Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre med denne bloggen, den er hvertfall foreløpig ganske død. Men om dere vil følge meg så er jeg aktiv blogger i interiørverden nå på blogspot. Jeg kan sende dere adresse om dere er interresert å lese:-) Bloggen har ett helt annet fokus. Den er ikke så personlig, den er full av kreativitet, glede og små ting.  Håper også alle har det bra!!! Savner dere faktisk.. men ordene er ikke her, så da venter jeg litt til de er tilbake! 🙂

Så er det kommet til den siste dagen i dette året. Ja, faktisk de siste timene i dette året før raketter skytes opp og godt nytt år ropes, det skal klemmes og skåles (og kanskje skråles? ). Aner ikke om det er fordi jeg nå er gammel eller hva det er, men akkurat som i klisjeen: så flyr tiden! Så det første målet for neste år er å klare å favne om tiden litt mer, holde den fast, få klokka til å gå saktere, få opplevelser og øyeblikk til å vare lengre.

I korte trekk var året som gikk det store tanteåret. Året hvor jeg var i Oslo og lengtet etter å løfte en liten tass som strekte armene etter meg og som stadig vokste litt mellom hver gang jeg var hjemme. Eller til å bøye meg ned og ta imot ei løpende frøken som gledeshylende ropte tante før hun kastet seg i armene mine. Og i neste øyeblikk dro meg med inn til lekene sine. Å følge ett lite barn fra krabbende, til snakkende, til gående, til å være en nokså mye større jente er unikt og spennende. Man skal ikke undervurdere det å være tante. Hjertet mitt flømmer hvertfall over av kjærlighet til disse skapningene, som er litt mine. Tantekjærlighet er kanskje ikke like stor som morskjærlighet, men den er likevel en sterk, sterk kraft.  

2009 var året jeg begynte å spise sukker igjen etter diett i flere år. Det var også året jeg orket å begynne å sminke meg for å føle meg fin selv om jeg bare var hjemme.

I januar: Jeg startet året med å fortsatt date en mann jeg datet før jul og som jeg husker jeg tenkte på med mye håp og lengten på nyttårsaften. Usikkerhet først fra ene siden, så fra andre, gjorde sitt til at vi avsluttet datingen i midten av januar. Det ble felt noen tårer over at dette prosjektet skulle bli avsluttet. Vi beholdte riktignok vennskapet, og vi vokste til å bli gode venner. Januar var kald og full av snø. Jeg måtte måke meg ut av leiligheten, måke fram bilen, måke vekk brøytebilens kant hver dag, og kreftene gikk i grunn til det. En dag kom en nabo og hjalp meg å måke for meg. En koselig (og i mine øyne stor gest), som jeg ikke så lett glemmer. Minnes og huske at jeg lengtet etter våren.

Februar: Dette var måneden hvor tantunge nr 2 skulle bli født. Jeg ventet og ventet på fødsel, og på Valentinesdagen slo han til. Det ble en stor, herlig, kjærlighetsgutt som jeg straks falt pladask for. Å se søstern bli en god tenåringsmor var også sterkt. Jeg husker at jeg tok fra langrennskiene mine for første gang på 6 år og gikk 200 meter oppå Ekeberg. Opplevelsen var himmelsk. Jeg sklei, tok fraspark, sklei, skei mens sola skinte i ansiktet mitt. Det ble en kort men positiv tur.

Mars: I mars lærte jeg meg å hekle (igjen) og produserte sjal og andre søte ting, drev med ett og annet lite prosjekt i heimen.  Jeg var frisk nok til å være med i 80- års laget til bestemor (det føltes stort! ) og tok noen småturer hit og dit.

April: Snøen smeltet og det begynte å gå mot vår. Den første delen av påsken var det strålende sol og jeg tilbringte den i storbyen blant annet med å sole meg på operataket sammen med Eskil fra Rølerbloggen. Dagene ble til og med dokumentert i bloggens hans under intimtyrannen. Jeg tar bilder til ny header til bloggen.

Siste delen av påsken tilbringte jeg på fjellet med familie. Det ble stor badestamp-faktor, det årlige lammelåret ble stekt og familien vant konkuransen som var lagd sammen med naboene. Jeg står på Telemarkski for første gang på lenge på Gaustablikk. Ufattelig moro, ufattelig slitsomt. Jeg tar after-ski-øl etter et par turer opp. Jeg sliter desverre med å gå etter stuntet pga betennelser i bena. Med andre ord ett litt for tidlig prosjekt, men du så gøy!

Jeg kommer hjem og får enda flere sole- meg- dager ved sjøen. Dette er dager jeg elsker. Dra ned til fjorden og bare kikke ut, akkurat passe kledd og med stort smil i magen over at våren kommer atter på ny.

Mai: Lillemann ble døpt, og jeg fikk æren av å pynte opp med bordkort, invitasjoner og anna stæsj.

Den 14 mai dro jeg og date-mannen på ferietur til Praha. En fantastisk tur som jeg virkelig trengte. Masse flotte bygninger, god stemning, og vi begge kunne tenkt oss å bli der lenger. Vi ser Rybak og fela stikke av med seier i Grand Prix, fra hotelltv.

Vi feiret 17 mai der med å pynte oss med sløyfe, fant andre norske i en park, drakk øl og spiste god middag, var på klassisk konsert i en nydelig kirke.

Jeg smeller av en haug med bilder og henger alltid litt etter på turen, siden jeg ser motiver uberalles. Når jeg kommer hjem avsluttes mai med 30 i pinsen og årets første bad. Jeg begynner også så smått å søke tilbake til gamle røtter og finner meg en menighet som passer meg perfekt med unge folk og lite stivt opplegg.

Juni: Jeg ble ett år eldre, desverre, men har et trivelig rekelag. Fantastisk 30 graderperiode begynte i slutten av måneden og jeg tilbringte mye av tiden ute i båt eller ute på et svaberg. Det ble i perioder litt for varmt, selv for en solhungrig som meg. Jeg orket å være med på en fantastisk flott bårkortesje i Sandefjordsfjorden på St.hansaften,  med påfølgende grilling på en Ø,  mange år siden sist.

Juli: Late dager med båt i kystbyen jeg ferierer. Tantedager, sand mellom tærne dager. 

Jeg er med i møte med helseminister Bjarne Håkon Hansen i fh til den viktige me-saken. Måneden sluttet med et rørende øyeblikk å se bror gifte seg med sin kjære. Talen ble skrevet og gitt, men aldri turt å leses opp. Så er fortsatt det å dø og holde tale på topplista over hva jeg er mest redd for. Kanskje noe å endre på neste år? Jeg drar på ferietur til ålesund og Geiranger og har noen flotte, flotte dager. Litt synd vi regner bort i Geiranger, men har fine dager for det. Jeg blir godt kjent i Ålebyen siden jeg har bil til å svinse rundt med.

August: Fortsatt litt feriemodus, men starter opp igjen etterhvert uti august i Oslo.  For meg er alltid august og skolestart min nyttårsaften, hvor mål, visjoner og veien videre skal stakes opp.Jeg treffer endel gode venner, noe jeg merker er etterlengta etter så mye tid alene siste årene.  Høsten ble desverre litt preget av bekymring for om min kropp kom til å takle svineinfluensa. Sånn i ettertid så kan man si det var bortkastet redsel, men det var en reel frykt, siden jeg var i risikosonen. Jeg tenkte dag og natt på om jeg skulle vaksineres, tross at vaksinen for 6 år siden dro meg inn i en langavrig sykdom. Jeg kom ikke til noe beslutning.

September:  Jeg skal få være med på et prosjekt samme med ei venninne som åpner bakgårdsbutikk og begynner å samle energi og materiell til å starte med litt kreative aktiviteter igjen. Jeg syr og fikser, det meste inspirert av vintagestil. Jeg starter min egne blogg hvor jeg legger ut det jeg lager, og kaller tingene mine for «TorneroseDesign». Jeg starter også en blogg nr 3 men lar den ligge brakk.

Oktober: Jeg fortsetter å sy og hviler mellom slagene. Jeg plukker epler hos naboen og lager deilig syltetøy. Jeg tar minimalt med høstbilder, ulikt meg i grunn. Jeg blir offesielt Tiaraprinsesse.

November: Det jobbes i full fart mot julegrantenning i galleriet, og tiden går med til å lage juleprodukter, blant anna vintage julestrømper. Salget går bra, men gleden over å ha prestert noe er enda større etter år i dvale.  Det tar på, for jeg føler meg desverre dårligere enn på en stund, men samtidig så føler jeg det er verdt det. Jeg bestemmer meg for ikke å ta vaksinen for svineinfluensa og er mye isolert når det raser som værst. Jeg avslutter måneden hos venninne på Hamar, og feirer 1 søndag i advent med familien deres mens det snør nydelig ute.

Desember: Jeg baker, pynter og koser meg med dvder, mens røkelsen svirrer i rommet. Jeg hviler meg mye, og ligger på lading til en høytid jeg vet vil kreve sitt. Dette er den første desember i mitt liv som jeg har vært ferdig med alle julegavene før måneden har begynt!!  Jeg begynner å skrive på blogg nr 3 som viser seg å bli en interiør og hobbyblogg, og ender med å skrive en god del innlegg i desember. Kjenner at det er godt med en blogg fullt av bilder og kreative ting.  Jeg drar hjem og feirer juledagene med familien. Jeg rekker å være masse tante, jeg rekker å være masse i juleselskap, og jeg rekker såvidt å trekke pusten før idag. Nyttår feires med foreldre og søstra, ikke helt slik jeg hadde tenkt det, men siden jeg gjorde så mye i julen så ble det ikke mulig å reise noen plass til nyttår. Men jeg pynter meg nå så får kvelden bli best mulig. (Og dagen derpå kan jeg si at dagen ble absolutt flott! )

Gjennom året har jeg fått nye bekjente, utviklet gode vennskap, men også bekjente og venner som har forsvunnet uten at man helt vet hvorfor. Kanskje slik livet er, at noen kommer og noen går. Jeg er evig takknemlig for de vennskapene som har blitt sterkere, og de små jentegjengene som selv om vi ikke treffes så ofte, har hatt det storartet sammen. Jeg har blitt kjent med mange mennesker som løfter opp i stedet for å bryte ned. Året 2009 er året hvor jeg virkelig følte jeg fikk en bestevenn til, og det er jeg svært takknemlig for.

Jeg har ikke så mange klare tanker om året som kommer. Jeg tenker bare at det som skjer det skjer, og at jeg skal forsøke å takle det som kommer på best måte. Jeg håper det blir ett år hvor mange gode ting vil fortsette å skje. Jeg skal gjøre mitt til at det blir fint og flott, jeg skal gjøre mitt til at jeg skal utvide horisonten. Hvem vet, kanskje dukker det opp en kjæreste også? Det jeg vet er at tantunge nr 3 kommer hvert øyeblikk. Jeg håper selvfølgelig at behandling for ME står rett for døren slik at jeg kan leve det livet jeg lengter etter. Ellers tror jeg året blir ett år for felleskap. Ett år og være sterke sammen, når det skjer gode ting og når det skjer vanskelige ting. Med støtte fra dem man er glad i, kan man klare nesten hva som helst. La dette året bli ett år der vi kan være gode for andre.

Jeg ønsker alle leserne mine et godt nytt år!!

Hvert år pleier jeg å kjøpe en ny julecd. Dette har jeg ikke holdt i år. Jeg klarte rett og slett ikke velge, så ble to. Jeg er liker «ren» julemusikk med ikke så mye mik mak, gjerne bare julesalmer blotter for amerikanisert jul.

Det var mange gode kandidater på listen i år.

Rita Eriksen som Frelsesarmeens julecd. Mange flotte sanger, også endel nye og med Eriksens countrytouch. Kanskje derfor valgte jeg den bort, siden grensen for hva som er for mye og lite country er syltynn.

Strålende jul av Sissel og Odd er også en folkefavoritt. Jeg har valgt å kun ha den på Spotify og ikke kjøpt cd-en selv om den er aldri så nydelig. Denne har også et snev av country synes jeg.

Søstrene Ingelin og Hildegunn Garness får også toppkarakter for sin plate «Barnet i krybben».  Den skal vist inneholde endel tradisjonelle julesanger, bare med litt ny vri. Men denne har jeg ikke hørt, men har veldig lyst!

Jeg endte med disse to cd-ene i år og jeg gir dem høy karakter for nydelige stemmer og nydelige sanger! Det eneste som både kan være positivt og negativt er at det er endel ny sanger, men kanskje vi trenger det i tillegg til tradisjonssangene? Sanger som «Himlen i min favn» og «En stjerne skinner i natt» har jo blitt adopert av folket og godt mottat som julesanger i årene som var, så kanskje er vi åpne for fler?  Men er du en som kun hører på rene julesanger, så er det nok flere sanger som ikke faller i smak her.

Helene Bøksle med «Det hev ei rose sprunge».

«I julens lys» av Stephen Brandt-Hansen.

Hvilken juleplate har du falt for i år?

Telefonen ringer… Jeg dropper å ta den først. Den ringer igjen, og klirrer gjennomtrengelig i skallen. Ok, jeg tenker jeg  ikke har noe valg og tar den, ellers vil ringingen fortsette uttover kvelden.

Tornerose: Hei mamma! Jeg kan ikke snakke så lenge nå for jeg har så skallebank og ligger og slumrer i sengen.
Mamma: Jeg er også i dårlig form og vondt i huet jeg og. Har ligget på soffan lang tid jeg nå, og er såååå gåen.  Ja, jeg har gjort altfor mye, og blir nok liggende i morgen. Jeg klarer nesten ikke reise meg for ryggen har gått helt i vranglås. Måtte til fysioterapi tre ganger denne uken, og da jeg skulle reise meg opp den ene gangen så skjedde det at.. bla, bla… osv

Tornerose: “mhm”, «jaha» og «uff det hørtes ikke noe godt ut» der jeg får slippet til.

Tornerose: Jeg hadde så koselig i går jeg! (med ny entusiasme)
Mamma før jeg rekker å fortsette: Å, jeg også hadde det koselig i går. Jeg var på julekonsert i kirken i bygda, og traff Knut, Anne og Lisbeth. Og vet du hvem som var i koret? Det var Alice som du kjenner vettu. Hun sang solo. De var jammen flinke nå, ja mye bedre enn de var før og de sang noen nyyyyyydelige julesanger. Jeg tror det er fordi de har en så flink dirigent. Ja, hun har gått i jentekoret som du gikk i. Du kjenner jo mamman, ordentlige folk altså. Ikke rart de er flinke, hun kommer fra en svært musikalsk familie bla, bla, bla ..

Tornerose: «Mhm», «jaha» og «så koselig det hørtes ut» de plassene jeg slipper til.
Tornerose: Jeg lurer på om jeg skal bake havrekjeks en av dagene jeg.
Mamma: Det skal jeg også. Jeg har en oppskrift her som jeg lurer på om jeg skal bruke. Ja, også skal jeg jo bake kransekake og rosinkakene mine. Men lurer kanskje på om jeg ikke skal det i morgen. Får se altså. Kanskje jeg skal vaske? Eller kjøpe julegaver? Jeg har så mye å gjøre, så vet ikke hvor jeg skal begynne nesten. Jeg er redd jeg aldri rekker det bla, bla, bla til jul…
Tornerose:  “mhm”, men man MÅ vel ikke ha alle kakeslagene?

Mamma: Jo, det MÅ man. Fordi hvis jeg ikke har de og de kakeslagene så vil ikke Nils og Martin få kakene de liker. Dessuten er det mye sunnere med kransekake enn hvitt mel, derfor kan jeg ikke bake de andre kakene bare. Også må jeg bake så ikke moren min synes jeg er en dårlig husmor. Ja, du vet åssen hun alltid sjekker vinduskarmene for støv.. bla bla bla

Tornerose: «mhm»

Tornerose: Jeg må seriøst legge på jeg hvis det skal bli middag her i dag, og ikke huet skal være brukt opp på prat.
Mamma: Ja, jeg skal lage middag nå jeg også. Jeg lagde så stor middag i går og skal ha restene i dag. Ja vettu, lagde noe skikkelig godt. Du vet den kyllinggryten som jeg lagde en gang da tante Silje var på besøk? Jeg lagde den, men byttet ut kyllingen med kjøtt bla, bla, bla..
Tornerose: Mamma, jeg mener det, jeg må nesten legge på jeg.
Mamma: Du er rar, du forteller jo ikke noe om deg?

________________
Jeg tenker i mitt stille sinn at lot du meg virkelig få en sjans? Du er så flink til å avspise meg mamma, du skravler så det er umulig å slippe til. Og har jeg vondt en plass har du vondt samme plassene, men bare enda vondere og enda flere steder også.  Skal jeg gjøre noe, så skal du gjøre det samme, bare med enda større glede og med lange utgreiinger og forklaringer. Har jeg hatt det fint, så har du hatt det enda finere. Som om det er en konkurranse å ha det best eller verst. Dine ting er alltid viktigere. Du svarer alltid med: Ja, det har jeg også, og fortsetter samtalen uten at den andre får fortsette.

________________

Kan du ikke for en gangs skyld legge bort ditt eget og  kan jeg ikke for en gangs skyld være like viktig som deg?

Kan vel si at jula er reddet?

Jeg elsker sko, og jeg elsker tanken på at jeg skal trippe rundt i disse superlekre, juleaktige, herlige, adventslilla dokkeskoene.

Se og nyt!

I ukesvis har stuebordet mitt sett slik ut. Det har vært stoff og utstyr i alle rom, det har blitt klippet, strøket, sydd, malt og scrappa og bare jeg har visst hvor ting har vært i kaoset. Jeg har levd i min lille bule uten spesielt mye kontakt med omverdnen. Jeg har hatt tusen ideer, noen har blitt satt ut i live, andre har det blitt med ideen foreløpig.  Sykdommen gjør at det blir lengre pauser mellom slagene, men på gode dager har maskina gått varm i tredje gir her. Jeg har sydd veldig mye kult i vintagestil, med herlige blonder mot røff lin, og det meste med flotte strykemerker. Jeg har startet en ny blogg hvor produktene er foreviget, og kan bestilles. (Faste lesere kan godt få den navngitte bloggen om dere vil).

Jeg har lekt meg med blonder og herlige stoffer. Puter, sminkepunger, julehjerter, julestrømper, pynt og stæsj. Skal du ha slike stoffer billig så er det bare å ta seg en tur på Grønland. Selv om ikke akkurat alle disse butikkene er så fancy og heller lukter av møllkuler, så kan man hvertfall få gjort noen varp til feks 20 kr metern.

Arbeidsplassen min rotete og fæl, men likevel en god plass. En mestringsplass, en øvingsplass, for jeg har jammen mye å lære. En plass for meg og kaffekoppen. Og nåler som knekkes og knekkes.

Slike puter har jeg lagd endel av blant annet. Jeg har vært så heldig å få ha puter og andre produkter i en bakgårdsbutikk hos ei venninne. Jeg har vel ikke ord for hvor deilig det er å orke og bruke evnene sine igjen. Eller bare føle at man har prestert noe, utrettet noe i løpet av en dag. I høst har jeg innimellom hatt sømmen å vise til. Jeg har noe å si til dem som ringer. Dette har jeg klart, dette har jeg prestert. Og det føles så godt.

Jeg er nok ikke så altfor glad i rødt i store doser. Ja, jeg vet at jul er rødt, men for meg så handler det om mye mer enn nisser og en haug med røde ting.  Jeg faller stadig tilbake til glitrende gull og sølv, og hvitt i kontrast til det røde. For å balansere, for man vil jo ikke få overdose. Jeg tror at jeg får mer og mer behov for å ha vakre ting å hvile øynene på, og er blitt selektiv i hva slags pynt som kommer inn i huset. Det er ganske koselig å tenke på at det henger slike julestrømper i endel hjem som jeg har sydd.  

Svak for vintage ja. Og om jeg skal si det selv, har jeg blitt god på glidlåser. Men ikke uten hodebry og klamme fingre.

Oppi all produksjon så har jeg begynt å hekle oldemorsruter. Jeg fikk inspirasjonen fra en venninne og av å lese i boken » Hekling- gammel teknikk i ny design». Synes fargekombinasjonen ble lekker, men om jeg klarer så  mange som til teppe gjenstår å se. Foreløpig har det blitt med to stykk…For før dette teppet kan gjøres ferdig må jeg gjøre klart babyteppet jeg hekler til mitt nye tantebarn i januar.

Og innimellom slagene har jeg forelsket meg i serien Dr Quinn. Om to så ufattelig ulike personer som likevel elsker hverandre så høyt, dog ikke uten å ha endel uenigheter på veien. Om å våge å håpe på det umulige og våge å stå opp for de svake. Om en kvinnelig lege på attenhundretallet som går på tvers av alt som blir sett på som normalt på den tiden. Er det rart jeg elsker denne serien. Jeg har kommet til sesong 3, og grini og ledd. Og det er en fullstendig jenteserie. Det gjør meg heller ikke noe at en av hovedpersonene er en herlig skapning du helst vil drømme om om natta, og som har skjeggstubber. Dere vet jo hvor skjeleven jeg blir av skjeggstubber.

Her er litt av produktene jeg solgte i helgen. Jeg hadde endel ting på en bod utenfor butikken, i tillegg til ting jeg hadde inne.

Jeg har aldri før glemt å ordne med adventstaken første søndag i advent, men iår har jeg bortprioritert hjem og meg selv og alt har blitt forsinket. Jeg hadde riktignok den beste feiringen av første søndag i advent på lenge i helgen, jeg feiret den i et hjem med mye kjærlighet og lys. At det i tillegg begynte å snø gjorde sitt til at jeg fikk en kriblende følelse i magen.

Vel hjemme, en dag forsinket har jeg knabbet en grønn grein av naboen og funnet fram adventspynten. Ikke så lett å se, men er elementer av lilla i pynten, ellers det som falt meg inn der og da. Litt sølvkuler, kanelstenger, vintagebilder og hvite lys. Så får de andre lysestakene mine får lilla.

Så tenner jeg det første lyset ikveld. Og i bilen hjem så hørte en julesang hvor teksten var; «der hvor lyset er, der er det jul». Så da kan vi vel offesielt si at jula har kommet til bula mi også. Og freden, roen, og hvilen skal senke seg over meg. Og symaskina er glad til, for all hvilen den kan få-

Men mest av alt er jeg så «langt ned i magen»- glad. Så glad for menneskene jeg er glad i og så glad for at det kommer nok en jul som sprer lys og varme, og mange fine øyeblikk som kan deles, på tross at man er syk, singel eller har en har tanker om julefeiringer som ikke var så bra. Julen er uansett tiden for å senke pulsen, nyte lukten, og kanskje være litt ekstra raus og romslig. Kanskje er det også en tid hvor håpet fylles på ny. Og jeg gleder meg barnslig mye!

Det er lenge siden jeg har vært på fototur eller brukt kamera rett og slett, men på lørdag fikk jeg fyrt av endel «nattbilder» i bykjernen. Gøy! Noen av dem er såkalte HDR-bilder, men føler fortsatt jeg ikke har helt dreisen på det. Det krever hvertfall mye etterarbeid i Photomatix for å det til å se ok ut. Samt at jeg har funnet ut at jeg vil stille litt annerledes på kamera neste gang slik at jeg får tre eksponeringer som er enda mer ulike for å få bedre effekt. Usikker på om jeg synes at vanlige bilder er like fine? Hva synes dere?  

Det ble hvertfall mange bilder med kontraster og ulikt lys og fargetoner, slik jeg elsker det. Bli med på en sightseeing da vel?

HDR-bilde

HDR-bilde

 

Vanlig eksponering

HDRbilde

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering. Gjetter dere hva dette er?

HDR-bilde

HDR fra toppen av PLAZA retning nord.

HDR-bilde

HDR-bilde, dog litt uskarpt, men likte spøkelseslooken 

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering

Vanlig eksponering

HDR-bilde

HDR-bilde

Vanlig eksponering

Frøkna i action! Fryktelig vanlig 😉

Alle bildene er tatt med Nikon D80 og Sigma 30 mm f:1/4

Jeg har i grunn verken orket å bekymre meg eller ta spesielt innover meg de endringene som har vært foreslått skal gjennomføres innenfor NAV i løpet av 2010. Og enda mindre tenkt over om det har noen konsekvenser for oss brukere. Jeg har tenkt at det er så langt fram i tid og at det trolig ikke blir gjennomført likevel. Men tvert imot viser det seg at dette faktisk skjer. NAV har blant annet lagt ut fyldig info på sidene sine og begynte å spytte ut brev til de mange postkassene rundtom i landet. At denne ordningen har fått gå upåaktet hen uten ett renn av klager fra både brukere og politikere, er for meg underlig. Med andre ord et enstemmig storting synes denne ordningen er topp. Men har de tenkt igjennom hvordan dette vil virke fra brukernes side?

Mitt forhold til NAV har i perioder vært ambivalent etter å ha fått avslag på avslag, eller aldri fått den hjelpen eller oppfølgingen jeg har trengt når jeg har ringt, sendt brev eller besøkt dem. Jeg har dessverre ikke tillit til dem lenger enda jeg møtte dem med åpent sinn. Samtidig bruker jeg ikke tid på verken å være bitter eller sur over behandlingen jeg har fått, eller mangel på den som sådan. Det fører ingensteds hen. Men jeg ser nødvendigheten av at det taes noen viktige grep innenfor denne sektoren. Det har vært fremme ett utall av saker i media siste årene som har tatt opp at NAV som system rett og slett ikke fungerer, og klagestormen fra brukerne er stor. Mange mennesker har måtte leve på sosialen og ikke fått penger inn på flere år, dette i rikeste Norge. Jeg er dog ikke sikker på om det er tiden for en ny reform, fremfor å sterkt forbedre det som allerede finnes. Dette vil sikkert ha en rimelig høy prislapp, og pengene kunne trolig vært utnyttet bedre. Og fallhøyden er stor tenker jeg når dette skal iverksettes ett sted med allerede komplett kaos.

La oss ta en titt på hva dette faktisk er for noe:

Det er absolutt noen positive ting med denne ordningen. Det ene momentet er at man slipper like mange søknadspapirer når man går fra rehabilitering og til tidsbegrenset ufør som fra sykemelding til rehabilitering. Man trenger bare å gå gjennom prosessen en gang sies det. For staten vil det trolig være pengebesparende, og for de sykes del en lettelse å slippe å skrive lange søknader, samt slipper man å stresse til spesialister som skal skrive de rette attestene osv. Med ny ordning vil det trolig blir det mindre byråkrati og litt færre folk hver sak må innom.  Alle slags støtteordninger vil også være på ett og samme stedet.

MEN. Det er en del flere men her dessverre. Ordningen er slik at man i motsetting til i dag som man får innvilget Tidsbegrenset Ufør for 2-3 år av gangen, nå må levere inn meldekort hver fjortende dag. Selv om man har en dokumentert varig og kronisk sykdom må man altså stå til rette for og vurderes om man er frisk nok til å jobbe hver 14 dag. Ikke bare er dette stressende for en som er syk både å holde styr på og huske når dette skal gjøres og leveres, men ordningen fører til at man får halv lønn 2 ganger i måneden. For meg som for eksempel har 7000 kr bare til husleie fordi jeg bor i hovedstaden, så vil jeg ha et stort problem når dette er betalt hvis jeg overhode har nok til å betale alt på en gang. Hva skal jeg leve av da, hvor skal jeg ta pengen fra? Jo, da må man vente fjorten dager på nye kontanter i kassa mens man spiser havregrøt eller låner av foreldre?  Vil ikke si det er de beste forutsetninger for å bli frisk. (Når det er sagt så vil det jo komme like mange penger totalt inn og med litt planlegging vil dette fungere. Det er i overgangsperioden dette vil svi mest. Jeg lurer på hvor behjelpelige sosialkontoret vil være i denne tiden? )

Et annet moment som jeg synes er viktig for den sykes velvære og livskvalitet er dette med at man stadig skal måtte rippe opp i det faktum at man faktisk er ufør og syk. Med TU har jeg endelig klart å slappe av, endelig klart å tenke fremover, tenke på alt annet enn sykdom. Nå skal man da hver 14 dag skrive under på at: ja, jeg er syk enda og trenger penger. Det blir så tydelig at man er nederst på rangstigen i samfunnet og man skal minnes på dette ofte. Det blir så tydelig at man er avhengig av staten. Det blir så tydelig at man er syk.  Med TU så tenkte jeg ikke på det slik, det føltes for tungt og nedverdigende når man er 31 år. Jeg kunne faktisk slippe å bruke tiden på å bekymre meg for hva man skulle leve av (hvertfall til en viss grad), og ikke minst, få RO og TID til å bli frisk, slik det er anbefalt av spesialister for vår sykdom. Det fører til stor livskvalitet på tross av at man har mistet arbeidsevnen og helsen sin og det meste i livet.

I forhold til diagnosen ME hvor ett av symptomene er kognitiv svikt, synes jeg systemet med meldekort er en dårlig løsning. Glemmer man dette, slik man fort glemmer alle slags ting når man er dårlig, vil man ikke få penger og det vil ikke gå rundt. Det er slettes ikke alle som er friske nok til å komme seg til en postkasse eller har hjelpere hos deg. Når det er sagt så skal det kunne gå an å søke om rett til å slippe dette med meldekortene, men kriteriene for hvem som skal få lov til dette er ennå ikke fastsatt fra statlig hold. Jeg venter i spenning.

Jeg er så slem at jeg tenker at politikerne har ett mål med dette. Det er at man skal bli så drittlei av å sende disse skjemaene at de håper at man etter en stund vil finne ut at man vil jobbe likevel. Hadde bare politikerne og de som styrer landet skjønt at det ikke handler om å ville. For me-syke er jeg heller redd for at vi kommer til å bli sykere av å holde styr på dette, ikke vite om vi klarer oss økonomisk resten av måneden eller om vi blir presset for tidlig ut i arbeid. Jeg mener helt klart at jobben med å få ned antall uføre begynner ett helt annet sted enn å krølle til tjenestene til de syke. Eller ved å gi de mindre penger.

Ordningen heter som kjent “arbeidsavklaringspenger”. Usikkerheten i forhold til hva NAVs neste trekk blir, er stor. Tanken er at flest mulig skal i arbeid, og disse pengene får man mens venter på arbeid. Jeg er redd at NAV slik de har vist før, ikke vil klare å skille mellom de som faktisk er alvorlig syke og de som ikke “vil” jobbe og dermed presse folk ut i arbeid for fort, slik vi har eksempler på har skjedd så mange ganger i me-historien til nå. Jeg er redd det blir nye slåsskamper fordi NAV overprøver selv legens attester og anbefalinger i forhold til funksjonsnivå og diagnose. Jeg er redd den ånden som sier “det er bare å ta seg sammen” skal råde enda litt mer. Som om det ikke var nok straff å bli syk?

En ting er sikkert. Jeg er ikke villig til å presses ut i en jobb som kanskje kommer til å ødelegge 6 ny år eller for alt jeg vet resten av livet. Dette er mitt liv det handler om. Mitt dyrebare liv. Jeg vil beholde muligheten til å kunne se ett par venner i måneden, kunne orke å ha kontakt med familie og klare å lage middag innimellom fremfor å bruke alle kreftene på de prosentene NAV ville måtte presse meg til, som kanskje ville føre til ett nytt tilbakefall eller gjøre meg syk resten av livet. Det er det ikke verdt.

Man tjener ikke fett som ufør, det skal jeg love deg selv om mange synsere der ute glatt påstår det. Man er heldig om man har råd til å spise ute eller gjøre noe utenom de hverdagslige utgiftene. Noen måneder må man låne siden utgiftene er for store. Tannlege og ting som er forbyggende må man bare kutte ut. Ved den nye ordningen vil vi ikke lenger bli skattebelagt som uføre, men som arbeidstakere. Med andre ord får man enda mindre penger å rutte med. Ikke nok med det. Har du barn vil man i året miste 20 000 i året. Det er ganske mye penger!

* Mange stønadsmottakere med barn å forsørge får mindre å rutte med hvis regjeringens forslag går igjennom. I dag kan forsørgere på tidsbegrenset uførestønad få et behovsprøvd barnetillegg på opptil 26 700 kroner i året for hvert barn. Med den nye bjarnetrygden blir dette erstattet av et standardisert barnetillegg på drøyt 7 000 kroner. *

Det er litt utydelig i regelverket hvorvidt vi får beholde honnørkortet som gir oss billigere reise for eksempel. Det samme gjelder med utenlandsturer om vi får lov å bevege oss ut av Norge. Jeg vet nemlig ikke hva som menes med “overgangsreglene”, men det høres ut som dette bare blir en kort periode.

Det står:
**Har du honnørkort, kan du beholde dette så lenge overgangsreglene gjelder.
Du kan oppholde deg i utlandet så lenge overgangsreglene gjelder. Forutsetningen er at dette ikke er til hinder for avtalt aktivitet. **

Ja, jeg vet at det finnes et lite antall folk som er snyltere her i landet, ja jeg vet at det finnes noen som er late, men flertallet av mennesker med uføreytelse har faktisk behov for det og er mennesker som overhode ikke vil lure norsk stat. At uføre faktisk skal få det verre er et paradoks synes jeg når man tenker på den sosialistiske regjeringen, hvor likhetstanken er sterk og fokus på de fattigste skal være gjeldende. Jeg tror ikke denne ordningen er et skritt i riktig retning for å få oss friske, og det er jo det som er målet er det ikke? Heller ikke i retning av å gi syke mennesker ett verdig liv. Men det gjenstår å se. Jeg håper bekymringen var unødvendig.

Sitater i kursiv er klippet fra:

* http://www.velferd.no

** http://www.nav.no/217387.cms

Serendipitycat skriver også om NAV og arbeidsavklaringspenger

Thomas Moen har gjort det
Mirakel har gjort det
Prinsesse Lea har gjort det
Eskil har gjort det

Nå er det min tur til å spre mitt budskap til verden!

Inne hos Anathema fant jeg et langt innlegg om «når det dysfunksjonelle er normalen«. Ikke bare kjentes det ut som noen skrev om mitt liv, men hun berørte også mange temaer som jeg ubevisst og bevisst toucher innom gjennom følelser og tanker i hverdagen. Jeg har selv skrevet om skammen med å vokse opp i en dysfunksjonell familie for en stund siden. Men jeg skrev ikke noe om dette med å overføre denne «arven» til egne barn. Med «arven» så mener jeg de skadene man har pådratt seg helt uten å ville det selv pga den bakgrunnen man har. Det kan være dårlig selvtillit, evnen til å kunne åpne seg og stole på andre, evnen til å takle konflikter,  ja, for ikke å snakke om alt som innebærer det å ha et normalt familieliv. For når det unormale er normen, hvordan skal man da vite hva som er normalt i et familieliv?

Kanskje har jeg tatt noen gode steg i å stoppe spiralen, arven eller «forbannelsen» jeg er født inn i slik at ikke barna mine skal draes med ned i dragsuget. Jeg har alltid elsket å være med barn, være noe for barn, og for alt jeg vet så er det fordi jeg som barn aldri ble vist gjennom handling at jeg var elsket selv. Jeg har alltid følt en kriblende glad tilfredstillelse ved å snakke med dem, leke. De har likt meg, og jeg dem, vi har liksom bare forstått hverandre vi. Kanskje fordi jeg tidlig bestemte meg for ikke å bli som mamma, jeg ville ikke hyle og skrike, psyke ned eller slå. Jeg ville la barn få være barn og møte dem på deres nivå. Jeg fikk ett ekstra øye for dem som slet ekstra. Det sies at jeg har en spesiell tone med barn, og en egen evne til å kommunisere med dem. Har visst alltid vært sånn. Jeg har vært favoritttante hjemme og i barnehagesammenheng. Det har vært så indelig godt å gjøre godt mot barna, være en betydningsfull omsorgsgiver, når jeg selv vokste opp i et hjem med omsorgssvikt.

Så kanskje har jeg allerede lagt ned en grunnsten i forhold til å endre fortiden. Jeg er bevisst på hva jeg ikke skal gjøre, hva jeg nekter skal skje med egne barn. Aldri, aldri om de skal oppleve det samme.   

Når det kommer til evne til å være i relasjoner, så er jeg nok fortsatt litt «skadet». Jeg tar meg i det å ikke alltid tro på folk når de sier de er glad i meg. Og fordi jeg ikke alltid tror på det, så trenger jeg oftere å få en påminnelse om at den andre er glad i meg. Jeg tar meg i det å ikke tørre å nærme meg folk fordi jeg er redd for å bli forlatt eller dårlig behandlet slik som jeg har blitt så mye før. Jeg får høy puls og blir småkvalm når en konflikt topper seg. Og å konfrontere den andre er veldig vanskelig. Jeg får mest lyst til å rømme, bort, vekk. Det føles ikke godt å ønske det når jeg vet at mamma selv brukte den strategien når det var kjipt, å rømme eller stikke av i sinne.

Når man har vokst opp med unormaliteter rundt seg daglig tror jeg det er en umulighet og ha ett hundreprosent friskmeldt selvbilde eller selvtillit. Mange av «oss» vil nok slite med å aldri føle oss bra nok, eller at selv om man kan se bra ut på utsiden så vil man tvile på om man er god nok på innsiden.

Jeg gruer meg på en måte til å skulle inn i en tett relasjon igjen. Det er så mye som må forklares, skjønnes av andre part og jeg blir redd for å virke vanskelig, for komplisert. Vanskelig pga noe ikke selvforskyldt. Jeg skammer meg fortsatt over å si at min familie var unormal, og er redd folk skal dømme meg på grunn av det.  

Jeg er klar over at for meg var det normalt at noen stadig påpekte negative ting og plukket på en. Det meste var ikke bra nok. Jeg er redd for å falle i samme fellen å gjøre det samme mot min kjæreste enda så destruktivt og ødeleggende det er. Men det var det normale. Men jeg sier til meg selv, jeg er bevisst på disse tingene, da må det vel gå bra? Det går bra da sant?  

Tiden vil vise hva fremtiden vil bringe og hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vet at selv med uforskyldt ballast så er det ingen unnskylding å gå i samme fellen selv ( dog lettere for oss enn andre).  Men vi har alle mulighet for å snu tilværelsen, la fortid være fortid og komme oss videre. Vi har alle ansvar for våre handlinger selv om vi har en skade fra levd liv. Men jeg tror vi som er vokst opp dysfunksjonelt må jobbe mye mye mer for å  oppnå samme trygghet på omgivelsene og oss selv enn «normale». Vi må jobbe mye mer i et forhold eller i en tett relasjon enn normale. Vi bruker kanskje lenger tid på å komme over sorger og skuffelser enn vanlig folk. Vi må si til oss selv en million ganger at vi er bra nok, i motsetning til friske som sier det 100 000. Kanskje gråter vi litt mer enn andre. Vi har ikke fått spesielt mye gratis i livet og ble ikke født på en heldig stjerne. Det kan man være sint for, men det vil ikke nytte å gå slik i lengden, ei heller være evig lei seg. Man har til syvende og sist ikke noe annet valg enn å brette opp armene og jobbe, jobbe, jobbe.

Jeg takker for at venninnene mine oppimellom har gitt meg innblikk i hva som er normalt og ikke. Det har vært vondt å se hvor ute å kjøre vår familie har vært, å sammeligne og se andre heldige leve tilsynelatende enkle liv. Men også godt å se at det finnes gode forbilder der ute. Det er en fin motvekt til min absurde fortid. Og det største håpet av dem alle er at jeg skal kunne ha et normalt eller tilnærmet familieliv selv en dag.  

Du husker kanskje eplekurven fra en av de siste bloggpostene? Jeg har forbarmet meg over noen av eplene. Når man ikke er i form, så blir mye gjort fra soffan. Jeg benket meg derfor oppi den med en dunke til skrell, en bolle med sitronvann, masse epler, skreller, kniv og satt i gang. Resultatet ble herlig eplemos med prikker! (Ja, kokte ikke syltetøyet i soffan da..)

 

Jeg hadde ca 1,3 kg epler som jeg kokte i ca 1,3 dl vann.
Oppi puttet jeg frøene av en vaniljestang, samt stangen som jeg tar ut etterpå. Det var ikke lenge det trengte å koke før eplene gikk i oppløsning. Jeg tok gryta av plata og moset det siste med en potetmoser. Jeg tilsatte ca 100 gram Fruktose, og lot mosen få et nytt oppkok. Jeg liker egentlig syrlig eplemost, så jeg tror 70 gram hadde holdt, men det er en smakssak. Uansett ble det nydelig, nesten litt som godteri med smaken av vanilje.

Ser du prikkene?

Når jeg får ånden over meg skal jeg lage ett nytt syltetøy med et snev av kanel og et snev av anis. Spennende! Og for en følelse det er å sanke og lage, selv om det er tidkrevende så blir det ekstra ekstra godt og man spiser litt med andakt.

Har du lagd syltetøy i høst?

Søndagene mine blir ofte hviledager, mimredager, tenkedager. Kanskje litt dagen-derpå-dager med følelser som må veies og kjennes på. I dag gikk tankene tilbake til ungdomsårene (som jeg liker å tenke ikke er så lenge siden, men som stadig blir lenger og lenger siden). Jeg tok hvertfall fram den hvite boksen hvor jeg har spart på noen av de gamle kjærlighetsbrevene mine.  Jeg skal være ærlig, det har blitt noen slike brev, og jeg har spart på de søteste. Sannheten er at jeg nesten kjenner hvordan det var å være forelsket bare av å hente fram minnene og lese ordene som er nedtegnet på små brevpapir lånt av søstrene, alt for å gjøre det finest mulig for meg.  Noen lange brev, noen korte, men en ting viser dem alle: Vi var ikke gamle knottene før vi begynte å fortelle hverandre at vi elsket den andre, og det å sette ord på alle slags følelser var hverdagskost. Det var så enkelt, rett fram og selvsagt den gangen.

Men noe har skjedd på veien, vet bare ikke helt når det forandret seg. Jeg savner det. Jeg savner gule post-it-lapper med innhold som får hjertet til å stoppe.

Alt var så heftig før. Det var snakk om de store følelsene. Enda så ung jeg var. Det var aldri snakk om å lure på om man var forelsket eller ikke. Var man forelsket, så visste man det. Man sov ikke, man spiste ikke, man var fjern og fikk hjertebank av å tenke på den andre. Jeg tror at som 16-18 åring elsket jeg hele personen med kviser, mangler og dårlige egenskaper. Jeg elsket personen bak, og jeg så ikke alt som burde vært der. Og lange forelskelser gav meg alltid drahjelp i elskingen.

Nå finner jeg meg stadig funderende når jeg treffer folk jeg liker, er jeg forelsket? Og jeg finner i grunn ikke noe klart svar. Jeg liker dem, men… Jeg får ikke lenger stor drahjelp av doble hjerteslag eller kaldsvetting i hendene. Det blir til at jeg forsøker å elske dem uten å være ordentlig forelsket. Noe som synes å være en nærmest umulig oppgave. Fornuften tar stadig styringen over følelsene og påpeker mangler, forskjeller og ting som kan gå feil i et eventuelt forhold fremfor å gi meg skylappene jeg hadde i ungdommen. Deilige skylapper som gjorde at jeg bare så det flotte med personen, bare så ting som fikk meg til å sveve av lykke.

Jeg lurer på, har jeg blitt for gammel til å kunne forelske meg? Er jeg så glad i å ha kontrollen over eget liv at jeg ikke takler å gjøre meg sårbar, slippe opp og slippe inn? Vil forelskelser rett og slett bli mildere jo eldre og satt en blir? Eller klarer jeg bare ikke gi meg hen til den følelsesmessige berg og dalbanen fordi jeg er redd for å ikke bli elsket igjen? Fordi DET er altfor vondt å takle?

Jeg tror jeg vet svaret. De ligger nok gjemt i spørsmålene over. Jeg er håpefull, men redd. Jeg er åpen, men reservert. Livet har gitt meg noen erfaringer som har satt spor. Ikke bare gode spor. Livet har lært meg at:

Man blir oftest forelsket i dem man ikke kan få.

Man vil gjerne ikke ha dem man kan få.

Man kan miste dem man er forelsket i, hardt og brutalt, når som helst og hvor som helst.

I kjærlighet og krig er alt lov og det finnes ingen garantier, ingen avtaler bindende nok til å gjøre en skikkelig trygg.

Jeg er redd jeg bare kommer til å elske noen middelmådig i fremtiden, og ikke like mye som de jeg har elsket i mitt tidligere liv. Jeg er redd jeg kan komme til å ta en person fordi jeg trengte noen, ikke ville være alene lenger, fordi tiden og alderen fløy fra meg. Kanskje fordi jeg trengte noen som kunne bli far til mine barn. Jeg er redd for at “når man minst venter det” er nok en klisje som har lite eller ingenting å gjøre med virkeligheten.

Men jeg håper jeg tar feil. Jeg sitter fortsatt barnslig, naiv, filmklisjeaktig og tror på at mannen i mitt liv dumper ned og tar pusten fra meg. At jeg skal få denne evnen til å forelske meg hodestups tilbake og at jeg blir totalt overbevist når jeg ser på denne personen, at det er han jeg vil ha. Jeg håper jeg  ikke kommer til å ta til takke med noe dårligere..

 

Bilder lånt fra www.bjorg.info

.. fantastisk snille naboer!

Og å vite at jeg er et stort skritt nærmere å bli frisk av ME og at temaet er i mange de store mediene idag. Stort!

Dagbladet
Aftenposten
NRK
Les pressemelding her

Jeg har i grunn aldri tenkt stort over om jeg er feminist eller ei før jeg inntok bloggverden. Der møtte jeg nemlig på en haug med feministbloggere som pratet mye et «språk» jeg ikke forstod, og det virket som feministene demonstrerte mot mannsarten og lot håret under armene gro. Jeg tenkte med ett at jeg definitivt ikke var en feminist, dette ble for ekstremt. Men når jeg leser Virrvarrs innlegg om å være feminist i dagliglivet, så ser jeg at jeg jammen er mer feminist enn jeg trodde. Hun har utfordret bloggerne til å skrive litt om hva man gjør med feminismen i praksis.

• Det første som slår meg er dette med at jeg ikke synes det skal være typisk manne eller kvinneoppgaver i heimen. Jeg har vel alltid demonstrert litt imot at kvinnfolka må ta mesteparten av husarbeidet, mens mannen fikser oppgaver ute, i hage, i bil eller på hus. For som enslig har jeg erfart nettopp dette; Jeg klarer å skifte dekk, jeg klarer å male, jeg klarer å skru av rørene og tømme dem for skit, jeg klarer å bruke en drill og feste en hylle selv om det er mur eller gipsvegg, jeg klarer å klippe plen, jeg klarer å bestille bildeler eller ordne forefallende arbeid i hjemmet. Og sannheten er at jeg liker slikt arbeid bedre enn å vaske og brette kjedelige klær, tørke støv osv. Når det er sagt setter jeg selvsagt pris på å få hjelp til tunge fysiske oppgaver jeg ikke klarer selv. Selv om man vil det eller ei, er mannen fysisk sterkere på mange områder. Så balanse er tingen!
• Jeg kjører like bra bil som en mann. Jeg klarer også å orientere meg til et kart, følge trafikkregler og i tillegg kjøre i stressende bybilder. Jeg nekter å noensinne innse at jeg passer inn i fordommen om at kvinner er noen nek bak rattet.
• Jeg synes folk selv skal få bestemme OM de vil barbere seg her eller der. Det bør ikke være menn som bestemmer hva kvinnen skal gjøre. Det minner meg på en fyr jeg datet. Nesten en av de første temaene han snakket om var underlivsbarbering. Rimelig sjokkert over åpenheten forstod jeg kjapt at om man skulle se for seg han som kjæreste, så måtte det bli med helbarbert underliv. Jeg skal ikke skrive hva jeg gjør eller ikke gjør selv, men jeg kjente sterkt på en ting: Jeg må selv få bestemme hva jeg vil, og ikke la meg styre av en manns sterke mening hva barbering angår. Det er min kropp, det er jeg som bestemmer.
• Jeg er kvinne med mer enn bare en kropp. Jeg liker ikke tanken på at gutter skal se på meg kun sex i blikket. Jeg er mer! Selv om jeg er blond med en middels tynn kropp og store pupper, har jeg faktisk intellekt.  Jeg har noe i toppen. Jeg har faktisk gjort det godt på skolen, jeg har faktisk logiske tanker i hodet og mange egenskaper utover mine to «fordeler» som menn heller fester øyene ved.
• Pssst, i den sammenheng synes jeg også det må gå ann å bruke en topp med utringning uten å få høre at man vil vise seg fram for gutta. Jeg kler meg i klær jeg liker selv og som jeg føler meg vel i, og det er nå en gang slik at vi er skapt med pupper. Ikke så lett å ta dem av liksom. Men alt trenger ikke handle ikke om pupper her i verden synes jeg.
• Jeg mener fra hjertet at kvinner skal ha rett på lik lønn som menn. Jeg synes det er tragisk at i de såkalte kvinneyrkene er så underbetalt, og at ikke det fra øverst hold blir jobbet med holdningsendring og statusøkning av disse gruppene.
• Jeg synes kvinnene selv skal bestemme om de vil jobbe, være hjemme med barn eller kombinere disse. Det er nå en gang kvinnene som må føde ungene, men mennene kan bidra i stor grad og få av permisjonstiden, samt bidra i barseltiden.
• Jeg synes ikke menn skal ansettes i feks barnehage bare fordi de er menn. De må ha kunnskap, erfaring og utføre arbeidet på en like god måte som de kvinnerlige søkerne, for å få jobben.
• (Tilbake til husarbeid igjen): Jeg synes ikke heller at menn skal forvente at vi kvinner gjør alt i heimen. Gutter skal, selv om noen trenger litt mer øvelse, vise like mye initiativog ansvar for å holde huset i sving som kvinnen. De bor der like mye som kvinnen, ergo felles oppgaver.
• Jeg har ikke behov for å ta navnet til mannen min når jeg gifter meg. Og vil passe på at jeg får særeie på eiendeler jeg tok med meg inn i forholdet, og at jeg ikke blir den tapende part ved et event brudd.
• Fordi vi jenter kanskje har mer følelser eller hvertfall tydeligere gir uttrykk for dem, vil ikke si at vi er av et svakere kjønn av den grunn. Å grine er ikke nødvendigvis svakhet, men heller et tegn på medfølelse, empati og det å være tøff nok til å slippe kontrollen. I’m a weeper, sånn er det bare.  
• Jeg er helt uenig i at kvinner som har sex skal bli sett på som horer, mens menn får ha så mange partnere de vil, og nærmest får skryte av det, uten en gang bli møtt med et rynk på nesa.  Jeg synes at man skal kunne ha sex om man vil det, eller la vær å ha sex om man vil det.

Vel, det var det jeg kom på i denne omgang. Er jeg feminist?

Høsten er kommet enten vi vil det eller ikke. Det har gått en vandrememe rundt en lang stund og jeg har blitt tagget både her og der. (Jeg har rett og slett mistet oversikt over hvor!). Det skal skrives 10 ting som man kan glede seg over ved høsten. En perfekt ting å gjøre synes jeg, siden høsten på en måte er ambivalent, og jeg hvertfall innimellom kjenner på at jeg gruer meg til høsten, mørketid og vintern. Derfor tror jeg det er desto viktigere å fokusere på det som er positivt med denne tiden. Og backe en selv opp, skape en positiv forventning. Og når jeg ser listen under så gleder jeg meg faktisk!

1: Topp med høsten er at det faktisk er en egen årstid. Vi har 4 flotte årstider i Norge, totalt forskjellige, noe jeg har begynt å sette mer og mer pris på.  Jeg tror vi trenger den variasjonen. Jeg elsker sommern, men høstens fargespill og varme lys over naturen kan virkelig  ta pusten fra meg. Ofte får man sommerns siste, varme kyss i nakken som gjør at den forlenges, og man går smilende rundt med kamera lett tilgjengelig rundt halsen  for å knipse et nydelig blad i irrødt eller gult. Små ting som fyller på energitanken slik at den kan vare til langt utti januar. At høsten er slutten på noe fint og faktisk betyr at naturen dør, ignorerer jeg totalt, og lever hvert år i troen på at det skal vare evig.

 

 

2: Høst er for meg en ny start. Høst er min nyttårsaften. Jeg har alltid følt det slik. Høsten er tiden hvor et nytt skoleår/jobbår begynner. En tid jeg alltid har grublet og reflektert mye. Jeg har også alltid hatt behov for å skrive ned noen mål, ønsker og visjoner for året som kommer, enten det handler om behandlinger jeg vil ta, ting jeg skal gjøre, eller generelt, hvilke ting jeg ønsker å se tilbake på neste høst. Høsten har for meg alltid vært full av forventing, spenning, kribling i magen i fh til det uvisse året som ligger foran en. Faktisk selv om jeg ikke jobber så ser jeg for meg høsten og året som et tomt papir som etterhvert blir fylt med de fineste malerier. Jeg skal male dagene fine! Jeg blir optimistisk og tenker at dette skal bli et bra år. Og sist med ikke minst; høsten gjør meg noe mer melankolsk og kunsterisk, og det fører meg inn på neste punkt:

 

3: Jeg gleder meg til innevær, mørke kvelder, kreative prosjekter, og ikke minst planleggingsfasen av disse som gjerne er like gøy. Jeg driver for tiden og lager endel produkter jeg skal forsøke å selge på en utstilling første oktober. Det føles deilig å ha ett bittelite mål, eller bare det å ha litt press på seg til å utrette noe konkret i løpet av en dag. Symaskinen skal kjøres varm denne høsten. Produktene skal ha innslag av gammelt, nytt, røft og søtt. Jeg skal også pusse opp gamle møbler.   

 

4: Det er ikke til å komme unna: Høst er stearinlys, og jeg elsker dem. Jeg kryper under pleddet og bare ser på flammene rundt i rommet.

 

5: Jeg digger høsten fordi jeg elsker å sanke. Det er tydelig at dette er en egenskap som er innebygd i oss, fordi jeg føler stor tilfredstillelsee med å finne noe eget som jeg tilbereder  og tar i hus før vintern. Jeg elsker å ligge i høstsola i lynga og plukke røde og blå bær. Her er dagens tyttebærsyltetøy med et snev av blått i seg. Ja, siden det er valgtid og sånn. Eplene rett fra treet smaker også ufattelig godt, for ikke å snakke om hjemmelaget eplekake.

 

 

6: Sopp. Say no more. Eller forresten, må si noe mer. Kan det friste med kantarellstueing? Fantastisk!

 

7: Rødvin. På mørke kvelder er det mer «lov» å kose seg med et glass rødvin, og det skal jeg jammen gjøre. Sommerens øl-ing er forbi, nå tar vinen over.

 

 

8: Jeg blir like glad hver gang jeg finner en reklameavis i postkassen med tilbud på lammekjøtt. Jeg elsker nemlig får-i-kål, og kanskje er du den heldige som blir invitert på middag i år? Får-i-kål lages nemlig for å deles.. Det smaker himmelsk, et snev barndom og er virkelig langsom mat både å spise og tilberede. Med andre ord passende til høstkvelder.. 

 

9: Jeg får en merkelig lystfølelse og tilfredstillelse med å pakke meg inn i strikkede plagg i det etterhvert kaldere været. (Tilsvarende deilig som det er å kaste klærne på våren). Det er alltid spennende, nye farger i motebildet som man kan følge med på. Kjøpe et skjerf, en topp, så lite som skal til for å føle seg som ny. Det er alltid en god følelse å få på seg støvletter igjen. Man føler seg straks mer pyntet og feminin. Det faktum at menn ikke lenger går i trange t-skjorter hvor musklene i armene spiller i hver bevegelse de tar, er en bakdel med den ellers så fargerike høsten.  (bilde lånt herfra)

 

10: Loppemarkedene florerer på høsten og jeg digger det. (Samtidig som jeg irriterer meg over at jeg ikke har spisse nok albuer, jeg er for snill for loppis og retunerer nesten alltid tomhendt. Men jeg er under stadig opplæring). Jeg leter etter gamle og slitte meierikasser, tallerkenhylle, juksesølv og et bord jeg skal fikse i shabby chic stil. Alt annet jeg kommer over er bonus. Jeg håper også at når høsten er omme så sitter jeg i min egen leilighet, min første kjøpeleilighet.

* * *

Jeg har virkelig mye å glede meg til. Mye å være takknemlig for. Og jeg har bestemt meg, jeg skal forsøke å være så tilstede som jeg klarer i små og store oppleveser. Jeg skal bruke denne høsten til å samle minner og inspirasjon til å komme igjennom den kalde vintern. Kanskje blir denne høsten min egen månelanding, eller kanskje jeg bare lander trygt på jorda, finner meg selv, enda litt mer. Hvem vet..

HØST 

Når høsten kommer

og melankolien har satt seg

spiller djevelens orkester opp til dans.

En forrykende arie,

så vakker, så brutal

som om ingenting har skjedd

river stormen bort

de siste farger.

  – J.E. Vold