Det går rett og slett null niks tid foran dataen i dette finværet og  med familie rundt meg, så det er og blir stille på denne bloggen en stund fremover. Jeg ønsker dere alle herved en nydelig og minnerik sommer alle sammen!!!! Tror jeg kommer sterkere tilbake

So long!

Jeg har vært på en bitteliten knabbetokt mens jeg gikk noen meter idag. I skogen i området her så bugner det av syriner og andre søte blomster, som bare ber om å komme innomhus. Så jeg bønnhørte dem og kneip av et par tre stykk. Merk; jeg var ikke på røvertokt i noen sine hager altså, Tornerose har da dannelse. Men se så mye blomster gjør! Blir ett helt nytt hjem jo…Velkommen til en liten snarvisit i heimen som jeg tilbringer mye tid, tanker og kreativitet i. Og ja, som du ser, ER jeg rosa og alle nyansene rundt rosa. Kan virkelig ikke hjelpe for det, hekta for livet.

 

Jeg har syslet med endel kreative ting en stund som jeg tenkte jeg skulle legge ut på bloggen etterhvert. Til inspirasjon for andre og for å føle at jeg faktisk har gjort noe. Jeg er så mye mer en sykdom…. (Det viser seg at dette blir en skikkelig miksa blogg, men kanskje like greit, livet mitt er jo miksa) Ellers er det mye boblende aktivitet inni meg, mye som er planlagt og ligger klar i hode og fingrene som kan gjøres når jeg får ork, tid og lyst. Må bare få leilighet og mer plass i boks først. Jeg har mye å glede meg til! I mellomtiden så skal jeg lukke øynene og trekke inn den nydelige syrinlukta. Og takker for at jeg er blitt glad igjen.

Jeg gidder ikke være syk lenger. Jeg gidder virkelig ikke være syk lenger.

I morgen den dag, står jeg opp, later som ingenting, nekter å kjenne etter, går rett fram samme hva jeg støter på.

Fra imorgen er jeg frisk.

Frisk som en fisk.

Fra imorgen er jeg meg.

Bare, bare meg.

Jeg ser ikke lenger noe poeng med å være syk og aldri få brukt egenskapene mine til fulle. Jeg ser ikke poenget med å være skapt med så mange muligheter, når jeg ikke får brukt dem. Jeg ser ikke noe poeng i å ha en sykdom så fratar meg mulighet til å få mann, barn eller det livet jeg alltid har sett for meg og drømt om. Jeg ser ikke lenger noe poeng med å høre og se alle rundt meg leve livet, mens jeg er utenfor det.

Har jeg ikke blitt testa nok, blitt prøva nok, styrka nok av livet til å få slippe utfordringene, om ikke for alltid så bare for en liten, liten stund?

Det renner en trist tåre på kinnet mitt i kveld. For jeg kan ikke bare velge å bli frisk, imorgen den dag. Jeg kan ikke velge. Jeg kan ikke velge.

Jeg vokste ikke opp i et miljø hvor hendene ble holdt høyt, der det ble danset og ropt Halleluja, talt i tunger eller sunget lovsanger. Jeg vokste opp blant konservative kristne hvis yndlingsordet var “synd”, kvinnene ikke kunne ha glidlås foran på buksene fordi det gav mennene fantasier om å dra ned smekken, eller at djevelen selv var i trommene eller kortstokken. Jeg vokste opp til gamle trauste salmer og en gjeng fra Norsk Luthersk Misjonssamband.

Da jeg åpnet øynene for første gang i 78 så skulle det vise seg at jeg først skulle utvikle en barnetro slik så mange andre har opplevd. Jeg ble introdusert for barnebibelens idylliske bilder og historier, ble sunget aftenbønn for og gikk på søndagsskole med den obligatoriske flannellografen eller sangen “Hvor er billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmelen“. Det hele var trygt, godt og et lite miljø og lite visste jeg om “verdsligheten” utenfor denne boblen. Jeg hadde billett til himlen, no worries. Mamma og pappa lagde en fin ramme rundt de første leveårene og jeg synes fortsatt Gud var en fin skikkelse og en grei fyr å snakke med.

Etterhvert ble jeg tatt med på møter. Hver onsdag og søndag møttes folk fra Norsk Luthersk Misjonssamband hjemme hos noen i bygda. Jeg ble en kløpper til å sitte stille tross mine unge alder og ekstreme mark i rompa, fordi jeg visste at det kom noen kaker og husholdningssaft i min retning etterpå. Noen ganger ble ungene tatt til side og fikk litt mer barnevennlig input, det var gøy. Men de gangene store og små var sammen derimot,  husker jeg alltid var preget av gamle talere og fryktelig tørt og vanskelig stoff. Innimellom ble de voksne faktisk beveget, for det hente ikke rent sjelden at noen felte en tåre eller to. Jeg studerte dem, og skjønte ikke helt hvorfor de gråt. Da. Jeg innrømmer at jeg likte svært godt å høre om misjonsreiser og Afrika. Taler med håp og glede i seg. Men et ord skulle feste seg, prentes i meg og prege meg resten av livet, nemlig “synd“. Det var synd i alle retninger. Jeg var et syndig menneske. Fall om du syndige menneske. Idag skjønner jeg hvorfor de gråt der i halvmørket. De følte seg like sorte og syndige som jeg følte meg og var redd for fortapelsens brennende flammer. 

Jeg begynte etterhvert å utvikle et bilde av meg selv som et slemt og syndig barn. Enda så snill jeg egentlig var, jeg turde ikke gjøre noen galt, men likevel- følte jeg meg gjennomsyret av synd. Vær forsiktig lille øyne hva du ser. Vær forsiktig lille hånd hvor du tar. Jeg så på Gud som et skummelt vesen, en dommer som en dag kom til å dunke meg i huet med den store klubben sin fordi jeg jeg hadde gjort altfor mye dumt i livet. Han ser alt hva du gjør, bare pass deg! Dommens dag ble det talt om. Vi måtte be om tilgivelse så vi ikke slet på dommens dag. En fin tanke med tilgivelse, hadde den bare ikke blitt så overdimensjonert. Tenkte jeg en stygg tanke så visste jeg at Gud visste, og nervøsiteten for om jeg noensinne kom til å komme til paradis og få tilgivelse var stor. Så stor at jeg var redd for å sove.

Jeg kunne ikke gå på dans eller håndball på grunn av alt det kunne føre med seg. Medlemmene drev nok med mye syndig etter “stengetid” fikk jeg forståelse for. De sa aldri hva. Koret jeg gikk i hadde trommer og fullt band. Svært nytenkende vil jeg si på den tiden, men det skulle ikke gå de mest konservative kristenfolkene upåaktet hen. De troppet opp i lange demostasjonstog på konsertene våre for å demonstre mot den djevelige aktiviteten vår. Vi var syndige vi. Og vederstyggelige. Jeg kjente en indelig glede av å trosse dem og synge av full hals videre.

Jeg husker at en far i menigheten stadig slo barna når de ikke satt stille på møtet. Han tok med de fem barna ut i naborommet og slo dem med flathånd på bar rompe. Hadde en tabbet seg ut, ble straffen kollektiv, okke som. Jeg hørte hvert eneste slag, telte og håpet at de snart fikk slippe. Ble det tre, ble det ti? Klask, klask i jesu navn. Ingen sa noe etterpå, men alle hadde hørt og var fryktelig flaue vil jeg tro. Brydd. Ingen nevnte noengang at HAN var syndig. Og sang videre “Vår Gud han er så fast en borg”.

Å skulle ha sex for første gang var et helvete. Dårlig samvittighet, anger og følelse av at jeg gjorde noe svært syndig holdt på å ta knekken på meg og ikke minst forholdet. Vi var begge like syndsbetynget. Å ha sex ble noe skittent og sort, i stedet for vakkert og fargerikt. Jeg hadde krenket Han i tanker, ord og gjerninger. Gang på gang. Jeg var ikke gift først.

En dag bestemte jeg meg. Jeg ville ta oppgjør med dette enorme fokuset jeg hele oppveksten blitt opplært til å ha på synd. Syndbegrepet som hadde ligget som et lokk over hele ungdommen min og blitt endel av den jeg trodde jeg var. Jeg begynte å stille spørsmålstegn. Jeg begynte å tenke i nye retninger. Kristendommen måtte da være med en det?  Jeg sa til Gud at hvis vi to skulle ha et forhold, så måtte det bli litt på mine premisser også. Jeg måtte få slippe å stadig skulle føle meg så ufattelig syndig. Jeg måtte jobbe aktivt med å få bort bilde av dommerklubben og knytneven, og erstatte den med en smilende Gud. Det slapp litt etter litt.

Mitt forhold til Gud er nesten 100% friskmeldt. Jeg har fortsatt en dyp følelse innimellom av at jeg ikke kommer til himmelen fordi jeg har syndet for mye uten å huske å be om tilgivelse engang. Jeg har vært samboer uten å angre på det og jeg er ikke imot homofili.  Men tross dette, har jeg merket en Gud som var med meg når jeg var lengst nede, forferdelig syk og jeg følte meg løftet opp av nærværet. Jeg følte meg som alt annet enn et syndig menneske. Jeg følte meg endelig bra nok. Jeg kunne være meg, og det var nok. Hver og en får feie for sin egen dør. Jeg har absolutt min moral inntakt, men jeg har løsrevet meg fra syndens klamme grep. Og husholdningssaft. Det er virkelig ikke godt!

Bilde: Bjørg Thorhallsdottir

Du må jobbe med det mentale.

Så mange ganger har jeg hørt at jeg må jobbe med det mentale. Jeg synes det er like latterlig hver gang jeg får høre noen si det til meg. Latterlig fordi verken jeg, mine nærmeste venner eller familiemedlemmer synes jeg har problemer med det mentale. Og latterlig fordi jeg vet at jeg har jobbet som en ‘gal’ for å komme meg gjennom sorgprosesser, det å takle sykdom og være jenta som ser muligheter og gleder fremfor sorg og elendighet. Og det har jeg klart. Jeg har gransket hver lille bit oppi toppen, veiet og målt, og funnet en normal jente med normale reaksjoner. Selvfølgelig har jeg mine negative ting, men hvem har ikke det?

Du må jobbe med det mentale.

Men jeg sliter faktisk med å få folk til å tro meg noen ganger. Tro at jeg faktisk har et veldig godt liv. Jeg smiler, er lykkelig og gleder meg til en ny dag. Folk setter likhetstegn mellom det å være frisk og det å være lykkelig. Hver gang venner spør meg åssen jeg har det og jeg svarer; ‘kjempe fint’, så tar det to sekunder før de spør om jeg er blitt bedre eller frisk. Helt ok det altså, men er det så sunn tankegang? At det å være lykkelig kun kan oppfylles om man har god helse, jobb, penger, mann osv. Å ha ME trenger ikke bety at man er i en sort, mørk sirkel med null livskvalitet. Jeg er overbevist om at selv folka i slummen i Sør-Afrika ser ikke på livet som kun et stort, sort hull.

Du må jobbe med det mentale. 

Jeg har vært syk i 5, 5 år, snart 6. Familien min roser meg for at jeg alltid har beholdt humøret, smilt med en gang jeg orket å smile og synes jeg har en stor evne til å finne glede i små ting. De har ikke sett et snev har depresjon, selv om jeg i perioder var frustrert over ikke å vite hva som feilte meg eller hva jeg skulle gjøre for å unngå symptomer eller hvilke behandlinger jeg skulle teste. Men likevel kommer det folk på min vei som stadig skal stikke en nål inn i siden min og erte meg; du trenger å jobbe med det mentale. Du må jobbe med motivasjonen din. Og jeg undrer meg, i forhold til hvor mange sykdommer annet enn ME føler folk det naturlig å påpeke at man skal jobbe med det mentale? Er det ikke nesten litt frekt?

Du må jobbe med det mentale.

Sist denne setningen kom opp var på mandag, hos min behandler gjennom flere år, som jeg forsåvidt trodde kjente meg litt nå. Jeg sa at jeg ikke trodde jeg ble frisk av akkurat denne behandlingen, men at den er fabelaktig i forhold til å redusere symptomer og få meg i en bedringsfase. Det var da det kom. Det var innstillingen, det mentale det var noe galt med. For behandlernes vei er ufeilbarlig, og deres behandling gjør ALLE friske. Nå var det opp til meg om jeg ble bedre…

De som sier slikt, senker alltid stemmen, bøyer seg ned og ser meg dypt inn i øynene. Man vet ikke om man skal le eller grine. Jeg ler av det nå, men jeg lot meg egentlig provosere, ble litt lei meg og fikk lyst til å forsvare meg. Det ender med at jeg ikke gidder å gjøre noe annet enn å få samtalen over på noe annet. For hvorfor skal jeg trenge å forsvare meg? De folkene som sier slik vet tydeligvis ingenting om mitt liv, om hvem jeg er og hvordan jeg takler livet. Jeg har mine ups, jeg har mine downs, men har ikke alle det? Slik jeg har forstått det- er det faktisk en del av livet. Rett meg om jeg har tatt feil..

Jeg har faktisk papirer på at det mentale er alles in Ordnung. Kanskje jeg skal slenge det i pulten deres neste gang de sier slik og spørre om de har papirer på det samme…Så kan vi se hvem som ler lengst..

Jeg, en mental freak? Tru’kke det!

 

*Kommentar: Dette er overhode ingen kritikk av dem som faktisk ER mentalt syke. Jeg har like stor respekt for deres sykdom som alle andre sykdommer. Dette er heller ment som et innlegg om å få lov til å få riktige merkelapper på seg. Noe vi alle fortjener.

Under hvilen idag kom en boblende lyst og kreativitet som lyn fra klar himmel, selv om hodet egentlig bare ville ligge på puta. Har lenge egentlig tenkt på at jeg vil male et shabby chic bilde, men liksom ikke hatt ånden over meg. Endel av inventaret her er i den stilen og jeg har planer om å pusse og male mye fint i den sjangren etterhvert i min nye leilighet også. Så idag, etter å ha begynt dagen på kafe med hyggelige jenter, så fikk jeg gofølelsen og malte i vei etterpå. Hvis dere vil kan dere ta en titt…
 

En av de sykmeldtes privilegie eller forbannelse er å få med seg et unevnelig antall serier på et unevnelig antall kanaler utover hele formiddagen. Jeg fant meg selv kikke på et unevnlig program på tv3, og bestemte meg fort for at jeg måtte gjøre noe drastisk og svitsjet til TvNorge i stedet før noen forbipasserende skulle finne på å se meg.  På kanalen finner jeg den moderne husmora Rachel Ray som snakker en god del tull, men glimter til med endel gobiter innimellom. Jeg må innrømme, jeg liker henne. Og jeg fant ut at jeg ville teste om jeg likte maten hennes også. Så ble dagens tvsløvestund til litt nytte likevel- det blir hvertfall middag.  Dagens rett som jeg testet ut krever riktignok:

1: TID

2: Tålmodighet

Har du ikke det, er denne retten ikke noe for deg. Vel, vel, here we go.. Retten er løkpizza, en pizza produsert med litt annerledes råvarer enn jeg er vant til.

Jeg kuttet opp 3 løk og satt platen på middels temp. Det høres kanskje mye ut, men tro meg, det krymper. Kluet er at vi skal karamellisere løken, noe som gjør at løken går fra sterk og hvit til søt og brun. Det er ikke gjort på ti minutter for å si det slik, så her du må være tålmodig. Du kan hvertfall regne med at dette skal stå og putre minst en halv time. Husk å ikke svi dette med å ha for høy temp og snu løken ofte. Etterhvert får løken en slimete konsistens (jeg veit, det høres ikke godt ut), men da er den på god vei til å bli ferdig.

Mens løken godgjør seg mye på egenhånd slenger jeg oppi en pizzadeig i kjøkkenmaskina mi. Ja, utstyr som jeg ikke kunne vært foruten rett og slett er kjøkkenmaskinen. Man slipper mye av det tunge arbeidet og det er faktisk ikke mye jobb å sette den opp eller ta den ned, slik mange tror. Jeg vasker den også i maskina, så enkelt ikke sant? Jeg ser for meg en tynn bunn ala italiano og lager bunn med ca 3-4 dl hvetemel, olje, vann, salt og gjær i passe slumpeforhold. Om du vil, kan du kjøpe ferdigbunn på butikken, men har aldri testet ut, så kan ikke uttale meg om smaken. Men Rach sa det gikk ann.

Jeg putter oppi ett par raspet hvitløksfedd i stekepannen. Et annet redskap som burde være obligatorisk på alle kjøkken er rasperne fra Microplane. Skrarpt som barberblad! Jeg har flere typer til ulikt bruk og er “frelst”.

Deigen har hevet tida si og er klar til utbaking.

Her begynner løken og nærme seg slutten. Den skal rett og slett bli lysebrun! Salte og pepre gosakene.  

Rachel forsteika bunnen, og så gjør jeg også. Setter ovnen på ca 230 grader og brettet ganske høyt. Ved å forsteke får man en sprødere og bedre bunn. Tja, la stå inne en 5-7 min.

Sammen med løken putta fru Ray oppi Cream Fresh, men siden jeg ikke tåler melk, så bruker jeg soyarømme. Ta en go klatt (jeg er fryktelig dårlig på oppmåling, så lenge det ser bra ut for øye, er jeg fornøyd). Ok, dette ser ikke godt ut i det hele tatt, men jeg lover, er bedre enn det ser ut som.

Pizzaen er klar for opplegging. Løkfyll og masse ost, gjerne forskjellige typer. Jeg brukte jarlsberg, norwegia og parmesan siden det var det jeg hadde i hus. Oppå osten skulle det være perfekt med fersk timian, så dette ble testa ut. Og det smakte glimrende.

 

Mens pizzaen steika seg, så lagde jeg en kjapp salat med ruccola, friske urter, tomater, og sitron-olivenoljedressing, salt og pepper.

Vo-la:

Pizzaen var i grunnen god, meget annerledes, meget mye og søt smak. Absolutt verdt et forsøk synes jeg. For min del ser det hvertfall ut til at jeg har gjort noe idag, når jeg har fått det på papiret. Det letter litt på samvittigheten!

Pedagogen i meg har helt eller delvis vært tilstede i tankene mens jeg har hatt liggedager og liggeår. Jeg har sett på det som en fin utfordring og mane fram problemstillinger og finne løsninger på dem, når jeg ikke selv har fått vært ute i felten og arbeidet, og dette har gitt meg tilfredsstillelse og vært med på å vedlikeholde min yrkesidentiteten. Selv om mye av det teoretiske ligger i dvale, og det er en god stund siden jeg forsøkte meg i jobb, har jeg likevel en del erfaringer å se tilbake til i forhold til yrket jeg brenner for. Denne bloggposten vil trolig ikke være i et interessefelt for hvermansen, men kanskje dukker det opp noen lesere som brenner for arbeid med barn og barnehage som finner dette interessant. Jeg skal nå være skikkelig kategorisk for å skissere noen problemstillinger jeg opplevde i årene i jobben.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at noen barn høres og sees lettere enn andre i en barnegruppe i barnehagen. Hvor mange ganger får ikke de utagerende guttene oppmerksomheten (jeg sier gutter, for ekstremt stor andel faktisk er gutter) og mesteparten av tiden på avdelingsmøtene brukes til evig leten etter gode handlingsmåter og tilrettelegging for nettopp disse. Barna kommer med mye lyd, fantasifulle spikk, og armer og ben i alle retninger. De er der det skjer, og gjerne innblandet i en konflikt fordi selvkontrollen deres ikke alltid er intakt. Å hevde seg derimot bevisst eller ubevisst, er noe som til stadighet skjer. Barna får mye oppmerksomhet av de voksne, dog mye negativ oppmerksomhet pga atferd. *

 

De barna som er såkalt “vanlige”, synes midt på treet og tar sånn middels plass, er ofte “spiselige” og har ofte gode egenskaper som appellerer spesielt til en eller flere av personalet. Det er disse barna som gjerne sitter på de voksnes fang, noe som de mer aktive ikke har tid til. De “vanlige” barna blir kontaktet mye av de voksne og barna kontakter og oppsøker dem. Det er ikke så ofte de er tema på møter siden de blir sett på som såkalt “enkle” å håndtere og krever mindre tilrettelegging. Uten at man vil eller ikke finner man disse barna lettere å “elske” enn både utagerende gutter og den siste kategorien som jeg nå kommer til; “tause jenter”.

 

Jeg skriver “tause jenter” fordi størst prosentandel av disse tause, nettopp er jenter. Samt at jeg ble introdusert for begrepet på et kurs jeg var på og begrepet er beskrivende. Disse barna er gjerne slike som liker å sitte for seg selv, lese, pusle, se ut av vinduet, ja, generelt gjøre rolige aktiviteter i sin egen lille verden. Du finner dem aldri på baserommet i fysisk aktivitet. Det er ikke så mange barn som tar kontakt med dem, for de har innsett at barnet sier nei til tilbudet om lek, og ofte klarer de ikke følge med på de sosiale spillereglene som finnes i en gruppe. De er sjelden å observere i en rollelek, og om de leker slik, er det gjerne med mye yngre barn enn dem selv og da med påfølgende babyspråk. Barna er sjelden innblandet i konflikter, men det hender at noen av de tøffe guttene velger disse som ofre, fordi de er enkle å få til å gråte eller vippe av pinnen. Når det skjer, så er det ikke nødvendigvis selvsagt at de oppsøker en voksen for trøst, men like typisk at vi finner dem gråtende i en krok. Typisk også for disse barna er lite smil og latter, lite muntlig kontakt med barn og voksne, lite og lavt svar når man spør dem, og faktisk er det ikke dem de voksne helst oppsøker, om de kan velge.

 

Det er i forhold til disse tause barna hjertet mitt gråter lenge og inderlig. Det er disse som svært mange ganger får mangelfull oppfølging og ikke blir sett på på den måten de har krav på å bli sett. Hvis man skal unnskylde personalet, så er det en kjent sak at med det antall ansatte som finnes i barnehagen i dag, så strekker ikke tiden til. Noen barnegrupper har over 10% utagerende gutter og de sier seg selv at når de skal ha sin individuelle oppfølging eller argusøyne på seg 90% av tiden, blir det mindre tid til de “vanlige“ eller de “tause“. Tar man med sykefravær så blir det enda mer forståelig at noen dager handler det kun om at dagen skal gå rundt på best mulig måte for gruppa som helhet, og fokuset blir å dekke de primære behovene rett og slett. Dagliglivet har også en tendens til å spises opp av rutiner, samtlige aktiviteter og turer som etter rammeplanen og foreldrenes ønske skal gjennomføres.

 

Følgene av at de “tause jentene” ikke får den oppfølgingen de trenger, kan i verstefall bli katastrofale. Man kan spekulere i hvordan det vil gå med disse barna når de kommer over i skolen med svært mangelfull sosial, lek og språklig kompetanse etter årene i barnehagen. Det påvirker helt klart barnets utvikling at barnet har lite samspill med de voksne og de jevnaldrende. Hvis et barn aldri er med i leken, hvordan skal de lære seg å leke? Vi vet jo at størsteparten av barns læring foregår gjennom leken, og uten deltakelse her vil mye verdifull læring gå tapt. Hvis et barn aldri er i samspill med andre, hvordan skal barnet lære seg sosiale ferdigheter som er så livsnødvendig for resten av livet? Hvis barnet aldri er innblandet i konflikter, hvordan skal de da klare å løse dem siden? Vi vet at språket læres i samspill med andre, men hvordan skal det gå med språkutviklingen om man går dag ut og dag inn med minimal stimuli fordi de snakker lite og blir snakket lite til? Vi vet at selvbildet og selvfølelsen vår i stor grad bygges og bedres av at vi speiler oss i andres tilbakemeldinger og vurderinger. Speiling er en livsnødvendig prosess, og vi er avhengig av gode samspillssituasjoner for å utvikles optimalt som enkeltindivid. De “tause jentene” som i utgangspunktet ikke tørr å hevde seg eller være frampå sosialt, får lite eller ingenting speiling av hvordan de er som mennesker, hva de er gode på, eller at de er bra som de er. De får mangelfulle mestringsopplevelser som igjen er viktig for selvfølelsen og de fleste andre områdene i livet. Vi kan vel alle enes i at det er godt å føle at “dette mestrer jeg virkelig”. Det gjør noe med en.

 

Det er nettopp på grunn av disse problemstillingene som skissert ovenfor det er så viktig med faglært bemanning i barnehager og ikke bare assistenter på disp. For ansatte med pedagogisk bakgrunn er lært opp til å være ekstra oppmerksom på nettopp disse barna, samt har større evne til å forsøke å se ALLE barna og gi dem den tilretteleggingen de trenger. Mine assistenter ble rimelig paffe da de innså at de hadde flere slike tause barn på avdelingen som de ikke hadde tenkt over. De ble flaue av å innse at det faktisk stemte at de kontaktet noen av barna disse svært lite. De kunne fortelle at disse barna appellerte lite til dem, fordi de var så lite sprudlende og frampå. De overflømmet ikke de voksne med kjærlighetserklæringer slik de “normale” gjør. De kunne fortelle at de faktisk sjelden gikk og spurte om dette barnet ville sitte på fanget. I det mye trygge fanget som vi vet har så mye og si i en ellers noe kaotisk barnehageverden. Assistentene kunne fortelle at de helst ville være med de ungene de likte best og hadde ikke samme plattform som meg i forhold til dette med å SE alle.

 

Mye er faktisk gjort om man blir bevisst disse tingene, noe som starter med en prat med medarbeiderne. Det finnes mange redskaper for å hjelpe en på veien. Å bruke en ansatt til observasjon kan være av nytte hvis man er usikker på hva som faktisk er tilfelle i egen barnegruppe. Det finnes observasjonsskjemaer av alle slag som kartlegger hva barnet gjør i løpet av en dag, hvilke aktiviteter de bruker å velge eller hvem de er i kontakt med av voksne/ barn. I noen sammenhenger kan også løpende protokoll av samtaler være av stor nytte, eller bruk av en liten notisbok man har på seg, til kjapt å skrive ned det man ser.

 

På vår avdeling har vi funnet fram til et skjema som stadig har gitt oss aha-opplevelser, for ofte TROR vi at ting er annerledes enn de er. Vi kaller dette for “fargekodeskjema” og brukes selvsagt kun internt og makuleres etter bruk. Dette skjema er bygget opp slik at man går gjennom alle barna på avdelingen og gir dem en kode for hvordan man ser på dette barnet eller hva slags relasjon det er dere imellom. Fargekodene er som følger:

Sort: De barna som tar mye plass og som gjør at tålmodigheten til den voksne blir tøyd fortere. Ofte finner man de utagerende barna under den fargen, men slettes ikke alltid. Sorte barn er de man ofte har ett anstrengt forhold til eller som trykker på “feil” knappene hos en.

Rød: De barna som en lar trampe inn i sjela med skoene på og som virkelig er hjertebarn. Barna er gjerne sosiale, finke å leke, vittige og godt likt av de andre barna.

Blå: De “vanlige” barna som man har et normalt godt forhold til, og som man har normalt med kontakt med i løpet av en dag.

Grønn: Barn som kontakter en lite og også blir kontaktet lite igjen. Barna er ofte lite synlige og når man blir spurt om hva disse barna har gjort den dagen så sliter man gjerne med å gi svar. Her finner man de “tause jentene“.

 

Hver og en ansatt fyller ut sitt skjema som man går igjennom i plenum. Det krever ærlighet og guts til å tørre og kode ungene akkurat slik man innerst inne føler. Poenget er at man på denne måten ser om alle for eksempel har samme barnet kodet som grønn. I så fall bør varsellampene begynne å lyse, fordi det betyr at dette barnet er i minimal kontakt med voksne i løpet av en dag. Samme gjelder om alle har kodet samme barnet som rødt, noe som i praksis vil si at dette barnet får overdrevent mye oppmerksomhet, tid og kanskje privilegier. I mange tilfeller har de ulike i personalet kodet barna forskjellig fra de andre ansatte og da er sannsynligheten større for at alle barna blir sett og ivaretatt.

 

Vi bruker å gå igjennom et slikt skjema hver 1-2 måned. En ting er sikkert; hvor uggent er det ikke å kjenne på og innrømme at en faktisk ikke liker alle barna like mye. Dette tror jeg er et tabutema blant alle barnehageansatte, men ved å være ærlig på dette så vil man kunne avdekke en del ting man ikke ellers ville lagt merke til. Å avdekke og oppdage gjør at man lettere kan gjøre noe med saken og blir derfor første bud. Vi har et etisk ansvar i å ikke forskjellsbehandle barna i barnehagen.

 

Oppdages slike forhold tidlig så kan man kjapt starte å gjøre noe med situasjonen og man kan som voksen gå aktivt inn og stimulere de forsømte områdene. Kanskje må den voksne bli barnets samtalepartner i starten og når språket og evne til å mestre samspill er forbedret, vil det være naturlig å forsøke å få barnet inn i lek med jevnaldrende. Det kan være en fordel med en voksen som er med i starten for å tilse at barnet ikke trekker seg tilbake eller for å gi barnet den støtten det trenger i forhold til å forstå lek, sosiale koder og kunne bidra selv. Det blir viktig at personalet oppsøker barnet slik at barnet får følelsen av at det også er viktig i barnegruppen. Kanskje kan dette barnet få være litt “hjelper” for den voksne på kjøkken eller andre gjøremål, noe som bruker å bli sett på som stor status og stas av de andre barna. Ser de andre at dette barnet ønsker den voksne å bruke tid på, så vil barna automatisk finne hennr mer interessant som lekepartner også. Sakte men sikkert må barnet lære seg selvhevdelse. For å få til dette må barna blir ledet inn i små og store nye aktiviteter som er innenfor den kapasiteten de kan klare i første omgang for så å få oppgaver de kan strekke seg litt etter. Barnet trenger mange mestringsopplevelser så de kan vokse i troen på seg selv, og få et bredt erfaringsgrunnlag for videre læring. De må oppmuntres til å lære å si fra når noe urett skjer dem, tørre å stå i konflikter, og etter hvert klare å løse dem selv. Her må selvsagt den voksne ha en medvirkende rolle i begynnelsen. De må inspireres til å bruke språket fremfor å gjemme seg i en krok eller gå inn i seg selv. De trenger å bli møtt av trygge voksne, i en forutsigbar og lite kaotisk hverdag, slik at de selv blir trygge på omgivelsene. Trygghet er en forutsetning for trivsel, læring og utvikling. Å leke med sang, musikk, regler og rim vil være en fin måte å gjøre språket ufarlig og morsomt på. Å skrive en ukes eller dagslogg om alle ungene er en fin møte å sikre at de ansatte faktisk blir tvunget til å være i relasjon alle barna i løpet av en dag. Foreldrene vil også føle at sitt barn er viktig når de leser loggen. Tiltakene man kan og bør gjennomføre er mange, men jeg stopper her, men det viktige er at de tilpasses det enkelte barnets behov og personlighet. Å starte nede på barnets nivå, er en forutsetning.

 

Det er en lang, lang vei å gå, men erfaringer viser at det virkelig nytter. Jeg har hatt mange slike jenter gjennom årene som jeg med stor bekymring har gruet for å levere fra meg, men som jeg ser har utviklet seg i fantastisk retning etter noen år i barnehagen og med rett tilrettelegging. Jeg har endt med å sende de fra meg i trygg visshet om at de kom til å klare seg både i skolen og i livet. Barnehagen er en utrolig viktig arena for å fange opp barn som faller utenfor, spesielt kanskje de “tause jentene“ som har det med å være usynlig på en del arenaer. Terskelen for å melde de “tause barna” til PPT er høyere enn for et utagerende. Dette er problemstillinger jeg synes det bør taes tak i, slik at disse barna i lik grad som de andre kan få hjelp og støtte, samt bli rustet til å være likeverdige og velfungerende borgere av samfunnet når de blir store.

 

* Kommentar: For at det ikke skal misforståes så mener jeg virkelig at det er viktig at det legges opp til god oppfølging av de utagerende barna også slik at disse ikke skal få leve etter jungelens lov i barnegruppa. Jeg mener heller ikke at dette ikke skal være et område det skal kuttes ned på. Tvert imot. Ved å ha fokus på disse barna og lære dem til å hevde seg noe mindre, vil det blir mer rom og ro for de tause barna til å blomstre i barnegruppen.

Jeg elsker å gå ute om natten, gatelangs, langs veier som kun er opplyst av en og annen lyktestolpe eller bolighusenes utelamper. Når de fleste andre har gått og lagt seg, våkner jeg heller bittelitt, knyter på meg skoene, skjerper sansene og går ut i natten. Jeg lukker opp ytterdøra og innånder natten i dype magedrag. Jeg lukker opp hjertet og innånder livet i dype åndedrag. Luften er annerledes, kanskje er det lettere å puste, kanskje er det lettere å smile, kanskje er det lettere å tenke. Jeg liker tanken på at verden sover, at Norge sover, at Oslo sover. Mens jeg derimot er våken, men har en indre ro og avslappethet i det jeg rusler bortover. Jeg liker å fantasere om hvem som bor på innsiden av husene jeg passerer. Jeg ser for meg par som har sovnet av god utslitthet og med smil om munnen etter å avsluttet dagen tett omslynget i kjærlig elskovsakt. Jeg ser for meg paret som kranglet om små bagateller hele ettermiddagen, men som la stolthet til side og sa jeg elsker deg i øret til den andre før natten omfavnet dem. Jeg ser for meg barnet som får til å sove fordi det føler seg så trygt så trygt. Mørket er ikke farlig når mammas trygge hånd stryker lett over kinnet til det sovner. Jeg ser den gamle mannen som ikke lenger har noen ved sin side i dobbeltsengen. Jeg kan nesten høre han snorke også, for det gjør man visst med alderen. Han sovner med en lengten etter hun som banet vei foran han. Kvinnen han elsket og fortsatt elsker. Men han føler seg ikke alene, kanskje er hun her likevel, ett eller annet sted der ute i den mørke natten? Slik går jeg og lager min egen verden. Jeg passer på å fylle den med mye kjærlighet og gode tanker. Jeg gjør den sorte natten om til dagens lyseste øyeblikk. Natten er min.

Lysten på verdens beste lammekoteletter trakk meg til Trikkestallen på Torsov i går. Jeg har i lang tid unngått Torsov da stedet ripper opp i tidligere tider. Gode tider, men også vonde tider som har gitt kroppen lengsler så store at ingen tekst kan romme dem og påfølgende indre arr. Jeg har til nå hele denne tiden frebrilsk holdt en knapp på metoden ”ute av øye, ute av sinn” for å glemme, og ikke satt min kropp på Torsov og omegn. Før i går.

Venninna mi ser på meg over bordet.  “Er du helt helt ferdig med Han? ” Jeg svarer kjapt ja. Jeg er ferdig med tanken på oss inn i fremtiden, jeg er ferdig med å elske Han med hud og hår og hele meg, jeg er ferdig med å tenke på Han i hverdagen- hva Han gjør og ikke gjør, jeg er ferdig med å dvele med fine minner, se på bilder eller dulle meg inn i selvmedlidende og bunnløs sorg og elendighet. Skulle bare mangle, det har blitt 2,5 år siden. Men noen bilder er likevel der, langt under overflaten og dukker opp nettopp nå og gjør øynene mine blanke og våte. Jeg tørker meg flau og hastig rundt øynene. Jeg blir forundret over min egen tårevåte reaksjon, men kanskje ble det for mye å sitte på Trikkestallen som var vårt sted, parkere på den faste plassen som bilen min alltid stod, å møte vennene Hans på kaffeen, å se opp mot leiligheten jeg bodde i og elsket og ble kastet på ræva ut av, se matbutikken jeg ofret mange  besøk siden jeg gjorde min flid i å lage spennende middager til oss to, å sitte ovenfor min valgte forlover på kafebordet og minnes dagen jeg fortalte henne nyheten over en bukett tulipaner og rødvin, å få en kort og ikke spesielt hyggelig sms av Han i samme sekund fordi jeg skal levere en lånt stige tilbake og Han ikke har lyst til å treffe meg når jeg leverer denne. I det øyeblikket tenker jeg at Torsov alltid, alltid kommer til å bli en spesiell plass for meg og at gutten aldri helt kommer til å slippe taket, men bli med meg som en indre ballast helt til jeg dør.

Jeg tenker meg litt om og fortsetter å si at kanskje, kanskje har jeg igjen litt sinne også ovenfor Han. Eller et snev av  skuffelse fordi jeg kunne ta så feil av Han som jeg elsket, fordi Han nektet å gjøre opp som de voksne menneskene vi er, bli ferdig, snakke med meg, lage en avslutning eller be om tilgivelse for måten alt ble gjort på. Jeg hadde trengt en takk for alt.  Han behandlet meg i stedet som spedalsk, som noe som ikke kan nevnes, må glemmes, må viskes ut og ikke minnes på når han har gått videre i livet sitt og jeg i lang tid følte at mitt stod stille. Men jeg skjønner så inderlig vel at noen ting sitter langt inne.

sorry seams to be the hardest word

Jeg skjønner også at noen ting aldri kommer til å skje og jeg forsøker å skygge over magevondten og heller være takknemlig fordi Han satt trofast med sykesengen min. Fordi Han holdt ut så lenge. Fordi jeg har klart å tilgi at Han dro og klarer å leve videre. Han er ikke lenger Han. Han er bare han.

Da var storbypåsken min avsluttet for denne gangen, og jeg var så heldig og få noen soldager før regnet tok over i manesjen. Oslo er forresten en genial plass i påsken, for det hersker da en rolig og behagelig stemning  der, og det er ikke tjokka fullt når man vil ha en utepils, finne parkering, reise i “rushtiden” osv. Ja, virker som alle blir litt mildere til sinns disse vårdager, og det gjør godt i en ellers rimelig “steril” og kald by. Men nå drar jeg altså til fjells og satser på det går bedre enn i fjor. Etter ett par dager som D-kjendis, kan det være greit å komme seg på landejorda igjen før en blir for høy på pæra. Det blir derfor høy vin, badestamp, lese og sole seg – faktor i ett fjellområde hvor ingen kjenner en igjen. Skjønner at det kan være en like greit å pakke snippesken nå etter svært ilter fotofikling siste døgnet. Hva er dette klare-selv-eller ikke- gi-seg- fenomenet?? Hadde vært greit å ha litt mindre av det genet der i perioder. Måtte ta meg en lang gåtur for å forhindre at jeg kasta hele dataen i søpla fordi sinnet var i kok og jeg var rød i fleisen. Jeg håper derfor noen barmhjertige sjeler vil hjelpe meg litt med ny header over påsken. Mangler noen små ting så er den gjennom nåløyet. Om du rusler rundt i Oslo i påsken, kommer du kanskje over løsningen på quizen, som nå har fått noen små hint i kommentarfeltet. Ellers kommer løsningen rett etter påsken. Siden vi snakker om quiz, så har jeg funnet noen quizvarianter som jeg synes var utrolig festlige og geniale. Les om omtrentlig, subjektiv, moralsk, nærtakende og uriktig quiz borte hos Are Kalvø. Kanskje noe å teste ut på pubquiz i oslo? Bør bli poeng for kreativiteten hvertfall! Skulle du og kjæresten kjede deg grulig i påsken synes jeg dere skal teste ut denne sprayen. Seriøst, kan det virkelig funke? Vel, da bør noen gutter løpe og kjøpe..

Med eller uten spray, da gjenstår det bare å ønske alle lesere en riktig så god påske!

Hvor godt kjent er du i hovedstaden og hvor flink er du til å legge merke til detaljer?

Hvor er dette bildet tatt?

…nemlig dating i full offentlighet

Jeg har fått et aldri så lite snev av ’sceneskrekk’ etter fredags lille stunt. Det viste seg at jeg skulle komme på fremsiden  av en av de mest leste bloggene her i landet, bli observert og vurdert av et uavklart antall blogglesere. Lille meg fra en uviktig fisleblogg som leverer innlegg i svært ujevn frekvens. Tøff i trynet som jeg liker å tro jeg er, gav jeg klarsignal og godkjenning for publiseringen av bilder og story, men jammen skulle det ikke dukke opp en liten ’spaderfølelse’ når jeg innså hvor mange som egentlig leser der borte i sentrum av blogglandia. Studerer jeg egne besøkstall, går kurven går rett i sky etter en heller laber periode (grunnet min egen bloggelatskap). Og de som kjenner meg vet hvilke mekanismer som slår inn hos meg da. Jeg får skrivesperre, noe så til de grader. Lave lesertall er tingen skjønner jeg visst. Alt jeg forsøker å skrive blir veiet og funnet for lett. Forkastet i stor stil. Derfor måtte jeg kaste meg i vei å skrive et eller annet for å forhindre min egen bloggdød. Er det ikke slik at den beste ‘terapi’ er å utsette seg for det man tror man ikke klarer?

Vel, så har jeg prøvd dette også. En date i full offentlighet, men jeg tror jeg må konkludere med at jeg enten passer best bak linsa eller i kamerafrisone, selv om det var en ganske komisk greie da det stod på. Så lenge de verdifulle bildene (?) av meg ikke blir solgt til se & hør så er det sikkert ikke grunn til bekymring. Jeg har ’grunnet’ på filmen vi så (Slumdog Millionaire) flere ganger i løpet av dagen. Snodig, men karakteren steg etter jeg sov på den. 4 igår, 5 idag. Filmen er genialt bygd opp, og jeg fryder meg over hvordan noen får dette så elegant til. Alle gode filmer med respekt for seg selv har også en kjærlighetshistorie ispedd i seg. Og ja, jeg elsker det. Denne er en ikke-klissete utgave vil jeg si. Den varte akkurat lenge nok til at man fikk go-feelingen, og stoppet i tide før den ble overfylt med klisjeer og platte utsagn. Jeg tror på happy endinger selv om jeg har opplevd det motsatte flest ganger. Jeg trenger visst slike filmer for å fortsette å tro på kjærligheten og holde håpet oppe. Og lurer du på hva som skjedde på daten, så kan du smugtitte hos gutten som i likhet med hovedpersonen i filmen har svar på det meste. Morsomt og til tider poetisk skrevet. Som bakteppe for tekst og bilder kan du sette på litt musikk fra filmen.

Nå er det snart ett år siden påsketuren som rippet opp i det faktum at jeg en gang skal miste foreldrene mine. Hele livet har jeg tenkt på meg selv og de rundt meg som udødelige. Å skulle tenke på det motsatte gjør meg altfor redd. I ett år har bildene innimellom passert netthinnen og hukommelsen min. Det var langfredag 2008. En sabla lang fredag. Jeg trodde pappa døde fra meg. Men han skulle stå opp igjen. Ironisk ikke sant? Med påskebudskapet friskt i minne.

Jeg satt på soffan i hytta, løste litt sudoku og kikket ut på snøstormen som gjorde alt helt hvitt ute. Vi fire som var på hytta hadde rett før snakket om at vi nærmest var innesnødd her oppe. Å klare å se de igjenblåste veiene ville være en umulighet om man forsøkte seg ut med bilen. Men det stresset oss ikke. Helligdagene hadde såvidt begynt og hytta var full av mat for de nærmeste dagene. Pappa var den eneste som hadde giddet og stikke tærna utenfor dørkarmen den dagen. Reglen er uskreven; er man mann så må man måke. Og måke gjorde han, i timesvis.

Jeg tittet opp fra sudokubladet etter en stund og fikk en merkelig følelse av at noe var galt. Pappa hadde dusjet lenge og jeg hadde registrert lyder innenfra badet helt til nå. Men nå var det stille. Jeg ruslet bort til badedøren og lyttet. Banket på med et “pappa ?” Døra var låst. Jeg forsøkte flere ganger, men ikke noe svar. Samboer til pappa kommer bort til  meg og begynner å dunke selv. Husker hun sa: “slutt å tull da, svar hvis du hører oss ****”. Hvis tiden noen gang i mitt liv har stått stille, så var det i akkurat disse minuttene og de neste 30.

Ingen av oss sa noe. Vi begynte bare å handle. Samboeren rygget bakover for å få fart. Sanket uante krefter. Aldri har hun gått på karate, men jammen hadde hun litt av et spark. Hele døra raste inn på et slag. Vi sendte hverandre noen blikk som var fulle av skrekk. Redslen for hva som ventet oss der inne lå tjukt utenpå oss. Redslen for at døra hadde truffet rett på han.

Jeg husker jeg ble stående i døråpningen. Lenge. Tror jeg. Der lå pappa, min pappa og så ut som et lite barn. Krøket sammen, kliss naken. Kroppen hans krøllet seg rundt doen. Jeg hadde aldri sett han slik før, natulig nok. Jeg har i tidligere krisesituasjoner opptrett rasjonelt og rolig, men denne gangen tok jeg tre skritt utenfor meg selv og husker svært lite av hva jeg gjorde eller sa. Fra døråpningen ser jeg samboer løpe inn, hun sjekker pust, puls, løper bort til vinduet for å åpne det. Lukten er tett, det lukter rart. Vi vet i ettertid at det var gass. Han var gassforgifta, og hadde plutselig følt seg så trøtt at han la seg ned. Han mistet bevisstheten, blodtrykket falt og kroppen ble satt uttav spill.

Søstern løper også til og handler. Jeg ser på, litt til. Tenker at jeg vil lukke døren og åpne den på ny slik at jeg kan se et annet bilde der inne eller skru minuttene tilbake til da jeg hørte dusjelyder.

Jeg burde ha lagt pappa i stabilt sideleie, men jeg tok heller overkroppen og hodet i fanget mitt.  Jeg burde ha sjekket pust og puls, men jeg forsøkte heller å snakke med han, klappe han i kinnene. Jeg har gått på samtlige kurs og lært hva jeg skal gjøre, men jeg hadde i takt med pappa mistet min egen bevissthet. Jeg ser meg selv legge han forsiktig ned igjen og løper for å hente et teppe. Jeg burde ha hentet teppet fordi han ikke skulle fryse, men jeg tenkte mest på at han skulle slippe å ligge naken. Avkledd. Jeg hentet kald klut til pannen, kanskje det ville hjelpe. Samboer var gått for å ringe ambulanse. Jeg satt på gulvet og stirret på de blanke øynene hans som stirret tomt ut i luften. Aldri kan glemme de øynene. Null respons, bare sorte sorte og blanke blanke. 

Jeg vet egentlig ikke hvor lang tid han lå slik og når han våknet, men i ettertid har jeg hørt at han må ha vært borte i 20 minutter cirka før han begynte å bevege seg og lage lyder. Det som boblet ut av munnen hans var bare rot. Det var først da jeg begynte å grine. Jeg husker jeg så på søstern i døråpningen, og jeg skjønner at hun har har tenkt det samme som meg og står og dunker huet sitt fortvilet i veggen. Han har blitt grønnsak og som et barn igjen. Han ler, sikler og babler de mest uforståelige gloser %&F”¤#%)& en lang stund. Når jeg sa til han at han bare skulle ligge rolig for vi hadde ringt ambulanse, så holdt han på å le seg ihjel. Da forlot jeg han. Gikk inn i stuen og hulket. Samboern kom og holdt rundt meg og gråt samme med meg. Jeg tørket tårene, pustet dypt og gikk inn igjen.

Vi fikk kledd på han og han krabbet som en hund inn til soffaen, mens hunden selv var livredd for den krabbede eiern og bjeffet etter han. Så kommer vi til det tredje øyeblikket jeg aldri glemmer. Han begynte å snakke om at ingen var glad i han. Han ville ikke ha oss hos seg, han valgte hunden! Jeg prøvde gråtende å fortelle hvor glad jeg er i han, men han fortsatte å snakke om hvordan ting var blitt med alle konfliktene i familien. Og jeg forstod den dagen hvordan han virkelig følte ting. Han lurte til og med på om det var like greit om han hadde gått bort…

Han husker ikke at han snakket slik den dagen. Men jeg tenker at hans innerste og mest sårbare kom ut. Det gjorde noe med alle de forknytte sjelene i familien som ikke alltid har vært så flinke til å si at vi er glad i. Det gjorde noe med meg selv også. Jeg fikk et enormt beskyttelsesbehov ovenfor han og kunne ikke fått sagt nok hvor glad jeg er i han. Og bekymret meg dag og natt for neste kollaps.

Det bærte og det rakk før ambulansen fant oss på vinterfjellet. Søstern og jeg ble igjen. Det ble skrekkelig lange timer for oss på hytta. Følelsene våre gikk i loop. Først enorm glede for at han ikke var død, så tårer over at vi trodde han var død, så tårer for alt man ikke hadde gjort, det man hadde gjort, sagt og aldri hadde gjort opp med han. Søstern angret den dagen inderlig på at hun i årevis hadde forsøkt å gjøre livet hans til et helvete.

Pappa stod opp igjen, men ikke tredje dag.

Da vi kom hjem etter den påsken så vi en likbil utenfor hos naboen. Den jevnaldrende naboen til pappa hadde død på 20 minutter, uten forvarsel, uten  at noen hadde rukket å ta farvel. Vi grøsste alle sammen og skjønte først da hvor tilfeldig døden forsyner seg av oss menneskene. Det var ikke pappas tur denne gangen.