Et ubehagelig nattmøte

Klokka viser 00.35 da jeg går ut av t-banevognen den fredagen. Passe tommelomsk i huet etter å ha blitt rista lett i 20 minutter.  Jeg har fortsatt musikk på øret, men skrur lyden ned slik at jeg kan høre det som skjer rundt meg når jeg går i mørket. Jeg har aldri vært spesielt redd her i byen eller generelt, med mindre det er bekkmørkt og inne i en skog, da er jeg mørkredd. Her jeg bor har jeg alltid tenkt at det er trygt å gå, i et boligstrøk i et velstående område.

 

Jeg har hæler på meg, de klakker i takt med musikken og gjenklangen høres lang vei utti natten. Gangen min er litt saktere enn vanlig siden jeg balanserer på finskoa. Jeg rusler nedover bakken. Bak meg hører jeg et menneske komme nærmere. Ikke noe urovekkende med det. Jeg snur meg innimellom, litt for å se på personen, litt for å se om han snart passerer. For jeg registrer at det er en han. Jeg bruker alltid samme trikset for å få folk til å gå forbi. Jeg sakker opp farten betraktelig, og de fleste menn skjønner signalene og vet hva jeg mener og går fort forbi.

 

Denne gangen derimot stopper personen. Jeg ser undrende på han som begynner å bable til meg på et underlig språk. Kan det ha vært en blanding av norsk, engelsk og et afrikansk språk? Jeg starter å gå igjen og regner med at han bor samme veien eller snart vil stoppe å snakke når han skjønner at jeg verken er interresert i å prate eller forstår hva han sier. Ikke noe urovekkende med det.

 

Han går ikke foran meg, ei heller bak. Men tett ved siden av. Jeg tenker; vil han rappe veska mi, skal han virkelig samme veien, eller skal han noe mer? Mens jeg tenker kjenner jeg hånda hans rundt skuldra mi i et fast grep. Jeg dytter dem ned og begynner å gå fortere. Jeg tenker at jeg må være forsiktig med hva jeg sier. Jeg må ikke få han sint, må ikke. Jeg må bare gå. Uroen har kommet. Han er på siden min igjen og forsøker å holde meg fast. Det er da jeg virkelig våkner og skjønner at jeg bare må komme meg vekk. Han holder meg såpass at jeg må nøkke til for å få han til å slippe. Jeg begynner å løpe og merker at hjertet er oppi halsen og pulsen hamrer. Jeg prøver så godt jeg kan å balansere løpende på hæler. I et øyeblikk vurderer jeg å ta dem av og løpe i strømpelessen. Jeg hører han roper noe med at han vil ha telefonnummeret mitt. Orda blander seg med egne tanker. Jeg hører meg selv rope sint et eller annet. Jeg kommer hjem, ringer venninna mi og er bare takknemlig for at jeg slapp å bli voldtatt.

 

Det gikk fint med meg, men var engstelig den natta. Jeg hørte noen utpå plattingen, mest sannsynlig bare naboen, men jeg stivnet helt der jeg lå i sengen. Var stram i nakken og kroppen. Men mest har jeg tenk at jeg er sint på mannen. Han skulle sikkert ikke voldta meg, men håpet sikkert på å finne ei som ville ha han med hjem den kvelden. Få seg et ligg eller no. Ei som var så sørpa full at hun ville ta hva som helst. Men man kan aldri vite. Han bare eide ikke sperrer eller grenser for hva som er greit å gjøre mot jenter kl halvt ett på natten. Jeg har alltid gått tur i området på kvelden, nå har jeg mistet lysten, rett og slett blitt redd. Jeg er sint fordi han på denne fredagskvelden skapte en liten frykt i meg og for at han skal få begrense mine gjøremål.

 

For første gang i mitt liv vurderer jeg å kjøpe pepperspray.