Er jeg for gammel til å forelske meg?

Søndagene mine blir ofte hviledager, mimredager, tenkedager. Kanskje litt dagen-derpå-dager med følelser som må veies og kjennes på. I dag gikk tankene tilbake til ungdomsårene (som jeg liker å tenke ikke er så lenge siden, men som stadig blir lenger og lenger siden). Jeg tok hvertfall fram den hvite boksen hvor jeg har spart på noen av de gamle kjærlighetsbrevene mine.  Jeg skal være ærlig, det har blitt noen slike brev, og jeg har spart på de søteste. Sannheten er at jeg nesten kjenner hvordan det var å være forelsket bare av å hente fram minnene og lese ordene som er nedtegnet på små brevpapir lånt av søstrene, alt for å gjøre det finest mulig for meg.  Noen lange brev, noen korte, men en ting viser dem alle: Vi var ikke gamle knottene før vi begynte å fortelle hverandre at vi elsket den andre, og det å sette ord på alle slags følelser var hverdagskost. Det var så enkelt, rett fram og selvsagt den gangen.

Men noe har skjedd på veien, vet bare ikke helt når det forandret seg. Jeg savner det. Jeg savner gule post-it-lapper med innhold som får hjertet til å stoppe.

Alt var så heftig før. Det var snakk om de store følelsene. Enda så ung jeg var. Det var aldri snakk om å lure på om man var forelsket eller ikke. Var man forelsket, så visste man det. Man sov ikke, man spiste ikke, man var fjern og fikk hjertebank av å tenke på den andre. Jeg tror at som 16-18 åring elsket jeg hele personen med kviser, mangler og dårlige egenskaper. Jeg elsket personen bak, og jeg så ikke alt som burde vært der. Og lange forelskelser gav meg alltid drahjelp i elskingen.

Nå finner jeg meg stadig funderende når jeg treffer folk jeg liker, er jeg forelsket? Og jeg finner i grunn ikke noe klart svar. Jeg liker dem, men… Jeg får ikke lenger stor drahjelp av doble hjerteslag eller kaldsvetting i hendene. Det blir til at jeg forsøker å elske dem uten å være ordentlig forelsket. Noe som synes å være en nærmest umulig oppgave. Fornuften tar stadig styringen over følelsene og påpeker mangler, forskjeller og ting som kan gå feil i et eventuelt forhold fremfor å gi meg skylappene jeg hadde i ungdommen. Deilige skylapper som gjorde at jeg bare så det flotte med personen, bare så ting som fikk meg til å sveve av lykke.

Jeg lurer på, har jeg blitt for gammel til å kunne forelske meg? Er jeg så glad i å ha kontrollen over eget liv at jeg ikke takler å gjøre meg sårbar, slippe opp og slippe inn? Vil forelskelser rett og slett bli mildere jo eldre og satt en blir? Eller klarer jeg bare ikke gi meg hen til den følelsesmessige berg og dalbanen fordi jeg er redd for å ikke bli elsket igjen? Fordi DET er altfor vondt å takle?

Jeg tror jeg vet svaret. De ligger nok gjemt i spørsmålene over. Jeg er håpefull, men redd. Jeg er åpen, men reservert. Livet har gitt meg noen erfaringer som har satt spor. Ikke bare gode spor. Livet har lært meg at:

Man blir oftest forelsket i dem man ikke kan få.

Man vil gjerne ikke ha dem man kan få.

Man kan miste dem man er forelsket i, hardt og brutalt, når som helst og hvor som helst.

I kjærlighet og krig er alt lov og det finnes ingen garantier, ingen avtaler bindende nok til å gjøre en skikkelig trygg.

Jeg er redd jeg bare kommer til å elske noen middelmådig i fremtiden, og ikke like mye som de jeg har elsket i mitt tidligere liv. Jeg er redd jeg kan komme til å ta en person fordi jeg trengte noen, ikke ville være alene lenger, fordi tiden og alderen fløy fra meg. Kanskje fordi jeg trengte noen som kunne bli far til mine barn. Jeg er redd for at “når man minst venter det” er nok en klisje som har lite eller ingenting å gjøre med virkeligheten.

Men jeg håper jeg tar feil. Jeg sitter fortsatt barnslig, naiv, filmklisjeaktig og tror på at mannen i mitt liv dumper ned og tar pusten fra meg. At jeg skal få denne evnen til å forelske meg hodestups tilbake og at jeg blir totalt overbevist når jeg ser på denne personen, at det er han jeg vil ha. Jeg håper jeg  ikke kommer til å ta til takke med noe dårligere..

 

Bilder lånt fra www.bjorg.info