett han slik før, natulig nok. Jeg har i tidligere krisesituasjoner opptrett rasjonelt og rolig, men denne gangen tok jeg tre skritt utenfor meg selv og husker svært lite av hva jeg gjorde eller sa. Fra døråpningen ser jeg samboer løpe inn, hun sjekker pust, puls, løper bort til vinduet for å åpne det. Lukten er tett, det lukter rart. Vi vet i ettertid at det var gass. Han var gassforgifta, og hadde plutselig følt seg så trøtt at han la seg ned. Han mistet bevisstheten, blodtrykket falt og kroppen ble satt uttav spill.

Søstern løper også til og handler. Jeg ser på, litt til. Tenker at jeg vil lukke døren og åpne den på ny slik at jeg kan se et annet bilde der inne eller skru minuttene tilbake til da jeg hørte dusjelyder.

Jeg burde ha lagt pappa i stabilt sideleie, men jeg tok heller overkroppen og hodet i fanget mitt.  Jeg burde ha sjekket pust og puls, men jeg forsøkte heller å snakke med han, klappe han i kinnene. Jeg har gått på samtlige kurs og lært hva jeg skal gjøre, men jeg hadde i takt med pappa mistet min egen bevissthet. Jeg ser meg selv legge han forsiktig ned igjen og løper for å hente et teppe. Jeg burde ha hentet teppet fordi han ikke skulle fryse, men jeg tenkte mest på at han skulle slippe å ligge naken. Avkledd. Jeg hentet kald klut til pannen, kanskje det ville hjelpe. Samboer var gått for å ringe ambulanse. Jeg satt på gulvet og stirret på de blanke øynene hans som stirret tomt ut i luften. Aldri kan glemme de øynene. Null respons, bare sorte sorte og blanke blanke. 

Jeg vet egentlig ikke hvor lang tid han lå slik og når han våknet, men i ettertid har jeg hørt at han må ha vært borte i 20 minutter cirka før han begynte å bevege seg og lage lyder. Det som boblet ut av munnen hans var bare rot. Det var først da jeg begynte å grine. Jeg husker jeg så på søstern i døråpningen, og jeg skjønner at hun har har tenkt det samme som meg og står og dunker huet sitt fortvilet i veggen. Han har blitt grønnsak og som et barn igjen. Han ler, sikler og babler de mest uforståelige gloser %&F»¤#%)& en lang stund. Når jeg sa til han at han bare skulle ligge rolig for vi hadde ringt ambulanse, så holdt han på å le seg ihjel. Da forlot jeg han. Gikk inn i stuen og hulket. Samboern kom og holdt rundt meg og gråt samme med meg. Jeg tørket tårene, pustet dypt og gikk inn igjen.

Vi fikk kledd på han og han krabbet som en hund inn til soffaen, mens hunden selv var livredd for den krabbede eiern og bjeffet etter han. Så kommer vi til det tredje øyeblikket jeg aldri glemmer. Han begynte å snakke om at ingen var glad i han. Han ville ikke ha oss hos seg, han valgte hunden! Jeg prøvde gråtende å fortelle hvor glad jeg er i han, men han fortsatte å snakke om hvordan ting var blitt med alle konfliktene i familien. Og jeg forstod den dagen hvordan han virkelig følte ting. Han lurte til og med på om det var like greit om han hadde gått bort…

Han husker ikke at han snakket slik den dagen. Men jeg tenker at hans innerste og mest sårbare kom ut. Det gjorde noe med alle de forknytte sjelene i familien som ikke alltid har vært så flinke til å si at vi er glad i. Det gjorde noe med meg selv også. Jeg fikk et enormt beskyttelsesbehov ovenfor han og kunne ikke fått sagt nok hvor glad jeg er i han. Og bekymret meg dag og natt for neste kollaps.

Det bærte og det rakk før ambulansen fant oss på vinterfjellet. Søstern og jeg ble igjen. Det ble skrekkelig lange timer for oss på hytta. Følelsene våre gikk i loop. Først enorm glede for at han ikke var død, så tårer over at vi trodde han var død, så tårer for alt man ikke hadde gjort, det man hadde gjort, sagt og aldri hadde gjort opp med han. Søstern angret den dagen inderlig på at hun i årevis hadde forsøkt å gjøre livet hans til et helvete.

Pappa stod opp igjen, men ikke tredje dag.

Da vi kom hjem etter den påsken så vi en likbil utenfor hos naboen. Den jevnaldrende naboen til pappa hadde død på 20 minutter, uten forvarsel, uten  at noen hadde rukket å ta farvel. Vi grøsste alle sammen og skjønte først da hvor tilfeldig døden forsyner seg av oss menneskene. Det var ikke pappas tur denne gangen.

Advertisements

Responses

  1. Sånn tror jeg jeg også vil reagere… Jeg er normalt veldig rolig og rasjonell, og kan min førstehjelp godt, men jeg frykter at jeg vil bli helt apatisk hvis jeg opplever noe sånt med mine nærmeste…

    Godt historien din hadde en happy ending. Ulme liker happy endings.. 🙂

  2. *frysninger*

  3. Sterkt…
    Man blir strippet for det meste i slike situasjoner.
    Så godt at han klarte seg, og at dere klarte å få lærdom ut av en skremmende hendelse.

  4. Jeg fikk også frysninger av å lese dette! Huff, for en skremmende opplevelse… Det var godt det gikk bra med ham og dere, og at dere alle fikk en ny sjanse til å rette litt opp i det dere ikke fikk gjort og sagt i første omgang.

  5. Du verden for en sterk historie, Tornerose. Det å skulle miste de som alltid har vært der – eller å være i nærheten av å miste dem, er nok noe av det mest rystende vi kan oppleve. Jeg har heldigvis begge mine foreldre i fullt firsprang fortsatt, men de har begge tippet 70. Det er en nesten usannsynlig tanke at de ikke skal være der en gang i framtiden.
    Husker da min farmor gikk bort for mange ca 20 år siden nå. Da var far min ti år eldre enn jeg er nå – og farmor 10 år eldre enn mor mi er. Far virka liten den dagen, og en av de tingene han sa som jeg aldri glemmer var at han følte seg aå aleine nå som henne som alltid hadde vært der ikke var det lenger.
    Vi burde nok være flinkere til å verdsette og vise at vi bryr oss mens vi har disse foreldrene våre. Takk for en vakker og inderlig tekst som minner om det.
    Alt godt til deg, Tornerose!

  6. for en opplevelse.. jeg fikk frysninger, men det gikk bort da jeg så fotografiet av den herlige ungen nedenfor. 😉

  7. Så skremmende opplevelse for dere! 😦
    Jeg prøver å holde tankene på avstand om at foreldrene mine en dag ikke skal være her lenger. Selv om jeg er «voksen» selv, så er det likevel de som er de voksne for meg. Det er jo dem, spesielt faren min, jeg ringer til når jeg lurer på noe med økonomi eller annet praktisk.

    Håper dere slipper flere slike hendelser og at det ikke skjer noe på veldig mange år ennå.
    Klem!

  8. Det var en veldig sterk historie. Må ha vert enormt tøff påkjenning for dere alle. Det gir en en tankevekker, og det rammer så tilfeldig og så uventet både sykdom og død. På et vis er det litt godt å bli minnet på dette for meg i allefall som leser, kanskje andre også. At vi ikke tar de rundt oss for gitt, passer litt mer på hva vi sier og gjør mot andre. Er godt også at vi ikke vet hva/når ting skjer. Det koster så lite å gi fra seg gode ord og et smil, så slipper vi tenke på hva vi sa før ting skjedde. Men det er ikke så lett alltid, vi er jo bare mennesker.
    God helg til deg Tornerose:)
    Klem

  9. Nå ble jeg helt kald! Og jeg kjenner hvor redd jeg er for å miste noen av mine. Tusen takk for at du delte!

  10. Det var vondt å lese dette. Pappaen min døde brått av hjerteinfarkt skjærtorsdag for tre år siden, og det gjør at jeg blir veldig sårbar for triste påskehistorier.

    Jeg er glad det gikk bra med pappaen din. Takk for at du skrev om dette!

  11. så bra at det gikk godt den gangen! Skrekken hadde sittet lenge i hos meg vet jeg…
    Håper årets påske blir av det fredelige slaget, uten uhell av noe slag! God påske Torne 😀

  12. Takk alle sammen for de flotte tilbakemeldingene fra dere! Det varmet at dere likte skriveriet og takk for at jeg fikk bruke bloggen til å bli kvitt noe av redslen jeg har hatt i meg en stund. Vært en prosess å bli kvitt marerittet og ved å skrive det ut føles det faktisk lettere. 🙂

    nå er påsken her og jeg tror vi alle skal komme helskinna gjennom også denne gangen 🙂

    Takk!

  13. […] og kald by. Men nå drar jeg altså til fjells og satser på det går bedre enn i fjor. Etter ett par dager som D-kjendis, kan det være greit å komme seg på landejorda igjen før en […]

  14. Pheeeeeeew.

  15. ikke noen lignende opplevelser på denne påsken- rolig og fredelig, men og mye gøy! Jeg har faktisk ikke så traumatisk forhold til badet lenger 😉

    Jeg skal forresten i avisen i fh til dette. Et hyttemagasin som ville sette fokus på farene med gass…

  16. Dette var sterkt å lese. Så skremmende det må være å oppleve noe sånt! Kanskje jeg skal skrive en melding til pappa og si at jeg er glad i han, det har jeg aldri sagt i hele mitt liv faktisk.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: